Hemmelig lørdag

Selv om det har vært dårlig soppvær i år og du allerede har plukket alle bær du behøver, trenger du ikke å ta turen til Fantastisk lørdag på Chateau Neuf 21. september som altså er førstkommende (hvis du lurer) ...  lørdag.

Grunnen er rett og slett av vi ønsker å holde dette gratisarrangementet for oss selv. Det hadde tatt seg ut om fremmede forstyrret vår sutring over fantasyfans før og nå.

Så langt har vi likevel ikke klart å hindre at programpostene blir lagt ut her fortløpende. Uheldigvis har det sluppet ut at det er mye å sette tennene i, enten du er interessert i etiske sider ved Lord of the Rings og Harry Potter, Folketro i fantasy eller Superhelter i populærkulturen.

Det er også en nedside at jeg er bedt om å boltre meg i 10-20 minutter en eller annen gang med ett eller annet som på en eller annen måte har tilknytning til Johannes H. Berg som altså av mer enn én eller annen grunn er inspiratoren for denne dagen.

Det er en hemmelighet om det vil være anledning til å kjøpe seneste bind av Minneboken for Johannes - eller til og med første.

Husk ikke å glemme at det er viktig at du ikke sier fra om denne dagen til noen. Og hold deg hjemme!

Mer minnerydning

Da var andre bind av Minneboken for Johannes H. Berg levert til trykk.

Første bind kan du lese om her.

Det har vært en gjort en imponerende innsats fra flere, særlig den såkalt ... assisterende redaktørs side for å få dette ferdig i tide til årets Arcon.

Mer formelt er det altså følgende bok vi snakker om: 

Boken med det fengende ISBN-nummeret er en bred presentasjon på drøyt 200 sider av Johannes' betydning for utviklingen av norske rolle- og brettspillmiljøer, oversettelsen av Dungeon & Dragons, rollespill som Terrorist (før og etter 9/11) og Skatten på Krokodilleøya (begge grundig presentert med regler, rollefigurer, kart osv.).

Og så kan vi slenge i kurven stoff om hans Tolkien-oversettelser, artikler om SF i tegneserier, akademiske analyse av det norske flaggets historie og atskillig annet (inkludert mange av minneordene ved hans alt for tidlige bortgang i 2004), slik det fremgår av den noe mer pedagogisk oppsatte innholdsfortegnelsen under (hvis du lurer på hva i all verden illustrasjonen forestiller).
 

Boken vil lanseres og kunne kjøpes, og/eller avhentes av alle som har forhåndsbestilt, på spillkongressen Arcon som åpner på Sogn videregående skole i Oslo førstkommende fredag.

Spillets regler er enkle: Still deg i køen til nærmeste mail- og bankkonto og bruk den styrke og de ferdigheter og ressurser du er oppsatt med til å bestille mens du sikrer at du har 250 statlige og staslige norske kroner i reserve for hvert av bindene du ønsker.

Oppdatert 17.06.: Mer konkret info om bestilling her.

Bøkene du aldri ante fantes: Opars guder

Det er ganske mange bøker jeg aldri kommer til å oppdage at finnes, men her kommer en du ikke aner noe om.

Vi snakker om intet ringere enn pulpene og pastisjenes mester, Philip José Farmer, og hans fortellinger om det urgamle matriarkalske keiserriket Khokarsa, grunnlagt for 14 000 år siden.

Det har fra tid til annen har dukket opp spor av denne sivilisasjonen, som at kong Salomo og dronningen av Saba hentet gull, sandeltre og edelstener fra Ofir, og i Ambrose Bierces novelle An Inhabitant of Carcosa fra 1891.

Men den ble ikke satt på kartet for alvor før Edgar Rice Burroughs' prisverdige, men noe overdrevne portretteringer av mannen som han av personvernhensyn kalte Lord Greystoke og som ved et tilfelle oppdaget de brutale og bortgjemte restene av Opar rundt 1910.

Vi skal ikke her ta opp kulten med menneskeofringer, den grusomme, men ikke direkte grufulle, yppersteprestinnen La eller hvilke evolusjonære steg som kan ha ført til at brorparten av de mannlige innbyggerne minnet vel så mye om aper som mennesker.


Men det er altså dette som er noe av det moderne forelegget for beretningene om en fordums tid der Opars guder skapte angst og håp, helter og avmakt.

Disse er i år gitt ut i Gods of Opar - Tales of Lost Khokorsa som samler Farmers eventyrromaner Hadon of Ancient Opar, Flight to Opar og den til nå uutgitte The Song of Kwasin.

Fortellingene starter for over 10 000 år siden med den unge krigeren Hadon som sendes fra utposten Opar til hovedstaden Khokorsa.

Han blir ikke bare med på de grandiose kamplekene som kan gi vinneren kongekronen, men blir dratt inn i borgerkrig og på ekspedisjon til de ville landene utenfor riket, nærmere bestemt helt til det mytiske ringhavet i nord.

De neste fortellingene dekker ikke færre kilometre eller dramatiske hendelser, men så er dette altså heltenes tid, den gang unge krigere vandret i forhistoriske landskaper og halvguder lurte i buskene, for ikke å si i trærne.

Vi trekkes som så ofte hos Farmer inn i en magisk verden av smerte og street smartness, sverd og svik, umulige situasjoner og logiske løsninger, når det ikke mer eller mindre bokstavelig dukker opp en gud i maskinen.

Det hele er en klassisk quest, en mytisk jakt etter ære, gull og svar.

De første tre avsnittene antyder stilen og stemningen.

     Opar, the city of massive granite and little jewels, quivered and blurred. Solid with great stone walls, soaring slender towers, gilt domes, and eight hundred and sixty seven years of existence, it wavered, bent and dissolved. And then it was gone as if it had never been.
     Hadon swallowed, and he wiped away his tears.
     His last vision of glorious Opar had been like a dream dying in a god's mind. He hoped that it was not an evil omen. And he hoped that his fellow contestants were similarly affected. If he was the only one to have wept, he might be mocked.

Nå er det vel flere årsaker til at disse bøkene aldri vil få Nordisk råds litteraturpris. Og sikkert noen til at du aldri kommer til å lese dem.

Men nå vet du at de finnes.

Gandalf mot Humlesnurr

Siden det er mandag.

Fryst blogg

Litt urytmisk start på høstens blogging skal vi dømme etter indisier som 3-4 råutkast som fortsatt ligger til gjæring, selv om en og annen skulle foretrekke ny vin i nye skinnsekker.

Ett av disse utkastene handlet om at det var på tide å trekke fram noe av sommerens boklesning. Tilført noen doser krydder og bær sendes herved første del ut på markedet.

Det er ikke til å underslå at jeg er litt svak for Alister McGrath, selv om han til tider blir for full av akademiske forbehold, fotnoter og dette har jeg skrevet om (eller også hoppet over) i følgende tre andre bøker.

Like fullt er hans mange biografier, teologiske lærebøker og koblinger mellom teologi, naturfilosofi og idehistorie noe av det mer enn lettere lærde og opplysende på markedet.

Ikke minst er det spennende å se hvilke katalysatoreffekter det han når noen med doktorgrader i biokjemi og teologi fra h.h.v. Oxford og Cambridge heller dette i reagensrøret.

McGrath fortsetter plottet med å slippe et par tre bøker i året (da han ett år også kom ut med en tynn lefse om The Dawkins Delusion var det enkelte av oss som dro noen tommer på smilebåndet over at  empirisk erklærte på Dawkins-forumet fortalte at McGrath bare var en oppblåst og overmodig loppe som hadde hoppet på den strengt vitenskapelige førerhunden (eller hva som var metaforen) Dawkins for å få publisert en bok).

I år er imidlertid spekteret noe... større enn tidligere.

Selv om han i år tar en pause fra teologiske mursteiner, fortsetter han kjøret med bearbeidede forelesninger.

The Passionate Intellect (også utgitt som Mere Theology) står godt alene, men er samtidig en forlengelse av temaene i The Dawkins Delusion (2007), Dawkins' GOD: Genes, Memes, and the Meaning of Life (2004) og The Twilight of Atheism (2004).

Den har samtidig samme styrke og svakheter som særlig The Dawkins Delusion, ved på den ene siden å være akademisk reflektert og velskrevet og på den andre alt for kort med stadige henvisninger til hva man kan/bør/må lese andre steder.

Vi får likevel en ganske så stø og stimulerende gjennomgang av temaer (teologi, vitenskap, evolusjon, idehistorie, reformasjonen, C.S. Lewis, apologetikk, nye ateister, dialog etc.) som McGrath har sterk og klar intellektuell lidenskap for.

Når han venter med ny murstein til neste år er muligens årsaken at McGrath har brukt tiden på å skrive fantasy.

Nå er det ikke til å komme fra at dette er noe som i utgangspunktet gjør meg heller betenkt. Det er ingen direkte mangler på ellers oppegående kristne som har dummet seg lettere loddrett ut ved å forsøke en Narnia eller Hobbiten.

Og når McGrath nå engang er såpass oppegående på teologi, historie og vitenskap, kan det smake dobbelt ille om han kaster bort tiden på fjas.

Men jeg ble noen doser tryllestøv positivt overrasket. Det er ingen bombe at det skorter i forhold til Lewis og Tolkien, men Chosen Ones (The Aedyn Chronicles) er enkel og sjarmerende fantasy for barn mellom, la oss si, 7 og 12.

Vi blir kjent med Peter og Julia som får bo hos sine besteforeldre etter morens død. De oppdager at det er noe rart med hagen og havner (surprise) i en annen verden, i landet Aedyn. Dette er styrt av tre heller slemme og sleske, for ikke å si skremmende og skumle, herskere som har gjort befolkningen til slaver.

Men nå får de nytt håp.

Blant tingene McGrath formidler er ikke direkte uventet (dette er fantasy) tradisjonelle dyder som mot, kjærlighet og visdom. I tilegg gjør han noen ikke akkurat skjulte poenger ut av at det ikke trenger å være noen konflikt mellom (dette er McGrath) tro og tanke, religion og vitenskap.

Selv om begge deler kan misbrukes (særlig av herskere som er slemme og sleske, skremmende og skumle) til undertrykkelse ved manipulasjon og moderne våpenteknologi.

Med to slett ikke halvgærne bøker av svært forskjellig format i år fra McGraths hånd, er det grunn til å glede seg også til neste års utgivelser.

Én dag igjen

Kongen av flyvende tekanner (med andre ord et levende oppgjør med Bertrand Russell) kommer altså til Norge i morgen. Noe som selvsagt Morgenbladet ikke lar gå ubeaktet hen.

Mange typer te er ypperlig for å sette fantasien i sving, sier Daevid Allen til Morgenbladet via e-post.

Og oppfølgingsspørsmålet stiller seg selv. Hva mener han, egentlig?

Den australske gitaristen og vokalisten har i førti år vært musikalsk veiviser og åndelig tilrettelegger i det franskengelske psykedeliaorkesteret Gong. På begynnelsen av syttitallet utga bandet Flying Teapot-trilogien: The Flying Teapot, You og Angel's Egg.

Her fortelles historien om den fredelige planeten Gong, som er bebodd av the Pot Head Pixies og the Octave Doctors, noen grønne vesener som flyr rundt i tekanner og kommuniserer med diverse jordboere gjennom det interplanetariske radionettverket «Radio Gnome Invisible».

Jordboerne er en broket bande: Captain Capricorn, Fred the Fish, Banana Ananda, hovedpersonen Zero the Hero, Mista T. Being – a bushy pig farmer from Norway – og en rekke andre raringer. En sentral virksomhet for dem alle er nettopp produksjon og konsum av te. Historien er også videreutviklet på platene Shapeshifter (1992) og Zero to Infinity (2000).

Og selvsagt handler dette kun om te, ikke om andre stoffer.

Te er altså en fantasistimulerende drikk, og slett ingen metafor for noe skummelt.

Hvis man skal tro på en heldigvis fortsatt aldrende hippie.

Men enten man nå er a-teist eller ei, er dette Konserten Du Må Få Med Deg i 2009.

På Rockefeller i morgen.

Tegnets forsvarere

En ganske annerledes fantasybok, inkludert nettsiden.

Jeg har hatt glede av å lese og kommentere manuset før utgivelsen, og må bare si at Kristian har opptil flere tilløp til noe stort, både her og der. Ikke minst lærte han meg at også Skottland ble bombet under krigen.

Og at når jeg tar bilder på en science fiction-festival, så kan de fort havne på en forfatters nettside.