Hitler var ikke ateist

Dessverre er nok min seneste Kulturkommentar i Dagen aktuell også denne uken, for ikke å si neste.


Hitler var ikke ateist

Man trenger ikke spesialbriller for å finne myter om kristne i media, populærvitenskap og kommentarfelt. Dermed går mange rundt og tenker at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, forfulgte vitenskapsmenn og ødela antikkens kunnskap ved å sette fyr på det store biblioteket i Alexandria.

Jeg har skrevet mye om dette og kommer ikke til å slutte. Men det forhindrer ikke at også kristne har myter om andre. Kanskje er den verste påstanden at Hitler var ateist. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Det gjør vondt å høre den. Ateister får ikke lyst til å lytte og lære av dem som sier dette.

Dessverre møter vi likevel stadig påstanden i kristne aviser og bøker, taler og foredrag. Den synes uutryddelig, et munnhell som lever sitt eget liv. Den beviser livskraften i påstander man tror styrker egen sak eller – enda bedre – setter et annet livssyn i skikkelig dårlig lys.

Og det er en gammel øvelse. Det bør dermed ikke overraske at noen har snudd på flisa og hevder at Hitler var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Det sier mye at Richard Dawkins bruker fem sider på den i The God Delusion.

Til inntekt for at Hitler kan ha vært kristen siteres bl.a. en tale fra 1922 der han sier at ”Min følelse som kristen viser meg min Herre og Frelser som en kriger”. Heldigvis har Dawkins forstand nok til ikke å la seg rive med av retorikken.

Det er en grei leveregel ikke å stole på Hitler.

Det er dermed bra at Dawkins balanserer fremstillingen med enkelte av Hitlers klart antikristne uttalelser, som noen ganger er verre enn selv de nye ateistenes. 

Hevder man at Hitler var ateist, kan man ikke være veldig kjent med Hitler. Selv om han heller ikke var kristen, oppfattet han seg selv som ”religiøs”, men foraktet organisert religion, særlig katolisisme.

Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Hitler mente at kristendom ville føre til dyrking av det mindreverdige. Kristen nestekjærlighet støttet ikke nazistens partilinje med rasedyrkning og drøm om det biologiske overmennesket. Det er ikke tilfeldig at Hitler i 1935 forbød kristne julesanger og Betlehem-skuespill.

I stedet for kristendomsundervisning ble alle over 14 oppdratt i førerdyrkelse og kristenforakt.

I kampsangen Fröhliche Hitlerjugend måtte ungdommen allerede i 1934 bekjenne Hitler som deres fører, frelser og forløser, at de ikke trenger kristen moral og ikke følger Kristus. Siden de ikke er kristne, er det bare å kvitte seg med kirken, røkelse og vievann.

Å hevde at noen er kristne eller ateister, kan fungere oppbyggelig. Det bidrar til å sette ting på plass, og skape samhørighet. Det er selvsagt enklere i samfunn der folk meldes inn i kirken som barn og det ikke er vanlig å melde seg ut, eller å bli kastet ut. Dermed kan ethvert medlem av et kirkesamfunn brukes som man ønsker.

Oppfattes personen som en helt, er det fritt frem å ta ham til inntekt for sin egen sak. Siden Nansen var med i Den norske kirken, var han egentlig kristen. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte andres sak. Siden Hitler var medlem av Den katolske kirken, var han egentlig katolikk.

Og da vet vi hvordan katolikkene er.

På samme måte er det ikke nøytralt å kalle en av historiens verste massemordere for ateist. Nettopp derfor bør vi være svært forsiktige med begrepene, selv om det stemmer at Stalin og Mao var ateister. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere å si at Hitler spilte sjakk, blir påstander om Hitler som ateist fort tatt som angrep på ateister.

Verre enn det, er at de blir et angrep på kristnes troverdighet.

Ikke min skyld

I et oppslag i Vårt Land i dag, hevdes at språket som brukes om grupper skaper ekstremisme.

– Offentlege aktørar som Frp skaper eit språk, og dermed skaper dei posisjonar. Ein er anten for eller mot, innanfor eller utanfor det gode selskap. Dette gjer «muslimrolla» veldig trang for unge menneske, seier islamforskar Nora Eggen, som sjølv er muslim.

Det hele er en reaksjon på et utspill fra Siv Jensen om at Frp lenge har advart mot ekstrem islamisme.

Det er frekt av Siv Jensen å kome med det utspelet. Det er som å gi seg sjølv æra for å ha prøvd å forhindre noko dei i realiteten har bidrege til å skape, meiner ho.

Det er ingen grunn til å droppe kritikk når representanter for Frp som Carl I Hagen kommer med famøse uttalelses som at "ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer", noe som beviselig er langt fra sannheten.

Stemplende stereotypier er ikke den mest fruktbare måten å skape gode holdninger og samfunn på.
 
Men det betyr ikke at kausaliteten er klar. Eller at forskeren her legger frem noen forskningsresultater.

Dessverre er det ingen nyhet at muslimske grupper kan legge en stor del av skylden på andre for klanderverdige forhold blant egne mer eller mindre trosfeller.

I stedet for å granske seg selv og vurdere om egne kulturelle eller religiøse tradisjoner har elementer som kan brukes eller misbrukes i retning av ekstremisme, rettes søkelyset mot andre. Faren er at man ikke tar tilstrekkelig ansvar for å rydde opp, men nærmer seg en fatalisme der det egentlig ikke nytter så mye, siden andre har skylden, enten det er Frp eller USA.

Eller den jødiske verdenskonspirasjonen som er en viktig premiss for blant annet Hamas-charteret.

Men hvis det er slik, hvordan reagerer man når andre grupper møter tilsvarende kritikk eller negativ omtale som gjør "rollen veldig trang for unge mennesker"?

Hvorfor diskuteres ikke om retorikk fra Hamas, kraftig anklager i media for at Israel driver folkemord og så videre eller mange slags antijødiske uttalelser som en årsak til økningen i ekstreme synspunkter i noen jødiske miljøer?

Hvorfor går man ikke hardt ut mot tilsvarende stemplinger av kristne? For det er ikke veldig vanskelig å finne dette i norske romaner, filmer, lærebøker eller nyhetssendinger.

Selv når det diskuteres mobbing av kristne kan man finne utsagn som stempler kristne som totalt idioter som bare fortjener det.

Hvis barnet mitt hadde sagt i sjette-klasse at han/hun tror på supermann påskeharen, eller at Elvis lever så ville jeg at han/hun skulle blitt mobbet.

Er det noe bedre å si at "Jeg er personlig kristen" jeg tror på lik som står opp igjen, jomfrufødsel, brennendes busker som snakker osv.

Det får være måte på hvor tolerant man skal være.

I kjølvannet av nye ateister ble det også klart at moderate kristne egentlig var skyldige i ekstremistene

som Dawkins, Harris og div andre på peker så gir liberale/moderate relgiøse grobunn for fanatisme, og kristene selv hvor moderate de er ser på ALLE kristene som en del av samme familie og vil beskytte dem

Det er i det hele tatt et interessant fenomen at mange anklager kristne for ikke å følge Det gamle testamentet, noe vi angivelig burde gjort om vi ikke var så feige og inkonsistente. 

Eller hevder at Hitler var en god kristen, eller at Stalin egentlig bare fulgte sin barndoms kristentro.

Eller at kirken drepte 30 millioner for hekseri og er verdenes ondeste ideologi med mange hundre millioner på samvittigheten, slik Bjørneboe hevder i hans hovedverk,  Bestialitetens historie.  Som en periode var pensum ikke bare for kulturradikalere, men all politisk interessert ungdom, særlig på venstresiden.

Og som ikke akkurat var ukjent bakteppe og kildegrunnlag i debatter på 1970-tallet, i og utenfor studentersamfunn.

Denne bloggposten kan kort sagt bli svært lang.

Mens listen er svært kort over dem som hevder at tusentalls av slike uttalelser de seneste generasjoner har skapt kristne ekstremister.

Hitle eller kristne?

Selv om det begynner å bli en stund mellom hver gang jeg ser noen hevde at Hitler var kristen, har dette vært mye debattert de seneste årene, spesielt i tråder som involverer antiteister/militante ateister/nyateister (stryk det som ikke passer).

Jeg skrev en del sider om saken i Svar på tiltale i fjor, med noen oppfølgere på Verdidebatt om at Hitler var ingen praktiserende katolikk. En som nok når et bredere publikum er J.P. Holding med en ganske lang og informert gjennomgang i Hitler's Christianity der han forbilledlig unnlater å hevde at Hitler var ateist eller prøver å skjule arisk tysk teologi knyttet til "Positiv Kristendom" (Positives Christentum).

Så er det alltid gjenværende spørsmål, selv om de kan bli tildels finurlige og smale, slik David Marshall stiller her, med Holdings svar.

Når problemstillingen av og til dukker opp, er mye av grunnen at ateister kan føle seg provosert, slik jeg skriver i Svar på tiltale:

En av de beste måtene å erte opp ateister, er å si at Hitler egentlig var ateist. Det hender dessverre at kristne påstår dette, og det er forståelig at ateister reagerer. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Skal jeg sette meningsmotstandere i forlegenhet er det bare å trekke Hitler-kortet, selv om det vel så ofte slår tilbake på meg selv. Saken blir dermed ikke bedre når noen snur på flisa og hevder at han var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Dermed har Richard Dawkins satt av fem sider på den i sin bok om Guds eksistens, inkludert pavens rolle under krigen. Når også jeg bruker plass er det ikke bare fordi slike påstander fungerer stemplende og får gemyttene i kok, men fordi de synliggjør holdninger og kildebruk. Det hører også med at det ofte tar mer plass å svare på påstander enn å fremme dem.

Selv om det er litt uklart hva Hitler stod for religiøst (ikke minst fordi han skifter retorikk over tid)

er det vanskelig å finne belegg for praktiserende katolisisme. Hans offentlige uttalelser som kan tas til inntekt for noe katolsk, virker mer instrumentelle enn inderlige. Ingen kilder nevner at han gikk til messe eller mottok sakramentene. Man ser ikke helt for seg Hitler i skriftestolen. Han kan sjelden tolkes som mer enn nasjonalistisk allmennreligiøs eller som politisk bruk av kristne fraser. Selv om det ikke finnes kilder til at Hitler meldte seg ut av Den katolske kirken, mistet han etter alt å dømme allerede før første verdenskrig det han måtte ha hatt av barnetro.

Leser man Hitler, er det tydelig at han så på seg selv som ”religiøs”, men at han foraktet organisert religion. Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Mye handler likevel om ordbruk.

Når vi vurderer spørsmålet om Hitler var “kristen” berører vi også et annet viktig tema. Hva handler ord og begreper om? Å hevde at noen er kristen bare fordi de ikke har meldt seg ut av et kirkesamfunn, kan ha sin verdi som propaganda. Oppfattes personen som en helt, er det fristende å ta ham til inntekt for sin kirke. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte kirken. Men vi opptrer ikke seriøst i forhold til normal begrepsbruk.

Sier vi at Hitler var kristen, utarmer vi innholdet i ordet. Og vi snakker ikke om nøytrale uttrykk. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere om noen hevdet at Hitler var medlem av en sjakklubb, blir påstander om Hitler som kristen fort sett som angrep på kristne. Når så Hitler ikke var i nærheten av det man med noen grad av mening kan kalle kristen tro, er det eneste man oppnår en retorisk effekt.

Sporten å sammenligne meningsmotstandere med Hitler kalles ofte for å hitle og tas ikke uten grunn som tegn på at man har tapt debatten.

Enten man hitler kristne eller kristner Hitler.

Mange Stenger ut

Den pensjonerte fysikeren Victor Stenger er ute med sin årlige bok om hvorfor vitenskapen og samfunnet kan avvise Gud, God and the Folly of Faith: The Incompatibility of Science and Religion.

Boken er dermed ikke overaskende anmeldt av eSkeptic som starter med å støtte Stengers misforståelse av hva tro er, i et kristent perspektiv.

"Stenger discusses everything from the origin of the universe to the 2012 elections. Even where one might disagree with his conclusions, he is still thought-provoking. Stenger demolishes the theist argument that science is no less based on faith than religion. He draws a firm line between faith and trust. We have faith in supernatural entities, whose actions we cannot experience directly, or in political or religious leaders whose sincerity has yet to be tested, but we trust science—or a reliable friend, or our auto mechanic—based on our experience. To believe in something in the absence of evidence is, in Stenger’s estimation, foolish, and it would be hard to disagree."

Ja, det er forskjell på blind og begrunnet tro. I kristen tenkning (om noen skulle tro at slik finnes) kalles det første tøv, det andre tillit. Stenger er med andre ord en god kristen tenker på dette området.

Anmeldelsen blir ikke bedre av en enøyd og misvisende fremstilling av Den katolske kirkens holdning overfor Hitler og nazismen:

Stenger says that the Vatican never excommunicated a Nazi leader. This is incorrect. Hitler and Goebbels were both excommunicated, but not because of their role in World War II or the Holocaust. Prior to the war, Goebbels married a Protestant woman without agreeing to raise their children—whom the couple murdered during the last days of the Third Reich—as Roman Catholics. Hitler was best man at the wedding. It’s not that the Vatican didn’t oppose Hitler—they thought he was too tolerant of other religions!

Det er litt vanskelig å vite hva man skal kalle en anmelder som får seg til å tro at Vatikanet primært kritiserte Hitler for å være for tolerant overfor religioner. Av hensyn til sarte lesere nøyer vi oss med historieløs, for ikke å si håpløs.

Inntrykket blir ikke mye bedre av standardlåten om hvem som skapte Gud, og at hvis Gud ikke trengte å bli skapt, så trengte sannelig heller ikke universet det, dough.

The theistic argument has always been that if the universe exists, it must have had a creator, who can only be God, whatever characteristics one ascribes to Him. This raises the question of who created God. Theists invariably respond that God always existed, to which Bertrand Russell replied that if God could always exist without being created, so could the universe.

Når så Stenger presenterer alternativer til Gud som universets opphav, viser han at sitatet som feilaktiv tilskrives Chesterton om hva som skjer når noen slutter å tro på Gud var heller spikeren på hodet, i hvert fall for hans tilfelle.

If the universe was created by a Big Bang, what caused the Big Bang? Perhaps a purple-robed patriarch? Stenger gives us a number of alternative scenarios, all of which leave out supernatural entities. One of these is the two-sided universe. One side is ours, and the other is a mirror image in which time runs backwards. Each side begins with a Big Bang and ends with a Big Crunch, causing the Big Bang on the other side. There, since the arrow of time runs in reverse, ashes burst into flame and turn into wood, water runs uphill, and predators regurgitate their prey, which then comes to life, and the two run off backwards with the predator in the lead.

Heldigvis synes anmelderen noen steder å se at Stenger beveger seg som Bambi, og det på tynn is.

Another scenario Stenger presents is the Multiverse, which holds that our universe is the result of a black hole created in a much larger universe, which in turn came from an even bigger one, and so on forever. This seems to contradict Stenger’s own claim that there are no infinities in nature, which, if true, would narrow down the number of possible scenarios for the origin of the universe. Furthermore, it overlooks the likelihood that each “daughter” universe would be far smaller than its “mother,” ultimately leading to mini-universes too small to create any new ones. And it hands the theists the argument that God must have created the Multiverse, since what else could have started it? In any case, we have no more evidence for other universes than we have for God, and this theory violates Occam’s razor by postulating a vast number of unproven entities. Also, how could scientists verify the existence of black holes, if they are in other universes?"

Mens det nok forventes at vi griper det følgende i tro.

Science does not know everything, but if there are things we do not know, or may never know, there are others we can now be sure of. The supernatural does not exist; the laws governing the universe are immutable, and do not change because of our prayers; we don’t go to heaven or hell, or get reincarnated when we die; there is no inherent purpose to anything in the universe, except for our own lives and what we make of them. If the public can be educated to accept this, it hardly matters whether or not they call the laws of nature “God.”

Selv om det ikke er helt enkelt å følge med i svingene på et argument for at mirakler motbeviser Guds eksistens.

God cannot yet be disproved, but at least we can dismiss angels, demons, ghosts and Santa Claus. And if miracles were real, far from proving the existence of God, they would actually disprove it. After all, if the laws of nature do not always apply—if the dead return from the grave—then anything is possible and no God is required to maintain the order of the universe, because there isn’t any order.

Om ikke annet motbeviser det enkelte nye (og forsåvidt gamle) ateisters påstand om at de ville trodd på Gud hvis de så et utvilsomt mirakel. Det overrasker ikke at noe så trivielt som bevis ikke vil påvirke en sann troende.

Sensasjon: Hitler - ingen praktiserende katolikk

Siden det fortsatt er enkelte som hevder at Hitler var praktiserende katolikk, har jeg skrevet om temaet på Verdidebatt uten at jeg mistenker mange for å bli veldig overrasket over konklusjonen.

Men det kan jo bli interessant å se hvilke bokser det kan åpne, basert på tidligere erfaringer i forumet.

Drømmen om det fullkomne samfunn

At Øystein Sørensens seneste bok har fått stor plass i mediabildet de seneste dagene, handler om langt mer enn innsalgslyst og jag etter overskrifter.

DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN   Fire totalitære ideologier - En totalitær mentalitet? er ikke hvilken som helst bok om hvilket som helst tema.

Tvert i mot er det kanskje årets viktigste utgivelse.

Boken legger lite i mellom om bevegelser og besvergelser som har ødelagt livet for hundrevis av millioner, enten vi snakker overvåkning, angiveri, utrenskninger, massemord, terror, krig eller rene folkemord.

Sørensen skriver godt, tankevekkende og grundig. Han kaster et lærerikt og ikke lite skremmende lys på individer og ideologier som gjorde det tyvende århundre til et mareritt.

Som, siden de hadde funnet Oppskriften På Det Fullkomne Samfunn, mente de hadde rett til å ta i bruk alle virkemidler for å komme dit.

Og det er dessverre ingen grunn til å blåse noe faren over-signal med det første, slik dagens debatt med Jan Myrdal (som fikk Bernt Hagtvet til å trekke seg fra Bjørnson-festivalen) i NRK Søndagsavisa antyder.

Boken belyser den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Hva driver fram slike ideologier? Hvilken historisk sammenheng står de i? Hvorfor og hvordan får en Stalin, en Mussolini, en Hitler, en Khomeini og en bin Laden gjennomslag?

Hvorfor har enkelte totalitære ideologier hatt så mange akademiske støttespillere? Hvorfor blir tilhengerne så blinde og ufølsomme for galskap og grusomheter?

Det er selvsagt mange svar på dette. Verken historien eller historiske forklaringer lar seg legge inn i ligninger, men det forhindrer ikke at det er mulig å peke ut viktige faktorer.

Enten det er fordi man føler seg lettere rystet i sin kommunistiske sjel, eller det bare er travelt på jobben, smaker i hvert fall forsiden av helgens utgave av Klassekampen mer av samnorsk enn vanlig når de skal gjengi ett av Sørensens poenger.

Den totalitære utfordringen

Totalitære ideologiar gjev rom for oppleving av meining og samanheng i livet etter at kristendommen missa sin kraft over sinna, seier historieprofessor Øystein Sørensen.

I motsetning til enkelte ideologer, særlig tilknyttet det forslitte begrepet "nye ateister", ser med andre ord Sørensen opplutningen om flere av disse ideologiene et stykke på vei også som uttrykk for kristendommens svekkelse.

At man samtidig spiller på sterke behov for sammenheng og mening, fasitsvar og fiendebilder, viser at ateistisk eller nasjonalistisk orienterte bevegelser uten andre autoriteter enn Historien, Nasjonen, Evolusjonen eller Rasen, ikke bare kan fungere som religionserstatning.

De kan ha enda færre skrupler i Det godes navn.

Det hele kan rett og slett knyttes til en politisk messianisme, til troen på at vi uimotståelig går mot - og som politikere og personer dermed må strebe etter - et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn.

Moderne totalitære ideer kan dermed i følge en analyse Sørensen nevner, oppfattes som en politisk religion.

Ingen områder av livet kan stå utenfor dette. Alt - også det vi tenker oss som privatsfæren - må underordnes politikken.

Nå betyr ikke valget av disse fire retningene at det har manglet utopiske kristne retninger i historien. Sørensen legger ikke mye i mellom i beskrivelsen av millenaristiske grupper som da en lokal gjeng av anabaptister innførte en totalitær stat i Münster på 1530-tallet. Men disse bevegelsene har for det meste vært små og ubetydelige sekter, ofte pasifister, og i opposisjon til Kirken og en bred kristen kultur.

Noe som ikke minst fremkommer i de ikke direkte fintfølende fordømmelsene av anabaptistene ("gjendøperne") i det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana.

Nå er det ikke vanskelig å trekke fram viktig stoff fra boken. Vi kommer garantert tilbake til mer utover høsten. Men siden dette er Dekodet, slipper vi ikke unna et tema som jeg berørte i Svar Skyldig for et par år siden, siden det ikke er uvanlig å høre fra antiteistisk hold at Hitler egentlig var kristen.

Mens Dawkins i Gud - en vrangforestilling på under to sider avviser (eller rettere sagt viser hvor mye han har misforstått) Aquinas sine gudsbevis, bruker han mer enn dobbelt så stor plass på Hitlers forhold til kristen tro, uten å komme med en entydig konklusjon eller henvise til en eneste seriøs historiker.

Det er dermed befriende å lese en som om mulig er enda mer avvisende til dette enn meg.

Sørensen viser (side 142-147) at Hitler ikke bare bekjempet kristen tro, men at han tok vitenskapen og evolusjonslæren til inntekt for dette.

Hitler avviste ikke, eller ville i hvert fall ikke bekjempe, vage forestillinger om en guddommelig makt - selv om han nok mest så dette som et praktisk samlebegrep for alt hva folk flest ikke kunne forstå.

Men skal man først plassere Hitler inn i debatten mellom Dawkins og Davidsen minner han på dette feltet med andre ord mer om nye ateister enn kristne.

"Kristendommens dogmer vil bli slått i stykker av vitenskapen," erklærte han, og hørtes ut som en hvilken som helst rasjonalist eller opplysningsfilosof. Også i andre sammenhenger kunne han høres ut som et vanlig medlem av Human-Etisk Forbund: "Kirken befinner seg i en evig konflikt med den frie forskningen. [...] I dag må skolebarn i religionstimen klokken 10 lære seg Bibelens skapelsesberetning, mens de i naturfagtimen klokken 11 lærer om utviklingsteorien. Og de to står i absolutt motstrid til hverandre."

Nå er det ikke uvanlig at makthavere appellerer til alment akseptert autoriteter, til hva brede lag oppfatter som godt og fornuftig, enten disse er moralske eller vitenskapelige. I moderne tid er det dermed ikke mangel på bevegelser som har trykket Vitenskapen, De ti bud eller Menneskerettighetserklæringen til sitt bryst.

Hitlers retorikk understreker behovet for - og hvor lett det er - å stemple ideologiske motstandere som helt grunnleggende uvitenskapelige, irrasjonelle og onde.

Når vi ser hvilken ammunisjon nye ateister bruker - og atskillig andre, skal jeg dømme etter deltagelse i debattfora de seneste tiår - mot sine motstandere, står de altså i en tradisjon det er grunn til å reflektere over.

Så får vi bare håpe at de ikke også mener å ha oppskriften på det fullkomne samfunn.