Hararis kunnskapsnivå

Som en smule tenkende homo sapiens, har jeg lenge undret meg over Yuval Noah Harari og bestselgeren Sapiens - En kort historie om menneskeheten.

En bok jeg har observert nesten like mange sitte med på toget som Da Vinci koden.

Når man skriver bredt anlagt populærvitenskap om verdenshistorien, kan det tenkes noe mer tillitsvekkende enn store hull og klare mangler. Det blir ikke bedre når nettopp disse hullene og manglene er sentrale for bildet som tegnes av den mørke middelalderen som kullsvart kontrast til den oppfinnsomme opplysningstiden.

Som jeg har beskrevet relativt nøye her, viser han en besynderlig mangel på kunnskap om dramatiske og fundamentale endringer.

Nei, Harari, det er ikke slik at en som sovnet i 1019 og våknet i 1519 knapt ville merket noen forskjell. Tvert i mot ville sjokket vært minst like stort som hos en som våknet i 2019 etter å ha sovet i fem hundre år.

Det er heller ikke slik at når nysgjerrige på edderkopper spurte en prest på 1200-tallet om disse, ville de bli irettesatt siden slike ikke er nevnt i Bibelen. Tvert i mot ville prester kunne vise til grundige beskrivelser i mange fagbøker og leksika av naturens verden, selv om det nok ikke stod aller mest om edderkopper.

Selv norske bønder ville få høre om Isidor av Sevillas leksikon.

Dermed er det svært så passende at selveste internettets beste blogg om renessanse og vitenskapshistorie setter noen skap på plass i et åpent brev.

Tony Christie reagerte stå sterkt da han så hva Harari skrev om den vitenskapelige revolusjonen at han først ga opp boken. Da han vendte tilbake for å gi den en fair sjanse, var den verre enn han husket:

The first page of waffle about time travelling peasants and battleships didn’t really impress me but then on the second page I stumbled across the following:

In 1500, few cities had more than 100,000 inhabitants. Most buildings were constructed of mud, wood and straw; a three-story building was a skyscraper. The streets were rutted dirt tracks, dusty in summer and muddy in winter, plied by pedestrians, horses, goats, chickens and a few carts. The most common urban noises were human and animal voices, along with the occasional hammer and saw. At sunset, the cityscape went black, with only an occasional candle or torch flickering in the gloom.

The evocative picture that you paint with your words in this paragraph reminds me of the Hollywood B-movie visions of medieval hovels and unwashed peasants that informed my childhood and in my opinion has about as much truth content as those movies of yore. 

Dermed er det bare å tegne og fortelle. I en guidet tur gjennom Nürnberg peker Tony på et avansert solur fra 1502. Han viser en ikke helt liten katedral stadig påbygget mellom 1250 og 1477.

Muligens blander Harrai by med landsby, men da heter det altså village på engelsk. Man kan tenke seg andre stikkord om byen - i betydningen city - Nürnbergs skyline i 1493 enn lave bygg av gjørme, planker og strå.

Harari ville nok blitt like sjokkert som en fra 1019 over en mekanisk klokke fra 1509.

The ball above the clock shows the phases of the moon, still accurate today. At twelve-noon everyday there is a complex mechanical display with fanfares by the trumpeters, drum rolls and bell ringing. This is followed by the seven Electors circling the Emperor in the middle, three times. Tourists from all over the world come to Nürnberg to witness this spectacle.

Tony går videre til et stort gamlehjem fra rundt år 1400. Han viser byens store fontene, like praktfull seks hundre år etter at den ble konstruert.

I likhet med Albrecht Dürers hus på det dobbelte av tre etasjer.

Hvis det er noe som ikke kjennetegner middelalderbyer i Europa, så er det lave bygg. Kirkene strebet mot himmelen. Slottene og borgene lå ikke akkurat under bakken. Rikere familier ønsket å vise velstand og sikre trygghet med høye tårn.

Noen byer fikk så mange at det ble for mye av det gode.

Bologna, byen med universitetet så mange nordmenn reiste til i middelalderen for å studere juss, hadde ikke mindre enn hundre.

Selv ikke i dag klarer Manhatten å konkurrere i antall høybygg per kvadratmeter. New York City har under tre ganger så mange skyskrapere som Bologna i middelalderen.

Hva vi lærer av dette? Å skrive om den mørke middelalderen er en garantert bestselger.

Animerte byer

Det har lenge vært relativt lett å finne mer enn lettere animerte bybeboere, mens fraværet av animerte byer absolutt har vært stort - ikke minst av historiske byer.

Heldigvis kommer som antydet i fjor stadig flere til et internett nær deg og under er noen eksempler. Har du flere, er det ikke forbudt å dele linker i kommentarfeltet.

London på 1600-tallet, før brannen:




Bergen i 1350, i samarbeid med Arkikon, Riksantikvaren og Byantikvaren.




En av rosinene i pølsen er Babylon, laget av mannen bak Byzantium1200.




Som selvsagt har laget flere fra Konstantinopel rundt år 1200, dessverre alt for korte, som denne fra Konstantins forum.




Og så er det ikke helt pussig at det er mange fra Roma, som denne fra et par år tilbake.




Heller ikke Amerika og Tenochtitlan er glemt, selv om den ikke akkurat er laget i HD.




I likhet med den enorme mayabyen Teotihuacán.



Så er det bare å vente på å få disse inn i dataspill eller apper man kan bevege seg fritt rundt i.  Gjerne med 3D-briller og god mat.


Oppdatert 02.09. 14:14: Link til tilsvarende for Trondheim og Hamar i middelalderen.

Lyse tider for fortiden

Når det for tiden er lyse tider for fortiden, er grunnen det som på fint kalles dataanimasjon. Ikke bare er det blitt mulig å gjengi byer og bygg i alle detaljer, men også noenlunde troverdige inntrykk av bevegelser og situasjoner.

Siden vi tidligere har rost prosjektet Byzantium1200 opp i skyene (sikkert derfor den omtalte boken er utsolgt), kan vi vise et eksempel fra hippodromen.

Dermed banker det i hjertet når Babylon 3D i sommer har dukket opp fra sanden samme hold og med en serie flotte fremstillinger og animasjoner. Siden de av gode grunner tar relativt strengt på dette med copyright, bruker vi for anledningen et annet bilde som det forhåpentligvis er mindre strengt med.

Bakgrunnen for Babylon-prosjektet er en stor Mesopotamia-utstilling ved Royal Ontario Museum i Toronto. Det var ikke akkurat unaturlig å få noen av de beste på feltet til å lage grafiske modeller av datidens mer enn lettere mest storslagne by, med alt fra murer og porter til palasser og templer, inkludert en visse hengende hage, selv om ingen vet hvor eller hvordan den var.

Utstillingen følger det vanlige ritualet med å fortelle at det egentlig var her alle gode ting kommer fra, enten vi snakker om skrivekunsten eller det beste ølet. Ikke minst var det praktisk at de var gode til å telle til 60, siden det er så nyttig når man skal beregne tid.

Så da kan vi for en stakket stund glemme detaljer som demokrati, hospitaler, universiteter og mangt annet med ulike typer bakgrunner i andre kulturer og tenkesett.



Utstillingen har ikke overraskende fått god og mye presse, som det relativt lange innslaget under.



Men ikke se på det. Reis deg heller fra solstolen og ta turen til Canada.

Nazikrim

Bak denne tabloide overskriften lurer et dårlig skjult forsøk på å markedsføre Philip Kerrs etterhvert lange serie om Bertie Günther, hardkokt detektiv i Berlin og stadig større omegn på 1930-tallet og utover.

Og stadig like antinazi, selv om han hyres inn av partitoppene for å løse forbrytelser alle steder fra Unter den Linden via Praha til Katyn.

Nå har vi vært inne på serien noen ganger tidligere, men siden jeg befinner meg i omtalte by denne uka, er det ikke helt off topic å tipse om et intervju med forfatteren.

Med andre ord strengst verboten å gjøre annet enn å legge fra deg sneipen og whiskyglasset noen minutter for å lese om Philip Kerrs Berlin.

På tur med Alix

Da vender vi tilbake til det stadig mindre regulære programmet med et aldri så lite blikk på en av serietegnerne som har begeistret meg mest gjennom årene.

Nå er det vel bare å vedgå at det ikke er for fabelaktige historier eller for imponerende persontegninger i mer enn én forstand. For dette handler ikke om noe så umulig å tegne som mennesker, men om kulissene -  nærmere bestemt bygninger og byer.

Og da er det ikke lett å komme unna Jacques Martin, en av medhjelperne Herge brukte på Tintin-serien (og vi formoder da ikke på ansiktsuttrykk) og som vi forøvrig har besøkt tidligere.

Selv om han har moderne voksenserier som til tider kan være spennende og lettere mystiske, som LeFranc-serien som gikk i Tempo for alt for mange tiår siden, er det nok den noe mer ungdommelige og rimelig realistiske serien om galleren Alix han er mest kjent for.

Selv om den med årene er blitt stadig mindre realistisk i den forstand at noen fra første århundre før Kristus etterhvert møter både kinesere, mayaer og inkaer, for ikke å si vikinger og aztekere. Mens manusene er blitt såpass kunstige at man ikke akkurat lar seg rive med.

Men det var altså disse bygningene. Og byene.

For Martin har gjort en aldri så liten genistrek. Etterhvert som han har begynt å trekke på årene har han lisensiert stoff og ideer, noe som i og for seg kan forklare hvor banale fortellingene er blitt.

Viktigere er at det er blitt mer enn fortellinger.

For de seneste årene er det kommet en serie tematiske bøker med de beste oversiktstegningene og mer nærgående fra stedene Alix og andre helter har besøkt, inkludert stoff om klesdrakter, tempelgjenstander og utviklingstrekk.

Selv om du ikke skulle ha stor fascinasjon for oppkonstruerte cliffhangere og utropstegn, eller ikke forstå mange døytene fransk, er det mulig å la seg rive med av tegninger som et stykke på vei er guidebøker til fortidens byer.

Boken om Jerusalem viser oss dermed ikke bare Herodes' tid, men også glimt av tabernaklet og Davids by.

Altså som vi forstår handler bøkene ikke om hvilken som helst fortid eller hvilke som helst byer.

Martin og hans gode hjelpere (eller sagt på en annen måte, alt er vel etterhvert blitt mer ... inspirert enn laget av Martin) har gjengitt de mer storslagne steder i klassisk egyptisk, gresk, romersk, kinesisk og amerikansk historie i ganske så klare streker og farger.

Paris, eller Lutetia, fra "Les Voyages d'Alix: Lutèce" 

Så langt er følgende mer eller mindre antikke steder kartlagt av kartografene i parentes (og det er tilsvarende i gang for middelalderen og mer moderne tider):

1. Rome 1 (Gilles Chaillet) (1996)
2. L'Égypte 1 (Rafael Moralès) (1996)
3. La marine antique 1 (Marc Henniquiau) (1997)
4. La Grèce 1 (Pierre de Broche) (1997)
5. La Grèce 2 (Pierre de Broche) (1998)
6. Rome 2 (Gilles Chaillet) (1999)
7. La marine antique 2 (Marc Henniquiau) (1999)
8. Le costume antique 1 (Jacques Denoël) (1999)
9. L'Égypte 2 (Rafael Moralès) (2000)
10. Le costume antique 2 (Jacques Denoël) (2000)
11. Carthage (Vincent Hénin) (2000)
12. Athènes (Laurent Bouhy) (2001)

13. Le costume antique 3 (Jacques Denoël) (2002)
14. Jérusalem (Vincent Hénin) (2002)
15. Pompéi (Marc Henniquiau) (2002) (helt ny utgivelse 2011)
16. Persépolis (Cédric Hervan) (2003)
17. Pétra (Vincent Hénin) (2003)
18. Les Mayas (Jean Torton) (2004)
19. Les Étrusques (Jacques Denoël) (2004)
20. Les Jeux Olympiques (Cédric Hervan et Yves Plateau) (2004)
21. Les Mayas 2 (Jean Torton) (2005)
22. Les Aztèques (Jean Torton) (2005)
23. Les Vikings (Eric Lenaerts) (2006)
24. Lutèce (Vincent Hénin) (2006)

25. Les Incas (Jean Torton) (2006)
26. Les Étrusques 2 (Jacques Denoël) (2007)
27. La Chine (Erwin Drèze) (2008)
28. Alexandre le conquérant 1 (De Marck et De Wulf) (2009)
29. L'Égypte 3 (Rafael Moralès) (2009)
30. Lugdunum (Gilbert Bouchard) (2009)
31. Orange et Vaison la Romaine (Axel Evang) (2010)
32. Vienne (Gilbert Bouchard) (2011)

Til den ikke helt svimlende sum av 10-12 Euro per bind på Amazon.fr er det mulig å slenge seg med på ferden for de fleste.

Selv om enkelte flyselskaper skulle begynne å friste med tidsreiser for å unngå konkurs.