Prester og propaganda

Slik jeg var inne på i forbindelse med et debattinnlegg av Vårt Lands sjefsredaktør i 2010 og et oppslag i Fri Tanke, er moralpanikk ikke noe nytt.

Dermed kan vi lese at 

There are cases of sexual abuse that come to light every day against a large number of the Catholic clergy. Unfortunately it’s not a matter of individual cases, but a collective moral crisis that perhaps the cultural history of humanity has never before known with such a frightening and disconcerting dimension. Numerous priests and religious have confessed. There’s no doubt that the thousands of cases which have come to the attention of the justice system represent only a small fraction of the true total, given that many molesters have been covered and hidden by the hierarchy.

Nei, dette er ikke avisartikkel eller domsfellelse fra 2013 eller 2003 eller 1993. Dette er fra 1937 og mannen bak ordene er ikke helt ukjente Joseph Goebbels.
 
En av dem som kommenterer dette er Gordon MacRae på These Stone Walls. 

Nå er det selvsagt ikke gitt at den beste kilden til historisk informasjon er en katolsk pater som snart har sittet 20 år i fengsel for seksuelle overgrep. Likevel mistenker flere enn sårede katolikker at det er noe underlig ved anklagen og dommen.

Wall Street Journal hadde tidligere i år en lengre analyse der de påpekte en rekke tvilsomme forhold ved rettsaken som altså foregikk omtrent samtidig med Bjugn-saken i Norge.

Ikke minst er det et poeng at slike tilfeller i USA kan føre til heller store erstatningsbeløp, uten at det i seg selv gir grunn til å si at alle eller mange av de dømte egentlig er uskyldige.

Men dette handler ikke om dagens saker, ihvertfall ikke direkte. Det handler om fortidens - og om pave Pius XII's kamp mot nazismen. 

On March 10, 1937, with the encyclical Mit brennender Sorge, Pope Pius XI (1857-1939) condemned the Nazi ideology. At the end of the same month, the Nazi Ministry of Propaganda headed by Goebbels launched a campaign against the sexual abuses of priests. The design and administration of this campaign are known to historians thanks to documents which tell a story worthy of the best spy novels.

Goebbels dilemma var tydelig. Den katolske kirken var ikke bare en sterk moralsk autoritet, den hadde bred støtte hos mange tyskere. Nazistene kunne selvsagt overkjøre kirken med våpen, arrestere prestene og jevne kirkebygg med jorden, på linje med Stalin-Sovjet eller Ceaușescus Romania.

Eller de kunne ta en Maria Monk.

Enten det var suget fra eget bryst eller skyldtes sansen for 1800-tallstradisjonen med antikatolsk klosterhorror, valgte Goebbels å legitimere angrepet på Kirken moralsk. Siden det hadde vært domsfellelser for presters overgrep mot mindreårige noen måneder før, arresterte Goebbel like godt 325 katolske prester, anklaget for det samme.

Motiver var klart. Ved å underminere Kirkens moralske autoritet, kunne man svekke dens politiske gjennomslagskraft.

At Kirken, som så ofte bl.a. ved von Galen allerede hadde tatt grundig avstand fra slike overgrep og at det var langt flere i regi av Hitler-Jugend, så Goebbels ingen grunn til å ta hensyn til.

It was the anti-Nazi encyclical of Pius XI that led to the great campaign of 1937. Mariaux proved it publishing highly detailed instructions sent by Goebbels to the Gestapo, the political police of the Third Reich, and above all to journalists, just a few days after the publication of Mit brennender Sorge, inviting them to “reopen” the cases from 1936 and also older cases, constantly recalling them to public opinion. Goebbels also ordered the Gestapo to find witnesses willing to accuse a certain number of priests, threatening them with immediate arrest if they didn’t collaborate, even if they were children.

The proverbial phrase “there’s a judge in Berlin,” which in German tradition indicates trust in the independence of the court system from the political power of the moment, applied – within certain limits – even in the Third Reich. Of the 325 priests and religious arrested after the encyclical, only 21 were condemned, and it’s all but certain that among them some were falsely accused. Virtually all of them ended up in extermination camps, where many died.

Heldigvis ble saken gjennomskuet, mye takket være et febrilsk arbeid bak kulissene ved Wilhelm Canaris (1887-1945). Den ikke overdrevent nazivennlige sjefen for Wehrmachts kontraspionasje fikk stadig større kvaler overfor bandittifiseringen og brutaliseringen av Tyskland.

Hans mot viste seg ikke mindre ved at han varslet at Danmark og Norge skulle overfalles 9. april, selv om ingen av regjeringene trodde på opplysningene.

Spillet han drev, inkludert involveringen i flere forsøk på å avsette eller ta livet av Hitler, endte som det måtte.

Canaris ble hengt på en såpass symbolsk dato som 9. april 1945.

Thanks to the courage of Canaris and his friends, and to the persistence of the Jesuit detective Mariaux, the truth was already out during the war. The perfidy of the campaign of Goebbels aroused more indignation than the eventual guilt of some religious. The father of all moral panics in the area of pedophile priests blew up in the hands of the Nazi propagandists who had tried to organize it.

Nå frikjenner ikke feilaktige anklager i fortiden noen grupper for anklager i dag. Men dette antyder at det kan være grunn til å se nærmere på mekanismene bak også nyere tideres moralpanikker. Det er mulig å stille mer kritiske spørsmål ved grunnlaget for enkelte av anklagene enn det som har vært vanlig.

Og ikke annet så for dimensjonen dette har fått i media, sammenlignet med saker innen alt fra speiderbevegelser til psykologien, fra basketball til BBC.

I det minste risikerer man mindre enn Canaris.