søndag 3. november 2013

Kultarkeologi er nødvendig, siden det er en konspirasjon

Da er det på tide å komme tilbake til Staffans Gunnarsons svarmin kommentar om Jesus i kultarkeologenes hule.

Det handler handler altså om hvorvidt Jesus har eksistert, et spørsmål som synes å bli større dess mindre folk forholder seg til forskere på feltet.

Som altså den svenske sekulærhumanisten Gunnarson. Hvordan møter han så min kritikk av dette i sluttinnlegget Den mystiske Messias – Svar til Bjørn Are Davidsen i Humanist #3/2013?

Setter han seg bedre inn i normalvitenskapen? Går han nøye gjennom dem han lener seg mot for å se om de holder faglig mål? Er han villig til revurdere noe som helst?

Nei, tvert i mot forsvarer han å bruke folk som verken er forskere eller har relevant utdannelse. Det er rett og slett nødvendig.
Selvfølgelig er mange av de referansene jeg brukte i min artikkel spekulative, og, ja, utenfor «normalvitenskapen». Det er naturligvis vanskelig å bryte med en lang tradisjon i et felt som er så dominert av tro og propaganda.
Gunnarson har med andre ord falt for en konspirasjonsteori. Bibelforskere driver iherdig propaganda for kirkens syn utad, selv om de gjør noe annet seg i mellom, «det teologene diskuterer intert er noe annet enn det presten formidler til menigheten». Siden fagmiljøene er dominert av dogmatiske kristne, er det bare logisk at man må gå utenfor, skal man finne fornuft og etterrettelighet.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Gunnarson ser ikke konsekvensen av at den kritiske bibelforskningen fikk et gjennombrudd på 1800-tallet og at det siden nettopp er den som har dominert forskningen. Jeg tviler på at han oppfatter forskning som konkluderer med at mye i Bibelen er feil eller mytisk som «tro og propaganda». Det er ikke vanlig å betrakte forskere fra Baur (1792-1860) til Bultmann (1884-1976), Eichhorn (1753-1827) til Ehrman (f. 1955), som ukritiske apologeter for Bibelen som historisk sann.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint fra at langt de færreste av alle disse forskerne, uansett livssyn, har hevdet at Jesus ikke har eksistert, selv når de «diskuterer intert».

Gunnarson ser det også som talende at fagteologene vegrer seg for å debattere sære teorier.
Da språkprofessoren Alvar Ellegård for tyve år siden kom med sin bok Myten om Jesus, nektet fagteologene å debattere med ham. Selv om Ellegårds hovedtese – at Jesus kan identifiseres med «Rettferdighetens lærer» som levde et århundre tidligere – kanskje ikke er korrekt, tok han opp relevante spørsmål og problemstillinger. Disse burde det være rimelig å kunne få svar på fra fagmiljøet.
Dette er samme utfordring som hos historikere og arkeologer i møte med tulleteorier til Erich von Däniken og andre kvasiforskere. Dess villere teser, dess mindre vil man debattere dem. Og dess mer folk har lest av slike, dess verre jobb har forskere med å fjerne pussige vinkler, misforståelser og fordreielser.

Grunnen er ikke at dette nødvendigvis er så vanskelig å svare på, men at det kan kreve mye jobb å rydde opp. Forskere er ikke ansatt for å drive voksenopplæring i offentligheten. 

De færreste av dem tror nok heller ikke at så mange kan ta påstander om at Jesus egentlig levde på hundretallet før Kristus på alvor. At noen oppfatter at Ellegård kommer med «relevante spørsmål og problemstillinger», fører nok dessverre til at mange forskere bare kvier seg enda mer for å gå inn i en debatt.

Har så Gunnarson noe konkret å vise til?

Han nevner to eksempler, det ene dårligere enn det andre, når han hevder at teologenes unnfallenhet i offentligheten er et problem 
siden det gjør at myter lever videre og gir falske bilder av historiske hendelser. Et eksempel er Herodes’ omfattende barnedrap, som ikke er nevnt andre steder enn i Det nye testamentet – ikke engang hos Josefus, som foraktet Herodes og neppe ville fortiet en barnemassakre. Et annet eksempel er historien om hvordan Moses gikk tørrskodd gjennom Rødehavet.
Gunnarson argumenterer med andre ord fra taushet. Når hendelser ikke er omtalt i andre kilder, må de være myter og falske bilder av historien.

Denne type logiske feilslutninger er ikke uvanlige hos dem som benekter at Jesus har eksistert. Det blir ikke bedre av at han ikke har tatt seg bryet med å sjekke forhold som hvor mange innbyggere Betlehem hadde på denne tiden. Gjør man det, vil man se at Betlehems befolkning var rundt 300 og antall barn under to år antagelig mellom 5 og 10.

Når Josefus skrev nesten hundre år senere hadde han mer enn nok annet å henge seg opp i, som at Herodes fikk to rabbinere brent levende, drepte deres elever, tre av sine egne barn og flere hundre offiserer. Nå betyr ikke dette at historikere dermed vil si at barnemassakren må ha skjedd. Men at den ikke er omtalt hos Josefus, kan ikke brukes til å si at den må være en myte. Heller ikke her er fravær av bevis noe bevis på fravær.

Det viktigere poenget er historikerne ikke har slått fast en feil. I stedet er det en utbredt oppfatning at dette ikke er sannsynlig og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å stemme med en messiasprofeti.

Samtidig argumenterer Gunnarson mot seg selv. For noe av det han henviste til i sin opprinnelige artikkel var nettopp at Graham Philips hadde vist at fortellingen om at vannet deler seg for Moses ikke nødvendigvis er en myte, selv om hebreerne tolket den til at Gud grep inn.
I sin bok The Moses Legacy forsøker Phillips å finne den historiske Moses. Phillips har en hypotese som ligner på den Sigmund Freud i sin tid hadde, nemlig at den bibelske Moses er basert på to historiske individer. Den ene Moses var mannen som førte jødene ut av Egypt, og som muligens tilba en vulkangud. Den andre var mannen som gjorde jødene til monoteister.
Teorien om en vulkangud kan virke søkt, men er meget interessant når man ser på de ti landeplager som skal ha rammet Egypt. For landeplagene minner til forveksling om følgene av et vulkanutbrudd: en formørket himmel, en rødfarget Nil med død fisk som flyter opp, insektsvermer og så videre. Tidsmessig får historikerne ikke noe vulkanutbrudd til å stemme med jødenes utreise fra faraos Egypt cirka 1400 år fvt, men om det er hold i vulkanteorien fikk jødene – bokstavelig talt – hjelp fra oven.
 Dermed konkluderer Gunnarson med at 
Moses’ vandring over Rødehavet høres vitterlig ut som et mirakel, men bibelens beretning kan inneholde en feiltolkning av hvilket vannlegeme det gjaldt. Dersom episoden fant sted i Nildeltaet kan flo og fjære ha hjulpet jødene med å forsvinne tørrskodde foran faraos armé, og armeen blitt stanset da havet steg igjen.
Det interessante med Phillips’ rasjonelle tilnærming til bibelhistoriene er at de på den ene siden kan komme med mer troverdige forklaringer på mirakelfortellingene, samtidig som han faktisk kan bekrefte noen av de bibelske historiene.
Hvis Gunnarson ønsker å holde seg til kultarkeologi er det opp til ham. Men han kan ikke da både argumentere med at samme tekst er en myte og at den ikke er det. Uansett mangler en lenestolsarkeolog som Philips all relevant utdannelse på feltet. For meg spiller det ingen rolle om Philips får deler av Bibelen til å stemme med historien. Det jeg er opptatt av er ikke konklusjonen, men kvalifikasjoner og metodikken man bruker i sin (ikke-)forskning. 
Gunnarson synes ikke mer informert når han skriver i Humanist at
Igjen kommer vi tilbake til det som er ren logikk: Dersom Jesus var en stor religionsstifter, en politisk og moralsk leder med mange tilhengere, hvorfor skrev ikke hans disipler ned historien om ham i deres egen tid? Hvorfor kommer ingen historiker fra dres eget århundre med noen sikre referanser til Jesus, når de nevner folk som Johannes Døperen, «egypteren» og en rekke andre opprørere og mesiaser? Var Jesus så ubetydelig?
At man henviser til «ren logikk» og ikke faglitteratur, er igjen et vanlig trekk hos dem som bestrider at Jesus har eksistert. Hvor har Gunnarson det fra at disiplene ikke skrev ned historier om Jesus? Hvilken argumentasjon ligger til grunn for dette? Det er ikke vanskelig å finne forskere som støtter ham i dette, men det er heller ikke vanskelig å finne forskere som mener det motsatte.
Uansett kommer man ikke unna at de fleste tekstene i Det nye testamentet er skrevet mens flere av disiplene og andre som møtte Jesus kan ha vært i live. Historiene om Jesus er kort sagt fra «deres egen tid», enten vi snakker om evangelier som Markus og Lukas eller om kilder bak evangeliene.

At romerske historikere ikke har omtalt Jesus, er akkurat hva vi skulle vente for en person som virket i kun tre år i en bortgjemt krok av Romerriket.

Når det likevel finnes referanser hos Tacitus (55-117) og Plinius (63-113), må Jesus-myterne nødvendigvis betegne dem som «usikre» for å få det skeptiske regnestykket til å gå opp. Det må også nedtones at alle historiske kilder kan bestrides, og ikke nevnes hvorfor historikere ikke gjør det noe mer med disse referansene enn andre, selv om de bryter med hva Jesus-myterne ser som «ren logikk».

At Josefus ikke har omtalt Jesus stemmer ikke med hva flertallet av dem som har forsket på Josefus mener, selv om alle er enige i at ett av avsnittene om Jesus hos Josefus (det er flere) har senere tillegg fra kristne. Det betyr ikke at det er Josefus historikere lener seg til for å si noe om Jesus. Siden han er omtalt i så mange kilder på så mange måter i Det nye testamentet, er man ikke avhengig av jødiske eller romerske historieskrivere for å konkludere med at Jesus har eksistert.

Gunnarson avslutter med at
De ulike og motstridende versjonene av Jesu liv i de fire evangeliene og i forhold til Paulus stiller så mange spørsmål, at det er all grunn til ikke å stole på disse som en historie om et virkelig liv. Hva som er kjernen i saken og hvem Jesus muligens var, når og hvordan han kan ha levd, må vi holde åpent.
Mens historikere kan oppfatte ulikheter i evangeliene og mellom dem og Pauli brev som ressurser, virker det som om Gunnarson mener det hadde styrket tilliten til at Jesus hadde eksistert om vi hadde hatt bare én kilde eller mange som hadde skrevet av hverandre.

Han synes ikke kjent med at alle historiske personer som er omtalt i mer enn én kilde, automatisk har ulike vinkler og versjoner. Han kan bare prøve å få to venner hver for seg til å oppsummere debatten mellom ham og meg i Humanist.

I stedet for å se det som et problem, er historikere takknemlige når det finnes flere kilder til personer og hendelser. De ser det ikke som en tabbe av de første kristne å ta vare på så mange tekster om Jesus fra det første århundret.

Videre er det slik at hvis Kirken var så ivrig etter å vise at Jesus har eksistert og evangeliene ikke var motstridende at de etter Jesus-myternes skjønn diktet opp avsnitt hos Josefus fra scratch, burde de svært enkelt kunne tilpasset evangeliene slik at de var uten antydning til motsigelser.

Når de ikke gjorde det, selv om de hadde makten, muligheten og midlene, kan det bare skyldes at de manglet motivet.

7 kommentarer :

Arild Nordby sa...

Jeg syns det beste argumentet "feom silence" er gitt av Justus fra Tiberias, en samtidig historiker og personlig fiende av Josefus.

I Myrobiblon, Patriark Photios' brev om hvilke bøker han har lest, påpeker han det merkverdige i at Justus ikke med et ord nevner Jesus:

" He died in the third year of the reign of Trajan, when the history ends. Justus's style is very concise, and he omits a great deal that is of the utmost importance. Suffering from the common fault of the Jews, to which race he belonged, he does not even mention the coming of Christ, the events of His life, or the miracles performed by Him. His father was a Jew named Pistus; Justus himself, according to Josephus, was one of the most abandoned of men, a slave to vice and greed""
---
Hvordan skal vi så vurdere, Nontestimonium Justii?

Jeg synes nok det er mer interessant å påpeke at Photios ikke led av noen skrekk mot å videreformidle Justus' manglende fortelling om Jesus..

Martin sa...

Av andre ting Josefus ikke nevner: Keiser Claudius' påbud om at alle jøder skulle forlate Roma. Et relativt katastrofalt påbud som verken Josefus eller Philo skriver om. Lukas nevner det i en bisetning, som forklaring på hvorfor Akvilas og Preskilla kom til Italia.

Bjørn Are sa...

Arild:

Det lærer oss også at kristne ikke la inn noen tilleggstekst der Photius nevner Jesus. Understreker at det som skjedde med Josfus var at kristne sannsynligvis fant hans omtale av Jesus for lite ærbødig og dermed dro på litt da de kopierte den videre.

Myrobiblon er forøvrig veldig bra, Photios lister bøker han har lest og kommenterer dem kort, for en rekke bøker er han den eneste kilden.

Anbefales, men du har den sikkert.

Bjørn Are sa...

Martin:

På samme måte nevner ikke Filo engang Gamaliel, selv om han var øversteprest i perioden.

Bare tanken at man kan slutte noe avgjørende fra taushet i noen kilder er så på siden, at jeg lurer på hvorfor også enkelte historikere driver med slik. Og hvorfor det bare virker én vei.

Med samme logikk kunne man avvist hva som helst som bare er omtalt i én kilde, f.eks. alt hos Josefus som ikke er nevnt av Lukas.

Minimalisme eller reductio ad absurdum som det kalles.

Arild Nordby sa...

Myrobiblon ligger fullt ut tilgjengelig på internett, her for eksempel:
http://www.tertullian.org/fathers/photius_01toc.htm

Både tertullian.org of earlychristianwriters (eller noe sånt), er utmerkete steder for primærkildesamlinger.
:-)

Bjørn Are sa...

Juksemaker!

Arild Nordby sa...

Når det gjelder slik som "emendations", "tilføyelser" til en grunntekst vi besitter, så er det dessverre alt for lett å tro at det dreier seg om bevisste forfalskninger eller forskjønnelser av grunnteksten.

det kan utmerket vel være et resultat av manuskript-tradisjonen, der det i 1.ledds manuskriptnedskrivning slettes ikke har vært noen forfalskning, men at n.ledds manuskriptskopiering ikke har skjønt at 1.ledd føyde til et tillegg.

La oss si at 1.ledd til Josefus' grunntekst føyde til i RØD tekst sin egen bemerkning om en særs viktig hendelse Josefus ikke omtalte, men grunnteksten selv var skrevet ned i svart.

La det så gå 100 år til neste manuskriptkopiering.
Hvorfor i all verden skulle neste kopist skjønne, uten å ha blitt fortalt det, at rødskriftspassasjer IKKE var Josefus' egne ord, eller at rødskriften var en VIKTIG distinksjon, snarere enn resultatet av at den tidligere kopisten tilfeldigvis på noen tidspunkter hadde sluppet opp for svart blekk?