Religion mot overtro

Man skal ikke stikke hodet langt inn i vepse kommentarfelt før man får høre at det å være kristen er å være overtroisk.

Skal man bekjempe overtro, må man bekjempe all religion.

Én ting er at selve ordet overtro ikke lenger er vanlig innen religionsvitenskapen der man foretrekker det noe mindre fordømmende begrepet folketro. Noe annet er at denne type polemikk bygger på et skille som er lite fruktbart for å forstå kultur- og idéhistorien.

I stedet for å klargjøre, forvirrer det. Man forholder seg ikke til hvordan begreper har vært brukt, man misbruker dem. I sin overtro på egen virkelighetsforståelse, klarer man ikke å skjelne mellom ulike varianter av andre forståelser.

Siden man ikke ser at noen tankemønstre er mer egnet til å skape en bærekraftig naturvitenskap enn andre, sauser man alle sammen under én og samme merkelapp som overtroiske = uvitenskapelige.

Som så ofte har forholdene vært annerledes i historien. De viktige frontlinjene har ikke gått mellom ateisme og kristen tro, men mellom gudetro og Gudstro, mellom folketro og filosofi.

Lever vi i det som enkelte i overkant romantisk kaller for et fortryllet univers, eller i et som er styrt av faste lover? Et vilkårlig og lunefullt univers eller et lovstyrt og logisk? Holdt oppe av en trofast Gud eller gudenes lekekasse?

Det skaper kort sagt grobunn for ulike typer samfunn å tenke at det gjelder å holde seg inne med naturåndene og det gjelder å finne ut av naturlovene. Det er forskjell på å lete etter bedre magiske besvergelser og bedre teologi og teknologi.

Det er ikke gitt at det mest opplysende er å kalle begge deler for overtro.

I europeisk historie bidro kirkelige aktører til å endre en mentalitet bygget på "årtusen gammel visdom" om fryktelige naturånder. En av mange bøker som belyser utviklingen er The Birth of the West: Rome, Germany, France, and the Creation of Europe in the Tenth Century av Paul Collins.

En historie fra 800-tallet sier mer enn tusen bilder. Generelt sett var det slik at

People were convinced that bad weather and all natural disasters were caused by evil individuals who had magical and supernatural powers, often derived from the devil and his minions.

 Tradisjonelle forestillinger handlet om tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Ordinary people believed that sky sailors came on the clouds from an imaginary land they called Magonia to steal grain and fruit. The popular belief was that sky sailors employed weather-makers and sorcerers to cause thunderstorms so that they could steal the fallen fruit, load it in their sky ships, and sail back across the clouds to Magonia. 

 Så hva gjør de lokale når det dukker opp fremmede etter en skikkelig uværsnatt?

People in one particular village near Lyons were in an especially angry mood after a severe local hailstorm had flattened their crops and left their fruit lying rotting on the ground. Their village now faced starvation, and the villagers were convinced that the hailstorm had not been a mere accident of nature, but rather the work of forces hostile to them. So when four strangers—three men and a woman—traveling along the road from the Mount Cénis Pass to Lyons passed close to the village (we don’t know its name), the locals became convinced that the strangers were lost sky sailors who had fallen from their sky ships or been abandoned by their compatriots.

Løsningen var denne gangen ikke å påkalle Maria og helgener

Most likely the sky sailors were innocent travelers caught in the wrong place at the wrong time. They were heading along a well-used route from Italy across the Alps, the old Roman road from the Mont-Cénis Pass westward along the Arc and Isère River valleys to Chambéry and Lyons. They could have been stoned to death or maimed by the villagers who had seized them if not for the unexpected arrival of Archbishop Agobard. 

 Og Agobard var ingen hvem som helst, til tross for hang ups om jøder. 

Having served as Lyons’s archbishop from 816 to 841, he saw a great deal of this kind of behavior and did not approve. He was impatient with the kind of populist mixture of Christianity, paganism, and superstition that made up the religion of most people, and he was determined to do something about it. His treatise Concerning Hailstorms and Thunder confronted some of these popular beliefs head-on, characterizing them as foolishness, craziness, and stupidity. Agobard focused particularly on weather-makers or storm-makers, people who thought they could manipulate the weather through their incantations and magic.

Poenget var ikke å avvise overnaturlige forklaringer, men at onde mennesker og ånder kunne påvirke været mer enn Gud. I stedet for et fryktens kaosunivers, levde vi i et fantastisk ordnet univers.

He argued that God had set up a well-ordered cosmos and that Christians ought to marvel at this, believing that everything that occurred in nature was the direct result of God’s decisions. All natural causality belonged to God. Unlike most of his clerical contemporaries, Agobard had no patience with popular superstition. While some of his priests might have tried to persuade people not to deal with sorcerers, witches, weather-makers, or those who claimed magical powers, that didn’t mean they doubted that ultimately the natural world was subject to manipulation by saints and devils for good or evil through the interaction of human and spiritual forces.

Dermed krevde han at de stakkars forbipasserende skulle slippes fri.

Nevertheless, much to their astonishment, Agobard ordered the villagers, “made crazy by so much stupidity,” to release the strangers immediately. For the poor travelers caught up in this local hysteria, the archbishop’s intervention must have been a welcome blessing, although they would have probably been as bewildered as the villagers at Agobard’s decision.

Slike episoder gjentok seg mange steder og over lang tid. Også paven måtte gripe inn. I 1080 skrev Gregor VII til kong Harald Hén og angrep det han kalte "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

At Gregor kjempet for å øke kirkens makt hadde ikke bare negative følger.

I de urolige tidene i etter middelalderen, var motstandskraften mindre. Hekseprosessene fra slutten av 1400-tallet til 1600-tallet skyldtes at en forsterket folketro koblet med en hysterisk demonologi og konspirasjonstenkning fikk feste hos noen lærde og på landsbygda.

Mens domstolene før hadde vegret seg for slike saker, åpnet man nå slusene.
Det er likevel ikke tilfeldig at de fleste og største prosessene foregikk langt unna sentrale kirkelige instanser. Ingen ble henrettet for trolldom i Roma. I Norge var det flest saker i Finnmark, i forhold til folketallet. De som stoppet heksejakten i Spania var inkvisisjonen.

Selv om det var ille nok med alle som ble henrettet var det i motsetning til hva myten sier ikke millioner av ofre. Tvert i mot overstiger tallet ikke 40 000, omtrent like mange som er lynsjet som hekser i Afrika de seneste tiårene. Det lave omfanget har i følge Rune Blix Hagen, en norsk ekspert på heksenes historie, til og med fått enkelte historikere til å mene

at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg. En vedvarende skepsis også under den verste fasen kan være en viktig årsak til at omfanget ikke ble større. 

Det hjelper oss ikke til å forstå utviklingslinjene i vestens historie om vi kaller all religiøs tro for overtro. I stedet risikerer vi å viske ut linjene. Vi skyver vekk en virkelighetsforståelse som bidro på avgjørende måter til troen på vitenskapens mulighet og verdi. Noen av oss tenker at den fortsatt kan spille en rolle.

Å tro at vi løser problemet med overtro ved å bekjempe kristen gudstro, er overtro.