Same procedure as always

Siden julegranene som seg hør og bør er tent i alle kirk kjøpesentra, er det på tide å hente fram de tradisjonelle juletankene. Det er til og med snart advent.

Som et preludium lenkes til klangene i Nå er det jul igjen i seneste utgave av St. Olav kirkeblad. Teksten innledes med følgende vers:

Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi grunn til ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre. 

Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid, betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter. Vi tok opp noe av dette i fjor (St. Olav 6/2012), men siden julen er gjentagelsenes høytid, skal vi se på det igjen fra en litt annen vinkel.

Det er særlig tre myter som går igjen.

For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten».

At man vil nedtone julen som kristen høytid, betyr ikke at man bør omskrive historien.

For det andre at datoen har noe å gjøre med «den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag». Altså er det ikke slik at man feirer jul fordi Jesus ble født, nei, «de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul».

Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet.

Og med denne cliffhangeren er det på tide å avslutte bloggposten.