Han er den mest leste kristne forfatter de seneste hundre år. Han er den best likte, også av ateister. Hvem vi snakker om? C.S. Lewis, selvsagt.
Mye henger sammen med hans bakgrunn. Lewis var opptatt av myter
fra barndommen. Han leste dem, fortalte dem, dyrket dem, diktet dem. Han levde
seg inn i våre dypeste lengsler etter mening og sammenheng, betydning og livsglede.
Samtidig hadde han en privatlærer som var ateist. Det passet jo godt siden
Lewis også var det, men det var ikke fullt så festlig at han ikke lot
Lewis nøye seg med myter. I stedet måtte han hele veien begrunne sine meninger
med argumenter og evidens. Han slapp ikke unna med kliss eller klisjeer.
Dette
formet oppveksten så mye at da Lewis ble kristen, var det ikke som en flukt fra
fornuften. I stedet fant han en sammenheng mellom fornuft, fantasi og følelser. Resultatet var et forfatterskap der han forklarte kristen
tro med allegorier og argumenter.
Han skrev science fiction og barnebøker. Han forsvarte
mirakler og at det onde problem ikke gjør kristen tro selvmotsigende. Han
snudde på flisa og skrev brev om lure tricks for å friste oss til å tenke på
måter som skyver oss vekk fra Gud. Han skapte udødelige skikkelser som løven
Aslan og riddermusa Rippipip.
Da Lewis ble ateist hadde grunnen vært at han ikke fant
troverdige alternativer. Han ville ikke være en hykler eller late som han
trodde på Gud på tross av alt han visste.
Men etter hvert begynte han å stusse.
Var tingene virkelig som moderne tenkere la opp til? Var alt utelukkende upersonlige
naturprosesser? Fantes egentlig ingen verdier eller fri vilje eller skjønnhet?
Var alle egentlig drevet av irrasjonelle motiver? Var det virkelig så «voksent»
å gjennomskue alt?
Lewis begynte å se sterke tendenser til ikke bare
gruppetenkning, men underminering av alt som heter tanke og argumentasjon. Vi led
av en slags blindhet i den forstand at vi ikke så konsekvenser av ulike
ståsteder. Problemet var ikke at konklusjoner mange trakk fra vitenskapen ødela
for religion, men at de ødela for rasjonalitet. Er våre konklusjoner styrt av
noe annet enn gode begrunnelser, kan vi aldri vite om de er sanne.
Lewis viser ikke dermed at gudstro er sant. Men han har vist
at vi kan diskutere gudstro uten mistenkeliggjøre motiver. Han trodde selvsagt
ikke at man kunne argumentere noen til å tro. Men han så det avgjort som en
start å argumentere noen til å tenke.
Hvor skal man så starte med å lese Lewis? Som alltid avhenger
det av egen bakgrunn, men tre bøker kan anbefales. Den første er Løven,
Heksa og Klesskapet. Selv om du sikkert har sett filmen, er boken verdt
å lese. Liker du den, er de andre Narnia-bøkene minst like gode, noen er også
bedre. Så vil jeg anbefale artikkelsamlingen Omforlatelse
som kom på norsk i 2012. Den viser mange sider av Lewis. Synes du den er god
kan du gå videre til hans dypt reflekterende bok om Mirakler
eller til Djevelen
dypper pennen som viser hvordan vi best kan fristes til å forlate Gud. Det
er likevel mer sannsynlig at den frister deg til å lese alt av Lewis.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar