Skjeletter i bokskapet

En gang i Trondheim på det på så mange måter fjerne 70-tallet hendte det at enkelte av oss stoppet for å høre nytt fra bokbordet til AKP (m/l)s studentorganisasjon Rød Front.

Ikke minst var det interessant hvordan man forsvarte kommunismens fyrtårn i Europa, Albania.

Når revolusjonen hadde vært så nødvendig der, og opplagt måtte være det i andre land, var det blant annet fordi det skjedde så mye grusomt i regi av kirken.

Hovedeksemplet var orgier og overgrep mot nonner fra prester og munker. For å dekke over det hele ble utallige spedbarn drept og murt inne i kirkeveggene eller i de mange tunnelene mellom munke- og nonneklostere.

Og det mangler ikke på historier fra reformasjonstiden og senere om slike oppdagelser. Dette ser med andre ord ut til å ha vært en utbredt virksomhet over mange århundrer.

Det er bare en liten hake ved fortellingene. De lar seg ikke dokumentere. I hvert fall ikke utover fiksjon og vandrehistorier fra første halvdel av 1800-tallet.

Mye henger sammen med den britiske Catholic Relief Act fra 1829 som ga katolikker en del grunnleggende borgerretter de hadde manglet siden 1600-tallets kriger og kruttkomplotter. Lobbyvirksomheten og pamflettene knyttet til debatten om loven førte til sterke antikatolske reaksjoner i England og USA.

Det er ikke bare i dag det er fristende å fremstille sølibate som sexmonstre. Beskrivelsene av lidderlige geistlige som forgrep seg på unge og uskyldige nonner ble så omfattende og detaljerte at sjangeren ble kalt for puritansk pornografi.

Dermed var grunnlaget lagt for en av de sikreste salgsuksessene på 1830-tallet, antikatolsk klosterhorror.

Verker som Female Convents og Secrets of the Nunneries Exposed brakte temaet hemmelige tunneler og begravde spedbarn inn i populærkulturen for alltid, og bremset ikke akkurat tilløpene (og mer enn det) til opptøyer mot klostere.

Det ble ikke mindre vind i brannfaklene av en serie angivelig selvbiografiske verker.

Rebecca Reeds Six Months in a Convent fra 1835 solgte nærmere 200 000 eksemplarer og kom i stadig nye utgaver de nærmeste hundre år.

Nå gikk ikke denne boken fullt så langt i sensasjonene som enkelte andre, men til gjengjeld sparte utgivelsen fra året etter, The Awful Disclosures of Maria Monk (selve boken finner du her), ikke på effektene. Så solgte den da også i hundretusener og ble trykket opp fram til i hvert fall 1970-tallet.

Det er ikke gitt at det er tilfeldig at dette var samtidig som historiene om klostrene i kommunismens fyrtårn florerte.

Eller at den har fått en en prominent rolle i Jack Chicks konspiranoiske serier.

Richard Hofstadter mente da også i 1964 i The Paranoid Style in American Politics at dette sannsynligvis var den mest leste samtidsfortellingen i USA før Onkel Toms hytte.

At de som gikk stoffet etter i sømmene fant at de oppgitte forfatterne oftere hadde vært pasienter på lokale asyl enn i disse klostrene (navn, ansvarlige, arkitektur og rom lignet ikke mye på beskrivelsene, at hemmelige tunneler var umulige å finne kan selvsagt best forklares med at de var ... hemmelige), spilte ingen rolle for salget.

Det skadet heller ikke salget at Maria Monks fantasier ble adoptert på 1920-tallet av Ku Klux Klan i bestrebelsene på å forby noe så udemokratisk og antiamerikansk som katolske skoler.

Til gjengjeld har nok forekomsten av andre typer skjeletter skadet Rød Fronts bokbord.

1001 oppfinnelser

Det er ingen tvil om at de muslimske høykulturene i middelalderen hadde spennende bidrag til datidens naturfilosofi og gjorde en del imponerende oppdagelser.

Men iveren etter å synliggjøre alle oppfinnelsene kan bli litt vel ... oppfinnsom slik det dessverre fremgår av en nåværende utstilling i New York (det finnes forøvrig et tilsvar på noe av kritikken her).

I disse wikipedia-tider skal det ikke mye oppfinnsomhet til for å skrive en lettere leksikalsk tilbakevisning (selvsagt på det helt nøytrale stedet wikiislam) av 20 i overkant islamsjåvinistiske påstander (fra denne artikkelen knyttet til dengang utstillingen var i London i 2006), enten vi snakker om kaffe, sjakk eller bading.

Eller at man i den muslimske verden visste at jorden var rund "500 years before that realisation dawned on Galileo".

En formulering som forteller mer om dagens kunnskap enn fortidens.

Penn og propaganda

Siden pennen til tider er mektigere enn sverdet, er det ikke uventet at krig føres både med blekk og bly.

Og demokratier er heldigvis ikke snauere enn diktaturer på feltet, selv om noen kan se det som en svakhet.

It is a fallacy that dictatorships control our thoughts and democracies free them. The fact is that the two work in tandem, often as pacesetters to spur each other.

Joseph Goebbels stands accused as the forefather of thought-control and mass hysteria the Nazis whipped up against anyone who came in their way. Goebbels, however, had a role model in George Creel, a veteran journalist of the Denver Post who was enlisted by President Woodrow Wilson to turn a nation of pacifist Americans into warmongers and haters of Germans.

 Det samme skjedde i England.

Intellectuals, including eminent writers, were more vulnerable to the nationalistic virus than they are thought to have been. In Britain, around the same time as Creel’s exploits, David Lloyd George, chancellor of the exchequer, was given the task of setting up a war propaganda bureau (WPB). He appointed the successful writer and fellow Liberal MP Charles Masterman as head of the organisation.

Masterman invited 25 leading British authors to the WPB headquarters to discuss ways of promoting Britain’s interests during the war. Those who attended the meeting [2. september 1914] included Arthur Conan Doyle, Arnold Bennett, John Masefield, Ford Madox Ford, William Archer, G.K. Chesterton, Sir Henry Newbolt, John Galsworthy, Thomas Hardy, Rudyard Kipling, Gilbert Parker, G.M. Trevelyan and H.G. Wells. All the writers present at the conference are said to have agreed to the utmost secrecy, and it was not until 1935 that the activities of the WPB became known to the general public. Some who attended the meeting agreed to write pamphlets and books that would promote the government’s view of the situation.

For enkelte av disse var det nok til tider vel så mye et intenst hat mot tysk nasjonalisme, angrepsvilje og "preuserånd" som ukritisk nasjonalisme. Ikke minst hadde Chesterton skapt furore noen år tidligere ved å støtte boernes kamp mot Det britiske imperium i Sør-Afrika.

Spørsmålet er som så ofte om målet helliger middelet. Det er den gode gamle diskusjonen om konsekvensetikk (som f.eks. Richard Dawkins målbærer i The God Delusion) og regel- eller pliktetikk (som er vanskelig å målbære uten at man har noe høyere (av et eller annet slag) å forplikte seg overfor).

Setter man konsekvensen høyest, kan fort det meste bli tillatt.

A new US bill aimed at taming the foreign media perceived as hostile to American interests is expected to continue to lean on the tradition set by Woodrow Wilson and which has been dutifully followed by eager beavers elsewhere. There are of course different ways of dealing with a channel like Al Jazeera for example. One is to not allow it to broadcast in a country by legal or bureaucratic fiat, as happens to be the case in India.

The other way is to bomb the supposedly recalcitrant broadcasters as happens in the Middle East. In Pakistan journalists can be killed or made to ‘disappear’. In India, in the tradition of Creel, they are co-opted.

Nå kan realpolitiske lover og bomber diskuteres, rystes og surmules over lenge, enten man nå bekjenner seg til demokrati eller diktatur, tilhører venstre- eller høyresiden.

Går vi tilbake til første verdenskrig, er det interessant å se hvilke bøker eller skrifter vi snakker om med denne type propagandaformål.

Alt i alt endte dette med mer enn 1 160 bøker og pamfletter mellom 1914 og 18. Blant disse finner vi den heller kontroversielle Report on Alleged German Outrages, Conan Doyles To Arms, Kiplings The New Army og Buchans The Battle of the Somme.

For Chesterton dreide dette seg i hovedsak om to pamfletter, The Barbarism of Berlin (1915) og The Crimes of England (1915) samt en rekke avisartikler i perioden. Når disse i dag fortsatt er interessant lesning, selv om de ikke akkurat er noe høydepunkt i hans forfatterskap, er hovedgrunnen at de i så stor grad foregriper og advarer mot naziregimets holdninger noen tiår senere.

Selv om Chesterton var ansatt for å svartmale situasjonen i 1915, og dermed (oppegående som vi er) kan mistenkes for å ha overdrevet noen tødler, er det tankevekkende hvor mye han så av nazistiske tendenser (arisk sjåvinisme, anti-individualistisk kollektivisme og fjerning av grunnlaget for demokrati, menneskeverd og ytringsfrihet) i tyske pretensjoner og politikk - lenge før Hitler kom til makten.

Propaganda brukes av alle sider i konflikter. Men at noe er propaganda betyr ikke at det bare må være feil.