For andre er det den gamle vandrehistorien. Kirken fryktet kunnskap så mye at arven fra antikkens ble ødelagt.
At dette er et vrengebilde av de sjeldne, er ikke til hinder for at det fortsatt presenteres i norske lærebøker med den største selvfølgelighet. Norskboken Intertekst fra 2014 for videregående legger lite i mellom.
Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa».Mytene lever altså i beste velgående. Våren 2016 har ikke manglet oppslag om at religion er gift og kristendommen det motsatte av vitenskap og gode verdier, det ondes problem uløselig og at det er såre enkelt å gjendrive at våre verdier er kristne.
Inntrykket blir ikke svekket når Nationaltheatrets setter opp Marius von Mayenburgs stykke Martyrer.
Etter noen år på andre scener i Norden har det premiere i Oslo torsdag 14. april. Selv om den opprinnelige 15-årige hovedpersonen Benjamin i denne varianten heter Benedikte, handler det fortsatt om en som blir "ekstrem kristenfundamentalist".
Og da vet vi hvordan de er, siden alle religioner og fundamentalister etter sigende er like. Da kan det knapt tenkes noe verre enn at unge, kristne gutter eller jenter "radikaliseres".
Og dette dreier seg ikke som i VG-serien "Frelst" om å presse ungdom til å dra på misjonstur i Europa for å forkynne Guds kjærlighet.
Som det heter i Dagbladet 29. mars tror hun i stedet «på en streng, fordømmende og straffende gud. Hennes fokus er synd, skam og helsvarte tabuer».
Hvilket forteller at dette i mindre grad er en kristenfundamentalist med fokus på Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13 enn en som har forlest seg på feil deler av Det gamle testamentet. I den grad manusforfatteren oppfatter slike forskjeller som mer enn bagateller.
Riktignok innrømmer hovedrolleinnhaver Lena Kristin Ellingsen at dette er «i motsetning til kjærlighetsbudskapet som også fins i kristendommen». Men det etterlatte inntrykket er at noe så avvikende fra ekte (eller altså fundamentalistisk) kristen tro som et kjærlighetsbudskap, må man se godt etter for å finne.
For det er ikke bare i islam vi finner «ekstremisme og radikale religiøse krefter».
Også i Bibelen oppfordres vi «til å drepe: hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner». Ikke uventet oppgir likevel ikke Dagbladet ett eneste kirkesamfunn som bygger etiske normer på Det gamle testamentets klagesalmer (se nederst her) eller dramatiske domstekster.
Grunnen er enkel: Noen slike kirkesamfunn finnes ikke i dag og vi har heller ikke eksistert i kirkehistorien.
Dagbladet kommer heller ikke på å spørre om hvor pussig det er at de første kristne i mange århundrer var pasifister, hvis Bibelen i realiteteten oppfordrer til helt andre ting.
Fulgte altså ikke de første kristne Bibelen? Levde de ikke før opplysningstiden?
Og man kommer heller i tanker om at det man ofte ellers trekker frem som terror fra kristent hold handler om angrep på ... abortklinikker.
I stedet for at kristenfundamentalister går løs på gravide, har det hendt at man i stedet går løs på steder som tilbyr abort, noen ganger med fatalt resultat. De seneste tiårene er 11 drept i forbindelse med antiabortaksjoner i USA.
I teaterstykkets bakvendtland er det imidlertid ikke så nøye med informerte spørsmål. I stedet er det naturlig at Benedikte ikke vil dusje etter gymtimen, mener at kvinner står under mannen og ikke bør undervise, og verken godtar seksualundervisning eller evolusjonsteori.
Og følgelig må «gi biologilæreren Guds dødelige straff».
Noe som tydeligvis henger sammen med «vår protestantiske tradisjon», selv om den ikke akkurat har manglet kvinnelige lærere. Eller kanskje med "kristendommen" i sin alminnelighet.
Kunsten er å slå om seg med generaliseringer uten eksempler.
«Martyrer» er et teaterstykke og en påminnelse om at kristendommen kan framstå som en hevngjerrig og voldsforherligende religion. Se på våre egen historie, den er full av fanatisme, sier Ellingsen.Ja, det er liten tvil om at det har vært fanatisme i Norge, samtidig som denne historien som angivelig har vært "full av fanatisme" de seneste århundrene i liten grad har ført til drap, heller ikke på biologilærere.
Konklusjonen er like klar som den mangler selvinnsikt.
- En bombastisk tro på hva som er rett, et svart/hvitt syn på tilværelsen, er livsfarlig og være grobunn for hat. Det gjelder ikke bare religion, men alle ytringer - også i politikken. Hat som overføres til blogger og ytringer på nett, sier Ellingsen.Mens bombastiske ytringer som i intervjuer om skuespillet selvsagt er uten effekt for hva som kan sies på blogger og nett.
Selvsagt mener manusforfatter, skuespilleren og journalisten det hele godt. Ønsket er å advare mot fanatisme og svart/hvitt-tenkning. Muligens er det snakk om en forkledd islamistisk radikaliseringsprosess, i troen på at det skaper større inntrykk og innlevelse å knytte den til kristen tro.
Muligens ser man også behov for å vise at vi ikke bare må kritisere muslimer, men også kristne. Vi må ikke tro at radikaliserte muslimer er de eneste slemme i klassen.
Men selv om intensjonen er god, blir effekten motsatt. I stedet for å fokusere på store og overhengende trusler for hverdagsliv og verdensfred, skremmer man med nyord som radikaliserte kristne.
I stedet for å ta et tydelig oppgjør med relevante problemstillinger, forsterker man fordommer.
Og man er nok ikke like villig til å tenke andre veien. Det kommer garantert ikke skuespill om radikaliserte ateister med det første. Om en familie der den 15-årige Andrea leser stadig flere kronikker om at religion er gift, kristne blindtroende og irrasjonelle.
Ikke hører de på vitenskap, ikke bryr de seg om logiske argumenter.
Ikke bare skapte de en nattsvart middelalder, de oppfordres av Bibelen til hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner.
Det er altså bare én ting å gjøre for Andrea når hun møter noe så livsfarlig som en kristen lærer.
5 kommentarer :
Er det ikkje heilt utruleg kva kunnskapsløyse og irrasjonalitet ein kan tillate seg i religionskritikkens namn? Korleis orkar du å vere så tålmodig og sakleg i argumentasjonen din, Bjørn Are? Og kvifor gir riksdekkande og meiningsdannande medier som Nettavisen og Dagbladet spalteplass til slikt tullprat? O tempora, o mores!
Når det gjeld det mykje omtala salmeverset om Babylons avkom og kva ein bør gjere med det, kan det også leggjast til at hovudstraumane i kristen tru og tenking alltid har tolka den metaforisk. Ta til dømes Augustin, frå hans svært innflytelsesrike kommentar til Salmane: "Kven er Babylons barn? Dei er dei vonde lengtane som vert fødde i oss. For der finst dei som må kjempe med vaksen vondskap. Men når vondskapen vert fødd, før vonde vanar har gjeve den makt over deg, medan vondskapen framleis er liten og svak, må du aldri la vonde vanar vekse seg sterke; medan dei er små må du knuse dei. Men for at du ikkje skal frykte at dei ikkje endeleg øydelagte, må du knuse dei mot berget. Men berget er Kristus." (eventuelt rusk i omsetjinga mi set eg på kontoen for intens irritasjon over tullprat i media). Den klart mest utbreidde forståinga av denne teksten gjennom heile den perioden tøysekoppane angrip var altså denne salmen lese i lys av Kristus (slik alle salmane vart), og som ei oppmoding til å ta eit oppgjer med sine eigne mørke sider. Det er altså ein metafor, folkens. Skal tru om Aksel Braanen Sterri og Magnus Blaker les poesi med same primitive bokstavtolking som dei brukar på Bibelen?
Det er dessverre ikkje berre Intertekst av dei nye norskverka i vidaregåande skule som skildrar mellomalderen slik du gir døme på. I læreboka Moment 2 frå Cappelen s.86 står det: "Nå var det ikkje slik at heile Europa såg verda på ein ny måte det året Kopernikus lanserte teorien sin. Også i vår tid tar det gjerne tid før vitskaplege nyvinningar får innverknad på tenkemåten til vanlege folk, og for 500 år sidan gjekk det enda langsamare. Ein særleg grunn til det var at fleire av dei nye ideane under renessansen var i strid med læra til kyrkja., og det å ytre seg i strid med kyrkja kunne få alvorlege konsekvensar. Kyrkja hadde monopol på sann tru og rett tanke., blant anna når det gjaldt korleis verda og mennesket blei skapte, og korleis universet var skrudd saman. Vitskapsmennene måtte derfor i renessansen heile tida forsøke å balansere mellom å seie kva dei meine var rett, og kva kyrkja kunne tolerere. Å handle eller ytre seg i strid med med læra til pavekyrkja var livsfarleg, men i renessansen blir den store autoriteten til kyrkja gradvis utfordra - i første omgang av vitskapsmenn, men etter kvart også innanfrå, av kyrkja sine eigne folk" (s.86).
Noko av det same finn ein òg i læreverket Grip teksten frå Aschehoug sjølv om det ikkje er fullt så ille. På s.54 står det: Gud hadde vært det selvfølgelige sentrum i tilværelsen, og middelaldermenneskets oppmerksomhet var rettet oppover, mot Gud og det himmelske. Når den katolske kirken mot slutten av midelalderen mister mye av sin makt og anseelse på grunn av indre splittelse og moralsk forfall, betyr dette en oppblomstring for en ny frihet innenfor kunst, vitenskap og tenkning". Kyrkja hadde altså vore motstandar av fridom og nyvinningar.
Sig:
Takk for godt innspill. Det er på linje med hva historikeren Philip Jenkins anbefaler i sin bok om disse og tilsvarende vers i GT, altså at vi basert på Augustin og andre kirkefedres holdninger bør være både ærlige om at slike vers finnes og (slik også C.S. Lewis vektlegger i hans bok om salmene) i lys av NT bruke dem til å ransake oss selv. Har vi samme hevntørst? Er vi like krigerske? Elsker vi våre fiender? Ber vi for dem som forfølger oss? Vender vi det andre kinn til? Går vi den ekstra mil?
Arne Reidar:
Flott at du finner flere eksempler! Nå har Daniel Joachim Kleiven som jeg lenket til over fått svar fra forlaget som tilbyr ham eller andre kompetente å skrive kapitlet på nytt. Det er en tone flere forlag og populærvitenskapelige magasiner bør lære av.
Ja. For å si som regissøren, Anders T. Andersen, på NRK Ukeslutt:
"Det er lett å se sammenhenger der det ikke er sammenhenger."
Legg inn en kommentar