Dogmet om dogmene

Når Hobbelstad som nevnt går kontant ut mot Håvard Nyhus, er det ikke første gang. På samme måte som det ikke er første gang hun sprer myter om historien.

Eller siste gang Dekodet skriver om dette, heller ikke i morgen. 

Bakteppet for Hobbelstad er en tydelig irritasjon over at noen ikke like klart som Dagbladet ser hvor irrasjonell religion har vært, inntil den ble sivilisert av opplysningen på 17-1800-tallet. 

Før dette gjaldt dogmer og bokstavtro, etterpå fornuft og forskning.

Når Nyhus så presenterer noen typer ateister som kunnskapsløse og fordomsfulle, og synes å snakke ned opplysningstiden, blir han en rød klut. Han er ikke med på den gode siden som løfter frem opplysningsprosjektet som et rensende lyn fra klar himmel i en irrasjonell, religiøs hetebølge. 

Han er ikke redd for å tale pavekritikerne midt i mot. 

Reaksjonene skyldes like mye at han roser teologi som at han riser nyateisme. Dermed blir Nyhus lest slik nye ateister leser Bibelen, når han ikke males på veggen.

Selv om noe av reaksjonen skyldes i overkant spissede formuleringer, viser Nyhus større innsikt i religion og historie enn journalister flest. Han godtar ikke første innskytelse.  Han tar seg bryet med å sjekke.  

Han har lært at man ikke kan gjøre karriere ved å plagiere andres artikler eller allmenne klisjeer. Han holder seg unna lette talemåter som trøster travle menn.

Mens Solhjell, Hobbelstad og resten av feltet bygger på en mytebasert historiefremstilling. Altså i strid med kunnskap og opplysning.

Fundamentet for oppfatningen er kort sagt ikke vitenskap. Den kan vanskelig løsrives fra troen på at all religion er lik, sånn egentlig, og da i betydningen like dårlig, i ressurser for bærekraftige samfunn og verdier.
 

Når Hobbelstad kaller artikkelen for "Beina på jorda", er det fordi hun mener man var så lite opptatt av livet på jorden før opplysningstiden.

Noe av det mest fascinerende ved å lese om Europas dramatiske historie, er å følge kampen for å dra blikket fra himmelen ned til jorda, fra evigheten til et krevende og ofte kaotisk her og nå. 

Det spørs med andre ord hvor mye Hobbelstad har lest av historie.

Hvis hun oppfatter at bøker, debatter og politikk før opplysningstiden primært handlet om å se på himmelen, kan hun ikke ha lest Snorre, Magna Charta eller begrunnelsene for hundreårskrigen.

Eller ha hørt om naturretten og romerretten, solide håndbøker i logikk eller bindsterke leksika om alt mellom himmel og (la oss legge til) jord.

At hun ikke kan ha lest teologi fra middelalderen er én ting. Noe annet er at hun må hoppe over høyst sekulære tenkere som Platon og Aristoteles, eller hvordan Augustin og Thomas Aquinas argumenterte i lys av disse.

For ikke å si Machiavellis Fyrsten eller hans Discorsi, eller ane hvor mye opplysningstiden var inspirert av kristne idéer, som hos John Locke.

I den grad man hadde blikket mot himmelen, var det med klar adresse til jordiske forhold, som i Dantes Guddommelige komedie. 

Hobbelstad blir ikke bedre i de neste avsnittene.

Etter middelalderen kom kraftige rykk under renessansen og med 1600-tallets naturvitenskapelige vinninger, før opplysningstida skyllet inn og brøt kraftig med det gamle, mer dogmebaserte verdensbildet.  

Hun har altså heller ikke lest mye vitenskapshistorie.

Det er ikke slik at "verdensbildet" (hvis man med det mener astronomi) var "dogmebasert" før 1600-tallet. Tvert i mot bygget man på systematiske observasjoner og geometriske modeller godt egnet til å justere kalendere og kalkulere solformørkelser.

Siden Kirken alltid har vært nøye med å forholde seg til rådende vitenskap, trodde man ikke at jorden var flat. At jorden var i sentrum av universet, ble ikke ansett som en opphøyet eller priviligert posisjon.

Argumentene mot Kopernikus og Galilei var høyst rasjonelle og selvsagt basert på vitenskap (eller naturfilosofi som det het frem til 1800-tallet). Overgangen fra det geosentriske til det heliosentriske verdensbildet skyldtes ikke et oppgjør med dogmetro.

Det er ikke vanskeligere enn at rasjonelle argumenter for den ene posisjonen ble svekket av av stadig bedre teleskoper og matematiske modeller.

Men situasjonen var altså helt annerledes på 1500-tallet. Selv på Galileis tid, stod lenge hele syv ulike verdensbilder mot hverandre, alle underbestemt av empiri.

Argumentene for den heliosentriske modellen ble ikke overbevisende før et par generasjoner senere, i kjølvannet av en ikke helt sekulær tenker som Newton. 

Påstander om et fundamentalt skifte i opplysningstiden kan kun gå opp ved å legge den rasjonelle tradisjonen i Europa i mørke, enten vi snakker om antikken, middelalderen eller renessansen.
Noe som gjør det svært vanskelig å forstå opplysningstiden som slik Edward Grant påpeker i en lengre analyse (side 8-9)

lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

I stedet for en balansert fremstilling ender Hobbelstad med en karikatur som synliggjør blindfelt på størrelse med avisopplag ved årtusenskiftet. Hun synes rett og slett å oppfatte Europa før opplysningstiden som vestlandske bedehus.

I hvert fall slik disse har vært beskrevet i Dagbladet i noen generasjoner.