Adam og Eva

Siden stormen fortsatt raser rundt verdens beste TV-serier, roer vi oss ned med noe mindre kontroversielt.

Og da passer ingenting bedre enn å snakke om skapelse og evolusjon.

Blant sommerens mer interessante lektyre er den relativt oppegående biokjemiker, immunolog og nåværende redaktør av magasinet Science & Christian Belief (samt forfatter av den heller efne Rebuilding the Matrix - Science and Faith the the 21st Century, Lion, 2001), Denis Alexanders bok CREATION or EVOLUTION - Do we have to choose? (Monarch 2008).

Alexander viser over nærmere 400 tettskrevne sider hvorfor evolusjonsmodellen er den beste beskrivelsen av biologiens verden - og hvorfor dette ikke er i strid med Bibelen.

Hans bakgrunn gjør Alexander i stand til å forklare på en forbilledlig måte over 100 sider (kapittel 3 til 6) mange av grunnene til at genetikere må konkludere med at vi har vært gjennom en lang og tildels innfløkt evolusjon.

Sporene er så tydelige i ulike deler av arvematerialet, at det nesten ikke er nødvendig å støtte seg til geologi og fossiler.

Det hører med at Alexander bruker rundt 40 sider til å argumentere for hvorfor "Intelligent Design" ikke er en helt intelligent laget modell.

Men det er IM lettere HO likevel ikke det biologiske som er det viktigste. Universet har ingen skrikende mangel på bøker om evolusjon eller kritikk av ID. Eller diskusjon om dette i ulike blogger og diskusjonsfora.

Det mer spennende med boken er rett og slett diskusjonen om hva skapelse innebærer i Bibelen, og hvem Adam og Eva var.

Alexander går rett på sak når han innleder med to kapitler om første tema. Han viser hvor viktig det er når man leser tekster å forstå ord- og begrepsbruk, sjanger, målgruppe og ikke minst hensikt. Og understreker at skal vi ta Bibelen bokstavelig, kommer vi ikke unna hva forfatteren mente at vi skulle forstå med tekstene.

Når Jesus kaller Herodes for en rev, er det kort sagt ikke bokstavtro lesning å se for oss et firbent pelsdyr på tronen.

Det er ikke plass til å gå inn på alle Alexanders poenger (han tar f.eks. også opp hva syndefallet kan ha vært, hva som menes med begrepet "dag", Bibelens oppfatning av død og i det hele tatt forholdet mellom evolusjon og Det ondes problem, men slikt må vi la ligge til en annen gang).

Vi begrenser oss av plasshensyn til noen korte oppsummeringer av de ikke helt bagatellmessige temaer skapelsen, Adam og Eva. Bloggen blir uansett rekordlang.

Og da er det nok greit å begynne med det ikke ubetydelige spørsmålet om skapelse.

Vi ser da både at Bibelen i Første Mosebok 1 anvender poetiske struturer (som skillet mellom å forme og å fylle), ordspill og begreper som kan forstås på svært mange andre måter enn hva vi gjør med våre modernistiske hjerneceller.

Vi ser dette allerede i ordene Bibelens bruker om å skape, mer konkret bara (primært "å skape"), asah (primært "å lage") og yatsar (primært "å forme").

For selv om de noen steder brukes som parentesen antyder, er det en klar overlapp mellom begrepene. De står mange ganger om hverandre (som i Jesaja 45,18). Å rendyrke bara til å bety "skape fra ingenting" er ikke bibelsk.

Som også Walton viser i The Lost Word of Genesis One (IVP, 2009), kan og bør bara stort sett - og ikke med mange andre unntak enn første vers i Første Mosebok - oversettes med å forme, altså bearbeide eller påvirke noe eksisterende.

Samtidig er fokuset hos Bibelens forfattere ikke hvordan ting begynte, men hvorfor de finnes. Det er feil å lese Første Mosebok med stoppeklokke og mikroskop. Målet er ikke å fortelle hvordan Gud skapte, men hvorfor. Dette er ganske gjennomgående, også i alle skapelsestekster utenom Første Mosebok.

Alexander gjør dermed et poeng av ulike måter Bibelen beskriver forholdet mellom Gud og skapelsen.

Gud er for det første ikke en del av sin egen skapelse - han er for å si det på fint transcendent. Gud finnes ikke i stokk og stein, men utenfor og bak universet.

For det andre er Gud til stede i sin skapelse - kort, men nok ikke helt folkelig sagt immanent. Det er dypest sett Gud som gir dyrene mat (Salme 104) og i det hele tatt holder naturen i gang. Gud skapte ikke verden og trakk seg tilbake slik deistene tenkte på 1700-tallet, han er skapende og opprettholdende til stede hvert sekund. Slik f.eks. en av grunnleggerne av det moderne kjemifaget - Robert Boyle (1627-91) - uttrykte det gjør naturen i seg selv ingenting, hele det materielle universet er avhengig av Gud.

Augustin hevdet på sin side at "Naturen er hva Gud gjør".

Dermed er studier av naturen på mange måter en gudstjeneste, en beskrivelse av Guds handlinger i skaperverket.

Det betyr nok likevel ikke at vi bør følge den nok ikke helt gravalvorlige oppfordringen fra en svensk bekjent av meg om å erstatte uttrykket naturvitenskap med kreaturvitenskap.

Eller å lande på at Gud dermed opptrer fullstendig tilfeldig. For slik både Dawkins (som så ofte i motsetning til Gould) og enda mer evolusjonsbiologen Simon Conway Morris (ref. Life's Solution - Inevitable Humans in a Lonely Universe) har understreket, handler evolusjon ikke om "tilfeldigheter". Det er og blir en myte.

Fenomenet med konvergerende evolusjon mer enn antyder at gitt de samme rammevilkår (f.eks. de fordeler som øyne gir) skjer en tilsvarende evolusjon - igjen og igjen. Vi ser dette f.eks. i alle likhetstrekk mellom pungdyr i Australia og Sør-Amerika, eller i alle ganger noe så "umulig" som øyne er blitt til.

Kort sagt, hvis vi skulle spole båndet tilbake og starte evolusjonsprosessen på nytt, er det i såfall nærmest uavendelig at vi før eller siden (f.eks. godt hjulpet av noen kometnedslag) ville endt opp med vesner med noenlunde samme egenskaper og utseende som oss.

For det tredje handler skapelsen både om fortid, nåtid og fremtid. Gud har skapt, skaper hver dag og vi kan se fram til hans nyskapelse, den nye himmelen og jorden.

Alexander understreker dermed i etterordet at

Det er ikke noe grunnleggende materialistisk, antireligiøst eller religiøst ved evolusjon - alle disse kategorier er påtvunget teorien fra utsiden.

Nå er nok ikke dette spesielt banebrytende tanker for de som har lest noen gram teologi. Men Alexander fremstiller det hele såpass grundig og pedagogisk - inkludert genetikken - at det er vel verdt noen repetisjonsøvelser.

Og han peker samtidig på en annen viktig utfordring.

Siden vi i dag lever i en mer eller mindre modernistisk kultur er det besnærende å tenke at det som ikke er vitenskapelig er usant.

Dermed er det to grøfter å gå i når vi leser Bibelen. På den ene siden av veien har vi de som tenker at Bibelen er førvitenskapelig - og altså usann. På den andre siden har vi de som tenker at Bibelen er sann - altså er den vitenskapelig.

Leser vi Bibelen med moderne briller er resultatet både at den kan avfeies som jernalderovertro (det synes ikke lenger in å snakke om bronsealder) og at den løftes fram som egentlig vitenskapelig.

Siden vitenskapen gir de "høyeste sannhetene", er Bibelen bare å kaste. Eller man leter med lys og lykte etter tekster som foregriper (nåja) moderne vitenskapelige oppdagelser (en tendens vi ser vel så ofte hos de som skal fremheve Koranen).

Noe som fort gir svært søkte og tildels absurde teksttolkninger.

Alexander understreker dermed at vi må ta noen steg til siden - og ikke minst opp av grøftene - for å se på hva som faktisk utgjør berettiget viten. Og at dette definitivt ikke finnes utelukkende innen naturvitenskapen.

Konklusjonen er at Bibelens verdensbilde ikke er vitenskapens. Den er som f.eks. Oskar Skarsaune understreker i Tro og Vitenskap - sammenheng eller sammenstøt - hverdagens. Antagelig svært inspirert av samme konklusjon hos f.eks. Augustin, Luther og Kalvin.

Skulle Bibelen vært skrevet i et vitenskapelig språk ville den da også vært uleselig.

Men så var det altså Adam og Eva.

Skal vi forstå hvordan Bibelen beskriver Adam, er det ikke uviktig å lese tekstene - godt.

Gjør vi det, oppdager vi at dette ikke er entydig.

Adam er for det første et ordspill. På hebraisk kalles støvet eller jorden som vi er kommet fra for adamah. Adam betyr dermed noe i retning "av støv", forøvrig altså "skapt" av noe foruteksisterende.

Adam er for det andre et uttrykk for menneskeheten - The Adam, "adamen".

Vi ser dette tydelig når vi leser at "Og Gud skapte mennesket [Adam] i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til kvinne og mann skapte han dem" (1. Mosebok 1.27, mine uthevelser).

Det hører med å nevne at bestemte artikler ikke brukes på hebraisk i forbindelse med egennavn. Sier man Adamen, mener man ikke enkeltpersonen Adam. I stedet peker dette på "mennesket" som sådan - eller muligens på en representant for menneskeheten, det utvalgte mennesket.

Adam brukes så som personnavn - umisforståelig brukt først i vers 4,25, men muligens noe tidligere (grammatikken er litt uklar).

Går vi til Det nye testamentet, brukes imidlertid utvilsomt Adam som egennavn og om en konkret person.

Basert på dette materialet setter Denis Alexander opp fem mulige scenarier eller "arbeidshypoteser".

Modell A

Dette er en ahistorisk modell. A&E er rene myter som anvendes for å formidle dypere sannheter om menneskets verdi og natur (disse sannhetene er forøvrig tilstede i alle modellene).

Modell B

Dette er en gradvis protohistorisk modell. A&E er ikke historiske som sådan, men uttrykk for en prosess som faktisk har foregått i historien. Over de seneste par hundre tusen år skjedde en økende bevisstgjøring om Guds nærvær og kall til tjeneste.

Bibelens tekster er teknisk sett mytologiske - det eksisterte ingen reell Adam eller Eva - men viser likefullt til sannheter om vår utvikling og modning som art.

Modell C

Dette er også en protohistorisk modell, men plasserer like fullt A&E i en konkret, historisk situasjon. I likhet med Guds handlinger ellers i Bibelen (som med Moses, Abraham, profetene og Israel generelt) gir han et spesielt kall eller oppdrag til en enkeltperson (eller to).

Adam og Eva er dermed spesifikke, historiske personer som blir kalt av Gud for å bli kjent med ham, muligens til og med i spesielle omgivelser ("Eden").

Dette første paret er blitt kalt Homo divinus (for å bruke et godt gammelt begrep av John Stott) fordi de er de første med åndelig/spirituelt fellesskap med Gud. Det fantes religiøse forestillinger før dette, men med A&E startet prosessen der Gud for alvor begynte å formidle sitt vesen og sin hensikt.

Dermed er A&E ikke bare historiske personer, men utvalgte representanter for menneskeheten.

En bieffekt av denne modellen er at den ganske smidig løser problemet med hvor Kain fant sin kone.

Siden Alexander bruker mer enn seks ganger så mye plass (tre tette sider) på denne modellen enn de andre, er det liten tvil om hvilken han selv holder seg til.

Modell D

Dette er en gammeljordskreasjonistisk modell. A&E er skapt direkte, men jorden har da allerede gjennomgått en lang historie med dels evolusjon og dels episodisk skapelse.

Modell E

Dette er ungjords-modellen. A&E er skapt direkte, for mindre enn 10 000 år siden, i likhet med jorden og universet for øvrig.

Alexander bruker forståelig nok minst plass på sistnevnte modell (én setning).

Etter å ha beskrevet modellene gjør han en ganske omfattende sammenligning. Målet er ikke å vise hvilken - om noen - som er sann (det vil vi nok aldri helt få vite i denne verden), men hvilken som passer best med det bibelske (og forsåvidt biologiske) materialet.

Konklusjonen er ikke uventet at han oppfatter modell C som den beste arbeidshypotesen. Som han er vant til å formulere det i sin biologiske forskning er den "mest konsistent" med datamaterialet.

Denis Alexander støtter dermed Michael Ruse sin konklusjon i Can A Darwinian be a Christian?.

Det er imidlertid ikke bare mulig å være det som Alexander kaller en kreasjonistisk evolusjonist (altså noe annet enn "kreasjonist", tro på "teistisk evolusjon" eller være ren "evolusjonist").

Det er modellen som passer best hvis man skal holde seg til både Bibelen og biologien.