søndag 5. juli 2009

Det ondes problem er løst

For noen år siden hadde Vårt Land et oppslag om Det ondes problem. Man spurte en rekke teologer - og én religionsfilosof - om hvordan de forholdt seg til dette. Teologene svarte at spørsmålet var umulig å løse filosofisk, men at de hadde gode erfaringer med at sjelesorg hjalp.

Filosofen svarte at han syntes dette var et vanskelig sjelesørgerisk spørsmål, men at det var løst filosofisk.

Enkelte av oss sendte dermed spørsmål tilbake til Vårt Land om de kunne lage en oppfølger basert på denne - for å si det mildt - interessante motsetningen i oppfatning. Dette ble det dessverre aldri noe av, enten det nå skyldes sjelesorg eller mediafilosofi.

Oppslaget synliggjorde minst to ting. Det ene var at det ikke er direkte allmenkunnskap at Det ondes problem er løst. Det andre er hvor vanskelig det kan være for media å forstå hva de presenterer, spesielt når det strider mot noe alle vet.

Min erfaring i samtaler om dette er at det er minst to grøfter å gå i. Forkynnere har lett for å gå i den første, sånne som meg i den andre. Hvis noen sliter med filosofien, virker det mot sin hensikt å drive sjelesorg. Hvis noen sliter med sorg, bør man ikke diskutere filosofi.

Jeg ble ikke minnet om dette på vei til kirken i dag (når ble forøvrig religionsfilosofi senest omtalt på gudstjeneste i Den norske kirke?), men da jeg leste Peter van Inwagens serie av forelesninger om emnet, samlet i The Problem of Evil (Oxford University Press, 2006).

Og vi snakker da om langt fra noe tørt, teoretisk eller elfenbentårnaktig. Van Inwagen er en sjelden åpen, levende og jordnær analytisk filosof. Og en av dem med den aller beste pennen.

Forelesningene strekker seg ikke over mer enn 150 sider (pluss drøyt 20 sider fotnoter), men han klarer å belyse svært mange av utfordringene som dekkes under samlebegrepet Det ondes problem.

Et viktig poeng i analytisk filsofi er at dette ikke handler om å gi gode grunner for hvorfor Gud tillater det onde.

Det er en grunnleggende forskjell på det som på språket kalles teodicé, altså hvordan en allkjærlig og allmektig gud kan tillate alt det onde som skjer i verden, og en logisk analyse av selve argumentet. Er det kort sagt en nødvendig motsetning mellom Guds eksistens, lidelse og ondskap? Er ondskapen virkelig et bevis for at Gud ikke finnes?

Noe van Inwagen viser at det ikke er, i likhet med Alvin Plantinga og andre som har arbeidet med dette fagfilosofisk, selv om førstnevnte nok står vel så mye i common sense-tradisjonen til en C.S. Lewis.

Kort oppsummert er oppgaven den at skal man vise at ondskap er et bevis for at Gud ikke finnes, må man vise at det er logisk umulig for Gud å skape en verden som inneholder moralsk godhet uten at Gud samtidig skapte en verden som inneholder muligheten for moralsk ondskap. Vi må altså vise at det ikke kan finnes én eneste mulig verden (som f.eks. vår egen) der både Gud og det onde ikke et sekund kan eksistere samtidig.

Etter å ha snudd opp ned, vridd rundt, med godvilje og uvilje - baklengs og forlengs - konkluderer Van Inwagen med at dette argumentet mot Guds eksistens ikke holder vann.

Samtidig gjør han et grep som kan oppfattes litt spesielt (og der han nok tilhører et mindretall av analytiske filosofer). For Van Inwagen hevder at det ikke bare er dette argumentet som svikter. I praksis svikter alle filosofiske argumenter som forsøker å bevise noe.

Filosofi fungerer rett og slett ikke på den måten at man kan sette to streker under svaret, ihvertfall ikke når vi kommer til de Store spørsmålene.

Det betyr ikke at filosofi er verdiløs. Tvertimot er det viktig og nyttig å belyse livsspørsmålene logisk, analytisk, rolig og redelig. Det kan lære oss mye om sammenhenger, muligheter og umuligheter som vi ikke ante kunne være der.

Og vi kan se at det finnes både gode og dårlige argumenter - selv om ingen av dem (utover det mer trivielle som at Sokrates er et menneske og Mor Nille ingen sten) er absolutte bevis.

Selv om argumenter sjelden kan bevise, kan de noen ganger overbevise.

Vi må uansett være ydmyke overfor hva som faktisk lar seg gjøre med verktøyene vi har til disposisjon. Enten vi snakker analytisk filosofi eller vitenskapsfilosofi - og dermed - naturvitenskapelige spørsmål.

Selv om vi kan sannsynliggjøre noe svært langt på vei, og ikke har så mange fnugg av tvil i vårt indre når vi ser på argumentene, betyr ikke det at vi ugjendrivelig har bevist noe. Siste ordet er aldri sagt, enten vi er i debatt på VG-nett, Vårt Land, Vaterland eller Vingrom. For ikke å si i en valgkamp.

Likevel er det altså mulig å konkludere med at Det ondes problem er løst. Det finnes ingen nødvendig logisk motsetning mellom Guds og det ondes eksistens, selv om vi langt fra skulle like det.

Følelsene tilpasser seg ikke alltid fornuften, selv ikke når vi snakker analytisk filosofi. Og oftere handler nok akkurat dette spørsmålet mer om raseri, sjokk og fortvilelse enn om beherskede overveielser, logikk og mulige verdener.

Men dette er samtidig et så stort og viktig spørsmål at det fortjener en rolig og rasjonell behandling. Skal vi få hjelp til å takle livet - og dermed lidelse som er noe ingen av oss kommer unna - er det viktig å se utfordringene også prinsipielt og i perspektiv.

Van Inwagen hjelper oss til dette ved å se Det ondes problem fra mange vinkler. Vi aner noe av dette i spennvidden av temaer som ikke direkte settes under en skjeppe i hans åtte forelesninger.

1: Hva er egentlig dette dyret, altså Det ondes problem? Eller - rettere sagt- hvilken gruppe av problemer er det vi snakker om? Hva er "Argumentet fra ondskap" som man så ofte hører skal motbevise Guds eksistens?

2: Hva legger vi i begrepet "Gud"? Hva er Guds egenskaper? Hva innebærer det - filosofisk, teologisk og praktisk - at "Gud er det som vi ikke kan tenke noe større enn", for å låne Anselms formulering?

3: Hvorfor bommer det filosofiske argumentet som avviser Gud p.g.a. verdens ondskap? Hvilke formelle og praktiske grunner er det som gjør at argumentet ikke er gyldig eller overbevisende, når man går det etter i sømmene?

4: Hvorfor holder ikke det globale argumentet knyttet til den samlede mengde ondskap og lidelse i verden?

5: På hvilken måte er spørsmålet om fri vilje og moralske goder en del av svaret?

6: Hvordan fungerer erfaringer med lokal lidelse, altså mine egne og mine nærmestes opplevelser av grusomme hendelser - som vi opplever ikke har noen mulig positiv effekt? Tar ikke dette luven av forsøk på å vise at Argumentet fra ondskap er ugyldig?

7: Hva innebærer naturlige lidelser, ikke minst hos dyr? Må vi gi tapt for Det ondes problem her, når vi altså - etter alt å dømme - ikke kan ty til noe i nærheten av fri vilje og muligheten for moralsk godhet?

8: Hvordan skal vi forstå "Den skjulte Gud"? Hvorfor viser ikke Gud seg på måter som får alle umiddelbart til å forstå at Gud eksisterer, hvis han ønsker at vi skal tro på ham? Kan det finnes noen som helt logiske årsaker til dette?

Van Inwagen klarer imponerende nok å gi gode analyser og mulige svar på disse spørsmålene. Selv om ikke alle vil bli overbevist av noen som går gjennom temaene på kriminelt korte 150 sider.

På samme måte som ikke alle vil bli overbevist av en bokomtale på godt under 150 setninger.

10 kommentarer :

Kjetil Mogård Bergem sa...

Flott innlegg og anmeldelse!
Jeg har alltid likt C.S. Lewis' tanker omkring det ondes problem, og da er det kanskje ikke dumt å følge opp med van Inwagens bok.

Husker ikke å ha lest Vårt Land-oppslaget, men er litt sjokkert at teologene ikke trodde på en filosofisk løsning av problemet. Spørsmålet er kanskje hvilke teologer de spurte? :)

Bra du påpeker forskjellen mellom det ondes problem som et anti-gudsbevis(kanskje et dårlig uttrykk?) og som grunner for hvorfor Gud tillater det onde. Det er en problemstilling jeg ikke har tenkt mye på, men som er kjekk å få med seg.

Takk for boktipset!

Bjørn Are sa...

Det begynner å bli noen år siden oppslaget nå, minst 5-6 vil jeg tro, sikkert enda litt mer.

Jeg husker dessverre ikke hvilke teologer det var, kun at jeg ble ganske så oppgitt over oppslaget og manglende evne/vilje til å ta det videre. Selv etter flere oppfordringer per mail.

Ellers er altså Inwagen profesjonell filosof, slik at han nok formulerer seg annerledes enn Lewis, selv om man altså kan kjenne igjen trekk og tradisjon (han siterer da også Lewis et par steder, OBS på en trykkfeil i stikkordsregisteret på ham, den oppgitte henvisningen til side 195 skal være til side 105).

Olav Hovdelien sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anonym sa...

Jeg synes det er merkelig at noen mener det ondes problem er et godt argument mot Guds eksistens. Jeg tror heller det blir sett på som et argument rettet mot Guds natur. Man klarer ikke se at en allmektig og allkjærlig gud kan tillate lidelse, og derfor blir det lettere for noen å ikke tro på noen gud i det hele tatt. Spørsmålet blir da hvorfor den allmektige Gud ikke griper inn overnaturlig og fjerner al lidelse fra jorda. Noe det finnes mange svar på, og som sikkert er omtalt på en god måte i boka.

Bjørn Are sa...

Anonym:

Hvis vi mener en Gud som både er god og allmektig (alstå som er "det om hvis vi ikke kan tenke noe større enn", noe som igjen understreker hvor mye en som Dawkins feiloppfatter Gud (han mener at Gud ikke trenger å være god, og oppfatter dermed ikke Det ondes problem som et ankepunkt mot eksistensen av Gud, noe som altså er både poengløst og i strid med all filosofisk debatt på feltet, men kanskje mest et uttrykk for overtro på sine egne argumenter mot Guds eksistens)), er argumentet også et argument mot Gud.

Bjørn Are sa...

Olav:

Jeg har dessverre ikke anledning her og nå til å kondensere bokas allerede kondenserte argumenter ned til kommentarlengde.

Kondensert kondens er uansett sjelden til å puste i.

Men jeg kan anbefale Paul Rayners anmeldelse her .

Støtter forøvrig hans to bokanbefalinger.

Skulle man våge seg på noe mer kritiske kommentarer, måtte det være at han kanskje legger seg litt vel nær en åpen teisme, men selv synes jeg ikke det ødelegger spesielt mye for argumentasjonen.

Anbefaler uansett at du selv leser boka. Og anmelder den. Hadde vært spennende. Kort og ikke dyr.

Anonym sa...

Like interessant er jo "det godes problem"... For hvem bestemmer hva som er "godt"? Hvis definisjon av "god(t)" er det som vinner frem på bekostning av andre oppfatninger? Er det mulig å bevise at noe er godt eller ondt, rent filosofisk? Her synes jeg Luthers voluntarisme gir bedre mening. Og Nietzches "hinsides godt og ondt".

- Nomen Nescio -

Rolf Røsok sa...

Ja, denne boka må jeg lese. Har nettopp bestilt den via Amazon.

Når det gjelder hvem som skal bestemme hva som er godt eller vondt kommer dette i et litt annet lys dersom man tror dette er objektive begreper. Da blir det mer snakk om å finne fram til hva som er godt og ondt og vi kan da komme til å ta feil.

Bjørn Are sa...

Det blir da til og med meningsfullt å si at vi tok feil.

Martin sa...

Denne boken er nå på mitt rom og skal leses etter jeg har lest "What's So Great About Christianity" av Dinesh D'Souza!

Og ikke minst "There is a God" av Antony Flew. Heftig snop her med andre ord.