Debatten eksisterer 22. oktober

Når enkelte har gitt ut bok som har fått en smule eller to oppmerksomhet, er det ikke helt ulogisk med en aldri så liten runde om saken også andre steder enn Verdidebatt.

Dermed er det bare å stille seg i kø rundt kvartalene ved Det teologiske menighetsfaktultet, vegg i vegg med Chateau Neuf i Gydas vei 4, for en filosofisk debattsamtale mellom Atle Ottesen Søvik ved MF og Einar Duenger Bøhn ved UiO. 

Når dørene åpner 22. oktober handler det om å presse seg inn i Auditorium 1 der dramaet spilles ut mellom 17.00-19.00.

Som det heter i forhåndsomtalen er det slik at 

Atle Ottesen Søvik har sammen med Bjørn Are Davidsen nettopp gitt ut boken Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og mot på Cappelen Damm Akademisk. Han har doktorgrad i religionsfilosofi og er førsteamanuensis i systematisk teologi på Det teologiske Menighetsfakultet. Einar Duenger Bøhn har doktorgrad i filosofi og er førsteamanuensis i filosofi på Universitetet i Oslo, hvor han blant annet underviser i religionsfilosofi.

Debatten begynner med at Søvik og Bøhn diskuterer ulike argumenter for og mot Guds eksistens. Deretter blir det god tid til spørsmål og innvendinger fra salen.

Ordstyrer er Asle Eikrem, førsteamanuensis i systematisk teologi med doktorgrad i religionsfilosofi.

Litt avhengig av lengden på kommentarene rekker vi muligens 2000, men auditoriet rommer nok ikke 60 000.

Filosofi og filosofi

Ett av fagfeltene jeg følger med tilnærmet ubegrenset interesse er filosofi.

Eller rettere sagt mange fagfelt. Filosofi og filosofi er helt forskjellige ting, enten vi snakker om tradisjon eller metoder, fokus eller temaer.

Siden det likevel er interessant å se hva filosofer (hva nå dette altså er) mener om ulike spørsmål, er det flott at det i 2009 ble gjort en undersøkelse av hva filosofer mener.

Selv om det er vel så interessant å se hva andre mener om undersøkelsen.

På side 11 til 13 er en oversikt over de 30 nokså ulike typer spørsmål som er stilt. Bortsett fra det viktigste spørsmålet, altså om zombier er mulige (35.6% ser dette som "conceivable but not metaphysically possible", 23.3 % som " metaphysically possible" og 16 % som "inconceivable"), kan nevnes følgende ti med nummeret de er i rekken:

6. External world: non-skeptical realism 81.6%; skepticism 4.8%; idealism 4.3%; other
9.2%.
7. Free will: compatibilism 59.1%; libertarianism 13.7%; no free will 12.2%; other
14.9%.
8. God: atheism 72.8%; theism 14.6%; other 12.6%.
14. Meta-ethics: moral realism 56.4%; moral anti-realism 27.7%; other 15.9%.
15. Metaphilosophy: naturalism 49.8%; non-naturalism 25.9%; other 24.3%.
16. Mind: physicalism 56.5%; non-physicalism 27.1%; other 16.4%.
20. Normative ethics: deontology 25.9%; consequentialism 23.6%; virtue ethics 18.2%;
other 32.3%.
25. Science: scientific realism 75.1%; scientific anti-realism 11.6%; other 13.3%.
26. Teletransporter: survival 36.2%; death 31.1%; other 32.7%.
29. Truth: correspondence 50.8%; deflationary 24.8%; epistemic 6.9%; other 17.5%.

Går vi bak tallene ser vi at utfallet speiler at det er basert på et bredt spekter av filosofer med svært ulik kompetanse og interessefelt. Som vist på side 9 er dette alt fra "17th/18th Century Philosophy" via "African/Africana Philosophy" og "Philosophy of Gender" til "Philosophy of Religion".

Det finnes nok enklere øvelser enn å få kjønnsfilosofer til å bli enige med matematikkfilosofer. Eller snakke samme språk eller bruke samme analytiske verktøy, selv om det ikke alltid er enkelt å se hvem av disse som mest bygger på aksiomer.

Man leier ikke hverandre mer hånd i hånd av at det er snakk om tradisjoner på tildels motsatt vei. Analytisk filosofi er ikke ofte på samme planet som kontinental, enten vi ser på argumentasjon, forholdet til postmodernisme, skriveførhet eller antall fremmedord per minutt.

Ikke overraskende er filosofer som folk flest i den forstand at de som har jobbet mer direkte med spørsmålene som er stilt har andre oppfatninger enn "filosofer flest". På samme måte som filosofer med ulike livssyn kan ha ulike oppfatninger - uten at det er vist om det er livssynet som fører til oppfatningen eller oppfatningen som fører til livssynet.

Dermed ser vi f.eks. at

70.2% of non-cognitivists are naturalists, while only 51.7% of cognitivists are naturalists (side 14).

 Artikkelen kunne nok konkludert mer sensasjonelt enn at

These results suggest that there is such a thing as specialist opinion in philosophy, whether or not specialists are more likely to be right (side 18).

Dermed er det slik at religionsfilosofer har langt høyere sannsynlighet for å mene det er gode argumenter for Guds eksistens og fri vilje enn filosofer som ikke arbeider med analyser og argumenter på disse områdene.

Det hadde vært interessant med en mer inngående studie med fokus nettopp på spesialistene. Selvsagt kan de ta feil i sine konklusjoner (og noen velger nok retning ut fra livssyn), men det er vel normalt å tenke at vi bør lytte mer oppmerksomt til normalvitenskapen på feltet enn mer "synsing"?

En av de mer interessante vurderinger av undersøkelsen finner vi som så ofte på den teistiske filosofibloggen Prosblogion.

There are only three views with extremely widespread acceptance. 1. Non-skepticism about the external world, 2. Scientific realism, 3. Atheism.

Not surprised about 1, especially since not surprised about 2. A bit surprised about 3 (in some of the areas. The widest net catches 18.8% theists, the narrowest relevant one is 14.6%).

 Som nevnt over merker man seg også at gudstro står relativt svakt blant filosofer flest, men svært sterkt innen relgisionsfilosofi.

The thing, though, is that though theism is 4:1 minority in most relevant populations and less so in general, among those who specialize in Philosophy of Religion [PR] it's much, much more popular. 68.3% for all respondents and 72.3% among Target Faculty. Now obviously first thing to say is that many theists go into PR because they're theists. And that, of course, is true. However, note the following: we don't know what percentage of theists in academic philosophy work primarily in PR. That would make a difference as to the impact of this this fact. Also, note that what's sauce for the goose is sauce for the gander: many atheists go into Phil Mind, say, in order to defend some kind of naturalism about the mind, which would need to proportionately discount the majority results for Physicalism (though, I must say, the results aren't that high for physicalism in Phil Mind in this survey).

Dette fører til to teser. For det første at det bør gjøre minst like stort inntrykk at de fleste religionsfilosofer er teister som at de fleste bevissthetsfilosofer er ateister. Men det er altså relativt sett flere av førstnevnte som er teister enn det er av sistnevnte som er ateister.

TD1 We should be about as impressed with the fact that most PR specialists are theists as that most Mind specialists are physicalists.
But note this fact:
F1 Theism enjoys a MUCH stronger majority in PR than does physicalism in Mind.
Now I think there's fodder here for non-trivial support for theism from this majority because even after we factor in the fact that theists are--presumably, though we have no data--more likely to go into PR, the majority is still very impressive and--per AOS1--should count for more than the fact that the majority of non-PR people are atheists.

Den andre tesen er at hvis vi ikke kan bruke andelen av teistiske religionsfilosofer til å si noe om teismens troverdighet, kan vi heller ikke bruke andelen av ateistiske bevissthetsfilosofer til å si noe om ateismens troverdighet.

Here's another thesis, since TD1 is compatible with being totally unimpressed by any majoritiy:
TD2 If the theist majority in PR is of no evidential merit, then the physicalist majority in Mind is of no evidential merit.
And since the majority support for physicalism is about the only evidence I have for physicalism, my credence in theism is going to be quite high, since the conditional probability of non-physicalism on common sense is quite high, and my conditional probability of theism on non-physicalism is also quite high.

Det er kort sagt mulig å oppfatte undersøkelsen slik at den styrker teismens troverdighet.

So, despite the clear overall majority of atheists, I come away from this survey with a modicum of credence-boost for theism.

Selv om dette med høna og egget altså ikke er helt avklart og vi må gjøre noe så strevsomt som å se på argumentasjon og underlag, slik enkelte nylig har forsøkt i en bok.

Krøll og krangel

Siden jeg nå lovet å komme tilbake til debattsamtalen mellom William Lane Craig (i det ene hjørnet) og Lawrence Krauss (i alle hjørner i og utenfor ringen), kommer jeg tilbake til debattsamtalen.

Som dessverre synes å ha gått som fryktet.

Stemmer rapportene (må tilstod jeg ikke tok turen til Australia) holdt Craig seg som så ofte til temaet og forsøkte å svare strukturert og reflektert, mens Krauss hoppet hit og dit og ikke syntes som han skjønte rasjonelle innvendinger og filosofiske poenger.

Kanskje var han egentlig heller ikke interessert i dem utover å gjøre en god figur, som om dette var en politisk debatt, noe mange sikkert mente det var.

Dette er egentlig svært skuffende, siden jeg nå har lest Krauss lenger enn Craig og har likt fyren siden hans første bok om fysikk og Star Trek for mange år siden.

Men det er dessverre ikke slik at kompetanse på fysikk innebærer at man er god i eller forstår seriøs filosofi. Det kan tvert i mot noen ganger synes som et hinder.

Faren er at man ikke tar filosofi på alvor fordi man kjenner feltet for dårlig eller fordi det ikke er naturvitenskap (uten å tenke over at naturvitenskap historisk er et underbruk av naturfilosofien) eller ikke empirisk belagt (men det er det jo, skal man forsvare premisser).

I stedet tror man all filosofi er påfunn (og leser man postmoderne filosofer kan man jo være tilbøyelig til å støtte den troen) og kan altså ikke forestille seg at det finnes felt som analytisk filosofi med rasjonelle og strukterte argumenter og analyser av argumenter, blant annet informert av moderne fysikk.

I følge ihvertfall enkelte av dem som var til stede ble det ikke bedre av at Krauss fikk ganske så reflekterte spørsmål knyttet til fysikk og begreper (som hans pussige definisjon av noe (som et kvantefelt) som ingenting) som han etter det jeg kan forstå stort sett unnvek eller misforstod, mens Craig i stor grad fikk tullespørsmål om spagettimonstere og annet oppkok, og møtte høylydt misnøye fra flere i salen når han skulle svare.

En av tilskuerne følte seg da også såpass snytt at han har sendt et heller skarpt brev til arrangørene.

I believe you owe us our money back. Last night we were promised a debate between two of the finest minds from theism and atheism. We were promised that a dialogue would take place that would be respectful. We were told that the debate would be about the topic, “Why is there something rather than nothing?” None of these things happened in any meaningful or substantive way.

Det hjalp ikke at moderatoren var for snill og velmenende og altså ikke skar gjennom når Kraus var uhøflig, på viddene eller i kvantefeltet eller hvor han nå var.

I was left with an incredible distaste in my mind leaving Town Hall last night. This is because there was no clear and strict moderation which led to almost constant heckling either from Krauss or the audience whenever Craig spoke. Krauss was allowed to speak over Craig whenever he tried to say something. Krauss was asked meaningful and deep questions while Craig was asked questions about Elmo. In the words of another attendee to the event, “That debate was two against one,” the moderator and Krauss against Craig.

I det minste viste det hvordan man skulle komme godt ut av en debatt med Craig.

I stretch the limits of the term “debate” to describe what happened last night. It was a set up. Although, there was one thing I learnt from it that was worthwhile. This is that it appears that the only way to come across as beating William Lane Craig in a debate is to resort to constant heckling, not letting Craig get a word in or finish a sentence, not talking about the topic of the night but continually straw manning, using bullying style tactics like calling Craig gay and bringing a buzzer (not at this event, but at the previous one) and pressing it every time Craig says something you don’t agree with.

Så overlater jeg vurderingen av kjeklingen på jalla-arenaer som youtube mellom Krauss og Craig og deres tilhengere om feil og mangler og misforståelser og foredreielser og fortielser på andre felter enn vitenskap og filosofi til folk som har mer tid til ad hominem enn meg.

Oppdatering 18.08.: Oppsummering av "den skuffende debatten" fra en som forstår filosofien og støtter Craigs argumentasjon.

Underetasjenes tid

Så var det tid for andre del av mine kommentarer til stoffet om fri vilje i føljetongen om anmeldelsen i Fri Tanke av Svar på tiltale.

For ordens skyld bør vel understrekes at jeg er litt imponert og beæret over at noen har tatt seg bryet med å lese boken, selv om jeg altså (hvis noen skulle lure) ikke er enig i at alle tilbakemeldinger er så treffende.

Også når vi nå ser på dette med fri vilje har jeg vel ikke annet valg enn å gi noen korte og kontrollerte kommentarer (selv om jeg ikke har helt kontroll over antall paranteser), hvilket ikke betyr at det ikke kan bli langt, men at jeg altså ikke kan skrive boken om igjen. For (og det tviler vel ikke så mange på) her kunne mye vært sagt.

Noe som blir tydeligere dess mer jeg ser på anmeldelsene (så langt altså begge to) er at stoffet er uvant. Man har ikke god nok kjennskap til argumentene eller de tankemessige tradisjonene de står i. I stedet for å lese teksten noenlunde som den står, tolker man den ut fra eget bakhode. Man avfeier argumentene enten som overintellektuelle (tro må da handle om levd liv!) eller som åpenbart feil (tro må jo bygge på feilslutninger!).

Mener jeg nærmest per definisjon at prosjektet er feilslått er det ikke lett å gjengi argumentene riktig eller anstrenge seg for å se om jeg både har fått med meg teksten og har tolket den noenlunde riktig.

Leser man en tekst av noen man mener tilhører en gjeng som tenker dårlig og synes at den sier at 2 + 2 = 5, vurderer man sjelden om det faktisk er det som blir sagt. Eller om det er forfatterens selv som sier dette. I stedet slår man til og røper at svaret er 4 og forfatteren altså på jordet. QED.

Vi aner noe av dette når  Even Gran i anmeldelsen sier følgende som det hevdes betyr at jeg mener fri vilje må være fristilt fra det fysiske, altså at en dualisme er eneste mulighet.

På side 37 spør han for eksempel hvordan vi skal unngå å konkludere med at viljen og tanken er styrt av krefter utenfor vår kontroll, hvis naturalismen er sann.

Samtidig (og som nevnt i forrige innlegg om temaet) har Even et poeng. Jeg kunne vært nøyere med å presisere at det ikke er jeg som hevder at det er umulig å forene fri vilje med rent fysiske prosesser (her er jeg altså usikker).

I stedet er dette nye (og tydeligvis en del gamle) ateisters selvforståelse ut fra deres eget grunnsyn.

Det er Sam Harris som hevder dette, det er Richard Dawkins, det er Morten Horn, Alex Rosenberg og andre; jeg siterer dem til og med på det. Deres forståelse er at vi strengt tatt ikke kan bebreides for våre handlinger, siden vi ikke kunne noe for dem (alle våre tanker er egentlig bare "kjemiske reaksjoner på andre impulser vi strengt tatt ikke kan stå til ansvar for").

Så skriver imidlertid Even noe som det ikke er like enkelt å ta på min kappe.

På side 46 raljerer han over at Richard Dawkins later til å ha en moral (som i Davidsens verden tilhører «overetasjen») til tross for at han er naturalist. Og på side 58 slår han ganske enkelt fast at det ikke finnes rom for «ekte frihet» i et naturalistisk grunnsyn.

Bildet jeg bruker av over- og underetasjen i kapittel 2 handler ikke om Davidsens verden, men om Dawkins' verden som det synes som nye ateister generelt bebor. Altså en verden med et skarpt skille mellom
   

• OVERETASJEN – det subjektive og personlige og private – kulturelle forestillinger. Her finner vi alt som handler om fri vilje, moral (”bør-utsagn”), religion, mening, verdier og andre innbilninger og/eller konstruksjoner. Dette er fantasiens og illusjonenens område.

___________________________________________________________________

• UNDERETASJEN – det objektive, rasjonelle og offentlige – den egentlige virkeligheten. Her finner vi  alt som har å gjøre med vitenskap, empiriske studier og fakta. Dette er kunnskapens og sannhetens område.  

Mitt poeng som bør være tydelig er at Dawkins og andre på den ene siden anklager (for noen til dels med rette) kristne og andre for å leve i en splittet virkelighet mellom religion og vitenskap (NOMA - No Overlapping Magisteria). Mens de altså selv lever i en vel så stor spenning mellom disse etasjene, mellom det de ser som vitenskapens virkelighet (den som gir reelle forklaringer) og hverdagens (der vi lever etter ulike typer idealer og illusjoner) som ikke kan være sanne, men som de på en eller annen måte holder seg til likevel.

Selv om han mener at hans eget grunnsyn ikke tillater fri vilje og at verdier ikke er noe mer enn (bort)forklarbare følelser (med et rent materielt opphav), opptrer Dawkins som om han har fri vilje og at moral og verdier er noe dypere/høyere enn pragmatikk.

Han forteller at det er vondt og vanskelig å leve som om dette bare er innbilning (”Dette er en selvmotsigelse man på sett og vis må leve med, ellers blir livet uutholdelig”).

Det er med andre ord ikke så mye Davidsen som Dawkins som fordel kunne ha reflektert litt mer.

Så spørres det videre i anmeldelsen:

Er det egentlig meningsfylt å operere med et skille mellom oss selv og hjernene våre? Gir det mening å si at hjernen vår er «utenfor vår kontroll»? Hvem og hvor er isåfall vi? Ja, vi har ønsker og ideer, men gir det mening å etterspørre en fri kontroll over disse ønskene? Gir det mening å ønske noe annet enn det vi ønsker? Jeg har for eksempel ikke frihet til å mene at nazismen er en utmerket ideologi, for det mener jeg rett og slett ikke. Er dette en frihet jeg ønsker meg? 

Tja, det er ikke godt å si hvor meningsfullt det er å skille mellom jeg og hjernen. Men det er mer meningsfullt å spørre om jeg kan ha bevisst medbestemmelsesrett over mine meninger. Selvsagt kan jeg ikke ønske noe jeg ikke ønsker eller velge å føle noe annet enn hva jeg føler. Men ved å tenke over hva jeg ønsker og føler kan jeg bevisst bearbeide mine ønsker og følelser og muligens endre dem.

På samme måte har ikke en anmelder frihet til å mene at min bok sier det ene eller det andre, hvis den ikke rent faktisk sier dette. Selv om man altså mer eller mindre frivillig kan feillese den.

Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge hva jeg føler, men om at jeg kan velge hva jeg tenker om og gjør med mine følelser. Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge å mene - på tross av min fornuft og mine følelser - at nazismen er en utmerket ideologi, men at jeg kan velge å reflektere over hvorfor jeg føler og mener det jeg gjør om nazismen eller sekulærhumanismen eller kristen gudstro.

Og eventuelt endre standpunkt, basert på argumentasjon - ikke ut fra hva jeg "vil".

I siste utgave av Fri tanke (nr. 4-2012), sier hjerneforsker Johan Storm at en slik måte å tenke på åpner for en uendelig regresjon i jakt på den endelige «viljen bak viljen». Han mener det er mye ryddigere å slå seg til ro med at vi har en vilje og at den er vår, hva nå enn årsaken bak den måtte være. Jakten på en slags metafysisk «ekte fri vilje» blir derfor meningsløs. Dette er også den kjente ateistiske filosofen Daniel Dennetts posisjon, og er den beste løsningen jeg så langt har sett på dette.

Her er det tydelig at noen oppfatter dette med fri vilje annerledes enn om jeg selv kan gjøre mine valg.

Vanlige definisjoner av fri vilje handler ikke om en ubestemmelig og ukjent rekke av årsaker på jakt etter "viljen bak viljen", men om at det er jeg som kan være første årsak til mine valg.

Det er tvert i mot først når jeg ikke har fri vilje, altså ikke kan være første årsak til mine valg, at det blir en uendelig regresjon, tilbake til Big Bang eller noe slik, om man skulle ha regnekapasitet til å finne ut av det. Enten er det jeg som velger personlig og bevisst, ut fra refleksjon og argumenter, lyst eller logikk, eller så er det noe upersonlig og forutgående som styrer alle mine valg, samt mine lyster og innbilninger om logikk.

Neste avsnitt styrker ikke inntrykket av god lesning:

Davidsen argumenterer for øvrig på samme måte selv når han på side 155 slår fast at vi mennesker godt kan ha fri vilje selv om fremtiden skulle være 100% determinert, ikke av fysikken denne gangen, men av Gud. Vi kan nemlig ikke ha oversikt over denne fastlagte fremtiden, skriver Davidsen. «Hva noen vet, utgjør ingen forskjell for mine valg så lenge jeg ikke er kjent med hva noen vet» får vi vite. Nei, nettopp. Her tror jeg Davidsen, Dawkins og Dennett er mer på linje enn noen av dem vil innrømme.

Jeg lurer veldig på hva som skal til for å formidle noe på en forståelig måte når jeg oppfattes slik. For jeg argumenterer altså ikke for dette. Hele poenget i dette delkapitlet er å si at fremtiden ikke er determinert av Gud, selv om Gud skulle kjenne fremtiden.

For å formidle poenget bruker jeg en lignelse om en tidsmaskin. En tidsreisende som observerer fremtiden og reiser tilbake til fortiden kan kjenne fremtiden uten å styre fremtiden. Selvsagt, om den tidsreisende forteller hva han vet, kan han påvirke (og dermed muligens "styre") fremtiden, men i lignelsen holder den tidsreisende klokelig stille.

De som tviler på at jeg sier dette, kan altså her som ellers selv lese teksten.

Det fortsetter med en ny feillesning.

Så må jeg legge til at det blir feil av Davidsen å legge til grunn at med en gang en naturalist begynner å snakke om moral eller følelser, så sier han eller hun imot seg selv fordi man da må ta Gud, eller «overetasjen», med i regnestykket. Flere steder gjør han et retorisk poeng ut av dette. Men det er jo nettopp dette vi er uenig om. En naturalist vil mene at moral og følelser faktisk har et rent materielt opphav. Det er greit at Davidsen er uenig i dette, men han kan ikke legge til grunn at hans versjon er den riktige og så dømme naturalisten etter dette.

Igjen, dette er dessverre misforstått. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å lese meg på den måten. Hele poenget - som også nevnt over - er at Gud ikke befinner seg i overetasjen, for da eksisterer ikke Gud.

Selvsagt vil en naturalist mene at moral og følelser har et rent materielt opphav.

Har noen det grunnsynet at alt er styrt av fysiske prosesser kan man nettopp derfor ikke samtidig si at moralske følelser eller verdistandpunkter handler om en reell moral (f.eks. at rasisme er absolutt galt, og ikke bare et etisk standpunkt som kunne vært annerledes, gitt en annen kulturhistorie eller andre fysiske prosesser) eller reelle verdier (f.eks. at alle mennesker har like stor og iboende verdi, og ikke kun er gitt dette gjennom et lovverk i et tilfeldig år eller ved hevd eller lignende).

Etter dette er det befriende med et klart spørsmål:

Hvilken empirisk støtte finnes det egentlig for å tro at vår vilje og tankekraft eksisterer uavhengig av vår fysiske hjerne, som Davidsen og andre religiøse nærmest bruker som en selvinnlysende sannhet for å sette naturalister i forlegenhet?

Vel, for det første mener jeg altså ikke at dette eksisterer "uavhengig av" vår fysiske hjerne. Enten vi nå holder oss til en dualisme eller ei, vil vår vilje og tankekraft måtte spille på vår fysiske hjerne (og noe annet har det vel ikke vært så mange tenkere som har hevdet).

Dette er på linje med et piano. Vi kan ikke si at det ikke kan være en pianist bare fordi vi hører pianoet spiller falskt eller det manger noen tangenter slik at musikkstykket endres når pianoet endres. Det er kort sagt ikke noe argument mot at vilje og bevissthet ikke er noe rent fysisk, at "personligheten, viljen og bevisstheten... endres når hjernen endres".

Forøvrig hadde det greit å droppe uttrykk som "Davidsen og andre religiøse".  For målgruppen artikkelen er skrevet for fungerer dette som en avsporende stempling siden den (og det har jeg mye empiri på) oppfatter "religiøse" som emosjonelle og dogmatiske, i motsetning til bildet man har av seg selv som ateist.

For det andre har en rekke ateister og andre levert svært så rasjonelle argumenter for at eksistensen av en liberteriansk fri vilje er et åpent vitenskapelig spørsmål, som Mark Balaguer i hans bok fra i år, Free Will as an Open Scientific Problem. Det er rett og slett ikke avklart hva man kan si ut fra empirisk støtte.

Selv står jeg i tradisjonen som mener at dette må vurderes ut fra en rekke rasjonelle overveielser (som selvsagt involverer vitenskapelig kunnskap), blant annet knyttet til alle paradoksene og umulighetene som fremkommer hvis vi hevder at vi lever i en hundre prosent deterministisk verden.

Dette er ikke kun prinsipielle eller teoretiske betraktninger. I praksis er det vanskelig å bygge livet på et deterministisk syn, enten vi tenker hverdag eller vitenskap.

Kan jeg virkelig leve som om jeg ikke er en signifikant person, en aktør som det gjør en forskjell om er til eller ikke? Kan jeg virkelig leve som om alt jeg tenker, gjør og sier er hundre prosent bestemt før jeg ble født og der jeg ikke kan påvirke noen av mine tanker en nanometer? Hvordan kan jeg vite at konklusjonene på mine (også vitenskapelige) argumenter er riktige, hvis de er hundre prosent styrt av ubevisste og urokkelige bioprosesser?

For det tredje er poenget for en teist ikke å sette naturalister i forlegenhet, men å vise at den type tenkning som Harris og andre forkynner, er høyst problematisk og umulig å bruke som argument mot gudtro. De som løfter dette fram er ikke meg (eller disse andre berømte "religiøse"), men Harris, Rosenberg osv. - boken forsøker å gi som navnet sier Svar på tiltale.

For det fjerde er det slik at hvis vi har fri vilje - selv om den skulle ha en fysisk forklaring (f.eks. ved at bevisstheten er noe som oppstår gitt riktige fysiske betingelser og har en aktiv rolle slik at jeg kan påvirke fysiske forhold i hjernen på kvantenivå eller noe slik) - er det nesten for godt til å være sant at vi lever i en verden der noe slik i det hele tatt er mulig. Hvis hele historien om alt som finnes er rent fysisk.

Det kan da argumenteres for at dette øker koherensen i et teistisk syn. Eller, for å si det på norsk, får en gudstro til å henge enda bedre på greip.

Special pleading

Etter å ha diskutert atskillige doser Dawkins på sosiale media de seneste dagene, er jeg blitt beskyldt for å drive special pleading.

Eller sagt på en annen måte, kreve en argumentasjonsmessig særbehandling som drar diskusjonen i ønsket retning. F.eks. ved å hevde at Gud kan eksistere, selv om han ikke kan detekteres ved måleinstrumenter, mens jeg på den andre siden som skeptiker kan få meg til å akseptere at en grønn tiger ikke kan eksistere fordi den ikke kan detekteres ved måleinstrumenter.

Nå er det ikke lett å vise på 140 tegn at det er lettere special pleading å avvise andre argumenter for noe ikke-fysisk enn at det skal kunne detekteres fysisk. For da må man jo foreta (The Horror) ... filosofiske ... krumspring.

Dette med special pleading minnet uansett straks om tidligere omtalte Humes Razor som har gått i spissen for å debugge religiøs tro og annen vederstyggelighet, bl.a. ved en liste over logiske feilslutninger (altså de vanlige listene selv i relativt enkle lærebøker i apologetikk, men da brukt i motsatt retning).

Hva er så eksemplet som omtalte barberkniv bruker når vi kommer til special pleading?

Argumentet kommer i så mange ulike varianter at de knapt lar seg sammenfatte, men det som alle koker ned til, er at hypotese X er unntatt fra ellers aksepterte premisser eller metodiske krav på grunn av en eller annen arbitrær karakteristikk ved X. Dette er en spesiell favoritt blant religiøse apologeter når de skal forsøke å finne en vei ut av problemet med uendelig regress. Slik Daniel Dennett uttykker det i Darwin's Dangerous Idea (1995):

"If God created and designed all these wonderful things, who created God? Supergod? And who created Supergod? Superdupergod?"

For hver ny skaper som føyes til rekken, kan vi spørre hvem som skapte skaperen, og hvem som skapte skaperen av skaperen etc. ad infinitum. Hvis apologetene kan tillate seg å simpelthen postulere at Gud ikke trengte noen årsak, hvorfor er det ikke da fritt frem å postulere at heller ikke universet trengte det? For å unngå en uendelig regress kommer apologetene uansett ikke utenom å måtte forutsette at noe kunne oppstå spontant eller eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet. De er dermed tvunget til omfattende special pleading for å kunne fortsette å insistere på at dette "noe" bare kunne være Gud og ikke universet selv (i en eller annen form).

Men dette er altså special pleading, ved siden av alle mulige andre logiske fallgruber. For her kreves det interessante unntak at man i kampen mot trosbaserte forestillinger, selv i tro har godtatt en forestilling om hvordan et argument er.

Og denne forestillingen ikke bare mangler bevis, den er stikk i strid med bevisene. Ingen kjente filosofer i historien har fremstilt argumentet på den måten. Hvis man oppgir dette argumentet på fasongen over er det et umiskjennelige tegn på at man ikke kjenner fagdebatten. Man opptrer funksjonelt som en kreasjonist som tror han avslører svakheter i biologenes argumenter.

Hvordan kan jeg så si dette? Hva er det ved argumentet som er annerledes enn påstandene i sitatet over?

Ett og annet.

For det første postulerer argumentene (det er flere versjoner) ikke "at Gud ikke trengte noen årsak". For det andre lar ikke argumentene seg kjenne igjen ut fra det over. For det tredje er dette argumenter som nettopp gir grunner til at universet ikke har de egenskaper som gjør at det kan være svaret. For det fjerde forutsetter det ikke at "noe kunne oppstå spontant". For det femte forutsetter det ikke at noe kan "eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet".

Og for det sjette er det kjemisk fritt for special pleading.

Jeg skal ikke spekulere i hva som er grunnen til at en god gammel nyateist som Daniell Dennett ikke engang har forstått så sentrale gudsargumenter som kosmologiske. Eller at en så klar feil ikke avsløres av en som angivelig er opptatt av research og rasjonalitet, eller av alle andre nyateister som er mikrofonstativ for Dennett, Dawkins, Harris og resten av høvdingene på feltet.

Men det rimer svært dårlig med påstander om at nye ateister ikke er drevet av blind tro (inkludert troen på at gudstroende må være drevet av dette), eller har gjennomskuet gudsargumenter.

For skal man gjennomskue noe, hjelper det først å se det.

Misforståelsen som mange lider under er å tro at argumentet handler om at siden "alle ting må ha en årsak", må Gud eksistere (altså et pære pussig argument som kan skytes ned på under et femtedels sekund). I realiteten er det imidlertid motsatt. Det er nettopp fordi alle ting ikke kan ha en årsak at det er rasjonelt å tenke at Gud eksisterer.

Hvis det er feil med argumentet, er den altså en helt annen enn hva Dennett og andre hevder. Ikke minst fordi argumentet er et helt annet.

Hva er så argumentet?

En detaljert versjon vil kreve at begreper og premisser defineres og forsvares over atskillige sider. Vi nøyer oss i første omgang med strukturen én type av slike argumenter har.

1. Alt som eksisterer er enten avhengig av (forklart av) noe annet eller forklarer seg selv
2. Ikke alt som eksisterer kan være avhengig (forklart) av noe annet
3. Derfor må det eksistere minst én væren (objekt, fenomen, vesen) som er selvforklarende (og som selv kan forklare eksistensen av avhengige ting)

Så kan man videre argumentere for (noe som det gjøres i det vide og brede) for at det fysiske ikke har de egenskapene som matcher selvforklarende ting. Slik at vi da ender med noe som ikke er fysisk.

Uten at noen filosofer dermed - med dette argumentet - tror at de har vist at dette "noe som ikke er fysisk" er hundre prosent identisk med (hva vi tenker på med begrepet) Gud.

Nå kan man være enig eller uenig i dette. Men la ikke en uenighet om konklusjonen (som forøvrig pussig ofte hevdes allerede før man har jobbet mye med argumentasjonen) automatisk tas til inntekt for noen special pleading i argumentet.

Ferdig betalt lunsj - Del 1

Det er alltid utviklende å møte innvendinger, så en takk til Øystein Elgarøy for kommentarene i Fri Tanke 16.september til mine hjertesukk om mediafremstillingen av Hawkings nyeste bok.

En åpen og kritisk samtale kan forhåpentligvis være til gjensidig nytte og bidra til at vi begge lærer noe.

Ikke minst kan det være nyttig å forstå hverandre så godt at vi vet hvor vi faktisk er uenige og ikke bare snakker forbi hverandre på hvert vårt stammespråk.

Dessverre kan det i slike situasjoner fort bli mye å komme inn på. Selv lange kommentarer som her kan likevel oppleves i korteste laget, både for den som skriver og den som leser.

Perspektiver og premisser

Før jeg tar tak i hva Øystein Elgarøy skriver, bør jeg gjøre oppmerksom på at Hawkings bok også er berørt i et annet blogginnlegg der jeg har trukket inn bl.a. én tung fysiker (Peter Woit, meg bekjent ikke teist) som er vel så kritisk til Hawking som meg – og det fra et fysikkperspektiv.

Det er generelt sett klokt å overlate det fysiske til fysikere, men når Hawking (eller hans forlag) leverer utspill som at Gud ikke er nødvendig for å skape universet, er det viktig å stanse litt opp. For det er ikke gitt at dette er et spørsmål som fysikere har mer kompetanse på enn andre. Det må rett og slett argumenteres for i hvilken grad spørsmålet om Guds eksistens handler om fysikk og om sistnevnte kan si noe om Gud er ”nødvendig” eller ikke.

Og argumenter knyttet til dette handler mer om filosofi enn fysikk.

Kritisk tenkning omfatter også å stille spørsmål ved egne premisser og tenkemønstre. Dess mer jeg har jobbet med et fag eller et livssyn, dess mer blind eller enøyd kan jeg være for alternative perspektiver. Selv en størrelse som Hawking kan ha tunnelsyn, kanskje er det nettopp en makeløs (det er fristende å si grenseløs) evne til dette som har ført ham dit han er?

Det var dermed nødvendig å rekke opp hånden når forhåndsomtalen i media var såpass forvirrende. Setninger som ”Because there is a law such as gravity, the universe can and will create itself from nothing” fører til spørsmålet om hva som menes med “ingenting”. Det var rett og slett umulig å lese dette på andre måter enn at Hawking mente at ingenting ikke var ekte ingenting. Jeg klarer ikke å se det som et meningsfullt utsagn å trekke eksistensen av noe som helst – som naturlover – inn i en definisjon av ingenting.

Uansett hvilken konklusjon vi lander på i et så viktig spørsmål som Guds eksistens, trenger vi kritisk tenkning og gode spørsmål. Behovet blir ikke mindre når media verden over blir mikrofonstativer for forlagets markedsstrategi.

Det er også viktig å unngå denne type livssynsmessig oversalg av en vitenskapelig teori. Hvis ikke kan man som Woitt er inne på komme i miskreditt, når det viser seg at det ikke er dekning for uttalelsene eller at de i for stor grad bygger på spekulasjoner og matematiske muligheter fremfor empirisk uttesting.

Dermed bør det være et tankekors etter alle mediaoppslagene at Hawkings teori verken er bredt akseptert blant fysikere eller en gang lar seg falsifisere på meningsfulle måter. Som det nevnes i New Scientist 8. september:

it seems highly unlikely that this mathematically beautiful theory can be put to any kind of meaningful test for decades, if not generations. Until there is empirical evidence for M-theory, Hawking's suggestion that it has all the answers is just a matter of faith.

 Så mer konkret til Elgarøys kommentarer. I stedet for å løfte dette opp til noen personlige og dermed sikkert i overkant fargede oppsummeringer, tar jeg det omtrent setning for setning. På den måten er det også mer sannsynlig at viktige poenger ikke blir borte.

Hva forklarer en forklaring?

Elgarøy innleder med at

Gud er ikke nødvendig for å forklare universet. Stephen Hawkings modell er omtrent så nær vi kan komme en fullstendig forklaring av universets eksistens.

Hvis vi nå legger til side en diskusjon om akkurat denne matematiske modellen er mer sannsynlig eller troverdig enn andre, kan vi bruke mer tid på hva vi legger i ulike begreper.

Når vi bruker uttrykket forklaring er det viktig å være tydelig på hva vi mener. Det er forskjell på naturvitenskapelige forklaringer og forklaringer i videre forstand (for eksempel vitenskapsfilosofiske eller personlige). Førstnevnte er knyttet til lover, betingelser og årsaker, og forklarer med dette en effekt, slik vi finner uttrykt i Hempels klassiske modell for deduktiv-nomologisk forklaring.

Men det finnes andre og noen ganger videre og større forklaringer om hvordan saksforhold henger sammen. Er vi åpne for også andre typer forklaringer enn det vi litt enkelt kan kalle kvantiative, eller får ikke mer kvalitative forklaringstyper en gang komme til start?

Må en godkjent forklaring holde seg kun til lover, matematikk og repeterbare eksperimenter knyttet til målbare størrelser, eller er det mulig å trekke inn andre forhold?

Generelt sett vil en vurdering mellom større hypoteser – som om universets tilblivelse og multiverset – også fort omfatte spørsmål om koherens, om hvilke hypoteser som har størst og bredest forklaringskraft, hvis de ikke kan avgjøres direkte med empiri.

For her er vi ved et avgjørende poeng. Hvis Gud ikke er en del av fysikken kan Gud per definisjon ikke være en fysisk forklaring. På lik linje med annet som ikke kan forklares med Hempels modell, men som det kan tenkes at det er forklaringer på i videre forstand (for eksempel hvor naturlovene kommer fra, og hvorfor vi har disse og ikke andre). Her handler det om å finne den beste helhetsforklaringen, den forklaringen som omfatter flest typer data og skaper mest mulig sammenheng mellom dem.

Selv om slike forklaringer ofte handler om kvalitative forhold, er det vanskelig å se at det i seg selv grunn til å diskvalifisere dem.

Dermed er det en mer fruktbar vei å sammenlikne ulike typer totalforklaringer, som teistiske perspektiver i forhold til ateistiske. Her er vi imidlertid på filosofiens og ikke naturvitenskapenes kompetansefelt, selv om naturvitenskapen er og må være viktig for filosofien. Vi må da vurdere alt fra forhold som hvorfor noe eksisterer i det hele tatt og hva som er grunnlaget for troen på vår fornuft og erkjennelse (og dermed også for naturvitenskap som prosjekt), via opplevelser av fri vilje og bevissthet til hvordan vi skal tolke våre moralerkjennelser.

Er dette reelle forhold eller illusjoner? Kan alt dette forklares kun ut fra fysikk, eller blir det mer å bortforklare? Hvilket helhetsperspektiv er best egnet til å skape sammenheng i og forståelse av alle slike fenomener og data?

For å være mer positiv enn det kanskje er fare for å virke ellers i denne kommentaren er det i hvert fall hyggelig at Elgarøy støtter et av mine poenger når han sier at Hawkings nye bok

representerer egentlig ikke noe nytt i forhold til ”A Brief History of Time”. Men det er klart det er mye krutt i påstanden om at Gud ikke kan ha skapt universet.

Ja, det er mye krutt i en slik påstand. Kanskje det er derfor selv Hawking nøler med den? Hvis jeg har forstått ham rett sier han ikke at Gud ikke kan ha skapt universet (altså at det er umulig), men at Gud ikke trengs for å forklare universet. Altså at vi ev. kan kutte ut Gud fordi det i følge Hawking er en overflødig forklaring.

Men dette reiser igjen spørsmålet om hva vi mener med en forklaring. Slik Elgarøy beskriver dette, ser det ut til at dette primært må handle om fysiske forklaringer:

Universet vi ser rundt oss i dag er komplisert. Det inneholder strukturer som galakser, stjerner, planeter og, i hvert fall på minst ett sted, organisk liv. Denne kompleksiteten er nok en av grunnene til at mange har vanskelig for å forestille seg at universet kan ha blitt til av seg selv. Stephen Hawking lanserer imidlertid en fysisk forklaring på dette.

Ja, og det er Hawkings oppgave som fysiker å finne nettopp fysiske forklaringer. Men spørsmålet er det om vi dermed kan argumentere for at en slik forklaring nødvendigvis er hele forklaringen, eller den beste forklaringen på helheten.

Bruker vi Hempels forklaringsmodell, altså ser på de fysiske betingelser og matematiske sammenhenger knyttet til vårt univers (ev. med en del teoretiske antagelser og kreativ bruk av transformasjoner og imaginære størrelser), lander vi på nettopp fysikk og matematikk. Dette ligger innebygget i metoden, det er rett og slett betingelsen for at den skal virke.

Det er en viktig og avgjørende vitenskapelig vinkel, men den kan da kun si noe om det fysiske.

Om ingenting

Elgarøy fortsetter:

Universet, argumenterer Hawking, kan ha startet fra vakuum. Her er det verken masse, tid eller rom. I et slikt vakuum - ingenting - finnes det heller ikke gravitasjon.

For mange vil nok uttrykket vakuum oppfattes, som Elgarøy sier, som ingenting. Men her er det fort gjort å blande kortene. Er dette vakuumet virkelig et ekte, et reelt ingenting? Er det noe, eller er det ikke noe? Hvis det inneholder noe som kan beskrives fysisk er det ikke ingenting.

Så vidt jeg forstår Hawking er kvantevakuum et fysisk fenomen. Det eksisterer noe, noen former for naturlover og felt, altså noe som har et innhold, noe der det skjer noe. Og noe er kort sagt ikke ingenting.

Med dette i bakhodet fremstår det Elgarøy skriver videre i et annet lys: ”Til tross for dette, observerer vi at ting oppstår spontant i slike vakuum.” For dette handler altså ikke om at noe oppstår av absolutt ingenting. Det handler om fysiske fenomener knyttet til eksistensen av noe fysisk.

I tillegg er det vanskelig å se dette med ”oppstår spontant” som annet enn uttrykk for en tolkning av data, og det til og med en ganske fri sådan.

For en legmann er det naturlig å spørre hva som er grunnen til at vi tror dette oppstår spontant, altså uten noen som helst grunn? Og hvor allment akseptert dette er blant fysikere, inkludert hvilke mer grunnleggende premisser det er basert på (ref. diskusjonen om for eksempel København-tolkningen)?

Kjenner vi virkelig dette feltet så godt at vi kan utelukke noe? Hvorfor er det ikke mer fruktbart å anta at det kan være årsaker vi ennå ikke kjenner (for eksempel enda mer elementære partikler enn vi er kjent med i dag), kontra garantert absolutt ingen årsaker?

Uansett dette, er det viktig å forstå at Elgarøy fortsetter med en noe som det ikke er opplagt at er ingenting:

Dette kalles kvantefluktuasjoner. Dette er ikke fantasi. Det er hendelser med målbare effekter. Hawking argumenterer for at vårt univers har oppstått spontant i et slags ur-ingenting - et vakuum - som en kvantemekanisk fluktuasjon.

Alt som trengs for å lage universet vi ser rundt oss i dag er et ekspanderende rom av rette sorten.

Det høres rimelig ut, men da har vi forlatt begrepet (ekte) ingenting, altså uten noen kjente eller ukjente elementærpartikler eller noe som helst annet tilstede. Noe fysisk blir ikke mer ingenting av å benevnes som et ”ur-ingenting”. Men jeg har ingen problemer med å ta fysikerne på ordet når det hevdes at noe eksisterende – som et ekspanderende rom av rette sorten (som i snitt har en Hubble-ekspansjon større enn null) - er godt egnet til å lage universet vi ser rundt oss.

Ferdig betalt lunsjbord

Elgarøy skriver videre at

Dette koster ikke noe energi. Summerer man energien som driver ekspansjonen og energien til gravitasjonsfeltet i et slikt baby-univers er resultatet lik null.

Det er sikkert riktig, gitt definisjonene av energier og retningene på dette, men vi ser igjen at dette ikke handler om ingenting. At summen er lik null, betyr ikke at det er null former for energi til stede. Og når dette handler om bevegelse, om endring, om noe som ekspanderer, er det vanskelig å komme fra at dette krever at de fysiske betingelsene er på plass. Uten eksisterende fysiske betingelser kommer ikke fysikken av gårde. Det holder ikke med en matematisk mulighet, vi trenger noe som reelt eksisterer fysisk for at noe skal kunne skje. Matematiske formler kan som kjent ikke forårsake noe som helst.

Elgarøy fortsetter:

Energien som driver ekspansjon vil raskt henfalle til en suppe av stråling og partikler, og i tidens løp vil strukturene vi ser rundt oss vokse fram av suppa.

Hawking viser at det er mulig, innenfor anerkjent fysikk, å se for seg at noe har blitt til av ingenting uten innblanding utenfra. Han viser sågar at noe slik må skje.

For å holde oss til matmetaforen kan vi beskrive dette som å koke spikersuppe på noe som ikke er ingenting. Det smugles atskillig inn i suppen uten at man er det bevisst. Når vi ser at ”ingenting” inneholder vakuum, lover, felt og muligens andre, ukjente størrelser, noe med potensial til noe, er det ikke enkelt å se dette som ingenting uten å ta i bruk heller spesielle definisjoner.

At dette (som kanskje vel så gjerne bør kalles for et komplisert noe) dermed ikke trenger innblanding utenfra er ikke uventet, siden det allerede synes å inneholde betingelsene for at universer kan vokse fram.

Dermed blir Elgarøys konklusjon litt vond å fordøye: ”Universet blir dermed en gratis lunsj uten vert.”

For meg høres dette tvert i mot ut som å komme til et ferdig betalt lunsjbord basert på forbløffende riktige råvarer. Det er forskjell på et måltid betalt av ingenting uten noen konto og et måltid som har kostet 1 million i utgifter mot 1 million i betaling, og det på en konto som avgjort eksisterer.

Selv om det matematisk sett skulle konstanteres at det er null kroner på kontoen, ble ikke måltidet til uten transaksjoner.

Del 2 og Del 3  følger i morgen.

Dissekert gartner

I en tid der Guds eksistens og egenskaper diskuteres hardt og høyt i analytisk filosofi (selv var jeg som nevnt på en disputas på MF senest på tirsdag om dette), er det litt duft av noe fordums når den gode (nåja) gamle hagelignelsen fra 1944 bringes opp i dagen, som sitert hos Astrid Meland.

Utgangspunktet er en kommentar fra Anthony Gottlieb i Intelligent Life (kvartalsmagasinet til The Economist).

Opplegget er altså at siden Gud er like usynlig og umulig å måle som en usynlig gartner, er det meningsløst å snakke om Gud. Det mest ærlige må da være å si at hvis det ikke gjør noe til eller fra om Gud finnes, så er det like greit ikke å tro på en slik størrelse.

Og dermed hevder altså Gottlieb - til tross for navnet - at

de troende har malt seg inn i et hjørne med sine forsøk på å avvise ny-ateister som Dawkins, Hitchens og Harris’ harde angrep.

Mens andre av oss nok heller synes det er nyateistene som har malt seg inn i et hjørne, eller rettere sagt havnet i et villniss uten gartner, med deres spredning av tøv, karikaturerog grove bommerter i omgang med alt fra kirkehistorie til gudsbevis.

At Gud ikke kan måles og veies i hagen eller på laboratoriet er noe helt annet enn spørsmålet om det finnes gode argumenter for Guds eksistens eller ei. Og da knyttet også til ulike typer empiriske størrelser, som at det i det hele tatt finnes et fysisk univers.

Det hører her med at mannen som er mest kjent for lignelsen om The Invisible Gardner, Anthony Flew, er blitt teist på sine eldre dager, basert mer på aristotelisk orienterte argumenter enn senilitet.

Nå betyr ikke min (som jeg antar enkelte kan ha registrert) noe... avvisende holdning til nye ateister, at Karen Armstrong fortjener større applaus. Men det er vanskelig å vite om det skyldes feillesning av Dawkins eller feil lesning av kritikere når Gottlieb synes å tro at

But in writings such as Richard Dawkins’s “The God Delusion” (2006), the New Atheists have undermined the idea that the state of the world points compellingly to the existence of a God.

For mens de som trekkes fram til støtte for denne udokumenterte påstanden stort sett kun er gode postmodernister som Armstrong og Eagleton, har nyateistene blitt behandlet ganske så grundig i en andre rekke bøker av folk og fe filosofer som ikke er redde for å diskutere og forsvare begreper.

Gottlieb er selvsagt unnskyldt for ikke å ha lest min Svar Skyldig. Men at han ikke arresterer Dawkins for tabbene om  Thomas Aquinas eller synes å ane noe om alle rasjonelle refleksjoner om Gud i nyere filosofi, er vanskeligere å akseptere fra en som har skrevet en av de bedre bøkene om filosofihistorien fram til renessansen (selv om han der hopper merkelig lett over gudsbevis og Thomas).

Når Gottlieb slipper til i The Economist med denne type innspill, er det med andre ord - tross all julestemning - vanskelig å tenke annet enn at årsaken mer er at han er tidligere redaktør, enn at han har vært gjennom noen form for peer review.

Har man ikke lest bøker av typen som vi omtalte i forrige uke under Filosofi og virkelighetsforståelse her (og dette er kun lite antall bare av årets utgivelser) , er det ikke enkelt å ane at det finnes fundamentalt bedre alternativer enn Armstrong og Eagleton.

Siden vi er kommet så godt i gang og kredittkortene sitter løst i høytiden, kan også nevnes en av de bedre - og enklere - bøkene på feltet.

Gregory E.Ganssles Thinking about God: first steps in philosophy fra 2004 er ment for førsteårsstudenter og modne (uten at vi kan bevise at slike eksisterer) i videregående skole. Den er ikke bare en introduksjon til gudsargumenter, men til tenkning som sådan - og så vittig og vis at man til tider glemmer man leser filosofi.

En mer grundig analyse av nye ateister, spesielt Dawkins, finner vi i enda en av denne spennende gruppen årets bøker, Peter S. Williams's A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead.

At Williams også i en del bøker har forsvart ID, forhindrer ikke at han er relevant og rasjonell - for ikke å si detaljert - i imøtegåelsen av klossete omgang med Thomas og andre tenkere.

Sagt på en litt annen måte: Det er interessant å observere at såpass mange har falt for nye ateister og i den grad man bryr seg kun leser korte oppgjør eller grunnleggende lettvektere (det kom en del de første månedene etter Harris og Dawkins sine utfall) - eller postmoderne pølsevev (pardon my french).

Men det gir ikke spesielt mye håp for samtalen om disse spørsmålene om man stanser der.

Det ondes problem er løst

For noen år siden hadde Vårt Land et oppslag om Det ondes problem. Man spurte en rekke teologer - og én religionsfilosof - om hvordan de forholdt seg til dette. Teologene svarte at spørsmålet var umulig å løse filosofisk, men at de hadde gode erfaringer med at sjelesorg hjalp.

Filosofen svarte at han syntes dette var et vanskelig sjelesørgerisk spørsmål, men at det var løst filosofisk.

Enkelte av oss sendte dermed spørsmål tilbake til Vårt Land om de kunne lage en oppfølger basert på denne - for å si det mildt - interessante motsetningen i oppfatning. Dette ble det dessverre aldri noe av, enten det nå skyldes sjelesorg eller mediafilosofi.

Oppslaget synliggjorde minst to ting. Det ene var at det ikke er direkte allmenkunnskap at Det ondes problem er løst. Det andre er hvor vanskelig det kan være for media å forstå hva de presenterer, spesielt når det strider mot noe alle vet.

Min erfaring i samtaler om dette er at det er minst to grøfter å gå i. Forkynnere har lett for å gå i den første, sånne som meg i den andre. Hvis noen sliter med filosofien, virker det mot sin hensikt å drive sjelesorg. Hvis noen sliter med sorg, bør man ikke diskutere filosofi.

Jeg ble ikke minnet om dette på vei til kirken i dag (når ble forøvrig religionsfilosofi senest omtalt på gudstjeneste i Den norske kirke?), men da jeg leste Peter van Inwagens serie av forelesninger om emnet, samlet i The Problem of Evil (Oxford University Press, 2006).

Og vi snakker da om langt fra noe tørt, teoretisk eller elfenbentårnaktig. Van Inwagen er en sjelden åpen, levende og jordnær analytisk filosof. Og en av dem med den aller beste pennen.

Forelesningene strekker seg ikke over mer enn 150 sider (pluss drøyt 20 sider fotnoter), men han klarer å belyse svært mange av utfordringene som dekkes under samlebegrepet Det ondes problem.

Et viktig poeng i analytisk filsofi er at dette ikke handler om å gi gode grunner for hvorfor Gud tillater det onde.

Det er en grunnleggende forskjell på det som på språket kalles teodicé, altså hvordan en allkjærlig og allmektig gud kan tillate alt det onde som skjer i verden, og en logisk analyse av selve argumentet. Er det kort sagt en nødvendig motsetning mellom Guds eksistens, lidelse og ondskap? Er ondskapen virkelig et bevis for at Gud ikke finnes?

Noe van Inwagen viser at det ikke er, i likhet med Alvin Plantinga og andre som har arbeidet med dette fagfilosofisk, selv om førstnevnte nok står vel så mye i common sense-tradisjonen til en C.S. Lewis.

Kort oppsummert er oppgaven den at skal man vise at ondskap er et bevis for at Gud ikke finnes, må man vise at det er logisk umulig for Gud å skape en verden som inneholder moralsk godhet uten at Gud samtidig skapte en verden som inneholder muligheten for moralsk ondskap. Vi må altså vise at det ikke kan finnes én eneste mulig verden (som f.eks. vår egen) der både Gud og det onde ikke et sekund kan eksistere samtidig.

Etter å ha snudd opp ned, vridd rundt, med godvilje og uvilje - baklengs og forlengs - konkluderer Van Inwagen med at dette argumentet mot Guds eksistens ikke holder vann.

Samtidig gjør han et grep som kan oppfattes litt spesielt (og der han nok tilhører et mindretall av analytiske filosofer). For Van Inwagen hevder at det ikke bare er dette argumentet som svikter. I praksis svikter alle filosofiske argumenter som forsøker å bevise noe.

Filosofi fungerer rett og slett ikke på den måten at man kan sette to streker under svaret, ihvertfall ikke når vi kommer til de Store spørsmålene.

Det betyr ikke at filosofi er verdiløs. Tvertimot er det viktig og nyttig å belyse livsspørsmålene logisk, analytisk, rolig og redelig. Det kan lære oss mye om sammenhenger, muligheter og umuligheter som vi ikke ante kunne være der.

Og vi kan se at det finnes både gode og dårlige argumenter - selv om ingen av dem (utover det mer trivielle som at Sokrates er et menneske og Mor Nille ingen sten) er absolutte bevis.

Selv om argumenter sjelden kan bevise, kan de noen ganger overbevise.

Vi må uansett være ydmyke overfor hva som faktisk lar seg gjøre med verktøyene vi har til disposisjon. Enten vi snakker analytisk filosofi eller vitenskapsfilosofi - og dermed - naturvitenskapelige spørsmål.

Selv om vi kan sannsynliggjøre noe svært langt på vei, og ikke har så mange fnugg av tvil i vårt indre når vi ser på argumentene, betyr ikke det at vi ugjendrivelig har bevist noe. Siste ordet er aldri sagt, enten vi er i debatt på VG-nett, Vårt Land, Vaterland eller Vingrom. For ikke å si i en valgkamp.

Likevel er det altså mulig å konkludere med at Det ondes problem er løst. Det finnes ingen nødvendig logisk motsetning mellom Guds og det ondes eksistens, selv om vi langt fra skulle like det.

Følelsene tilpasser seg ikke alltid fornuften, selv ikke når vi snakker analytisk filosofi. Og oftere handler nok akkurat dette spørsmålet mer om raseri, sjokk og fortvilelse enn om beherskede overveielser, logikk og mulige verdener.

Men dette er samtidig et så stort og viktig spørsmål at det fortjener en rolig og rasjonell behandling. Skal vi få hjelp til å takle livet - og dermed lidelse som er noe ingen av oss kommer unna - er det viktig å se utfordringene også prinsipielt og i perspektiv.

Van Inwagen hjelper oss til dette ved å se Det ondes problem fra mange vinkler. Vi aner noe av dette i spennvidden av temaer som ikke direkte settes under en skjeppe i hans åtte forelesninger.

1: Hva er egentlig dette dyret, altså Det ondes problem? Eller - rettere sagt- hvilken gruppe av problemer er det vi snakker om? Hva er "Argumentet fra ondskap" som man så ofte hører skal motbevise Guds eksistens?

2: Hva legger vi i begrepet "Gud"? Hva er Guds egenskaper? Hva innebærer det - filosofisk, teologisk og praktisk - at "Gud er det som vi ikke kan tenke noe større enn", for å låne Anselms formulering?

3: Hvorfor bommer det filosofiske argumentet som avviser Gud p.g.a. verdens ondskap? Hvilke formelle og praktiske grunner er det som gjør at argumentet ikke er gyldig eller overbevisende, når man går det etter i sømmene?

4: Hvorfor holder ikke det globale argumentet knyttet til den samlede mengde ondskap og lidelse i verden?

5: På hvilken måte er spørsmålet om fri vilje og moralske goder en del av svaret?

6: Hvordan fungerer erfaringer med lokal lidelse, altså mine egne og mine nærmestes opplevelser av grusomme hendelser - som vi opplever ikke har noen mulig positiv effekt? Tar ikke dette luven av forsøk på å vise at Argumentet fra ondskap er ugyldig?

7: Hva innebærer naturlige lidelser, ikke minst hos dyr? Må vi gi tapt for Det ondes problem her, når vi altså - etter alt å dømme - ikke kan ty til noe i nærheten av fri vilje og muligheten for moralsk godhet?

8: Hvordan skal vi forstå "Den skjulte Gud"? Hvorfor viser ikke Gud seg på måter som får alle umiddelbart til å forstå at Gud eksisterer, hvis han ønsker at vi skal tro på ham? Kan det finnes noen som helt logiske årsaker til dette?

Van Inwagen klarer imponerende nok å gi gode analyser og mulige svar på disse spørsmålene. Selv om ikke alle vil bli overbevist av noen som går gjennom temaene på kriminelt korte 150 sider.

På samme måte som ikke alle vil bli overbevist av en bokomtale på godt under 150 setninger.