Special pleading

Etter å ha diskutert atskillige doser Dawkins på sosiale media de seneste dagene, er jeg blitt beskyldt for å drive special pleading.

Eller sagt på en annen måte, kreve en argumentasjonsmessig særbehandling som drar diskusjonen i ønsket retning. F.eks. ved å hevde at Gud kan eksistere, selv om han ikke kan detekteres ved måleinstrumenter, mens jeg på den andre siden som skeptiker kan få meg til å akseptere at en grønn tiger ikke kan eksistere fordi den ikke kan detekteres ved måleinstrumenter.

Nå er det ikke lett å vise på 140 tegn at det er lettere special pleading å avvise andre argumenter for noe ikke-fysisk enn at det skal kunne detekteres fysisk. For da må man jo foreta (The Horror) ... filosofiske ... krumspring.

Dette med special pleading minnet uansett straks om tidligere omtalte Humes Razor som har gått i spissen for å debugge religiøs tro og annen vederstyggelighet, bl.a. ved en liste over logiske feilslutninger (altså de vanlige listene selv i relativt enkle lærebøker i apologetikk, men da brukt i motsatt retning).

Hva er så eksemplet som omtalte barberkniv bruker når vi kommer til special pleading?

Argumentet kommer i så mange ulike varianter at de knapt lar seg sammenfatte, men det som alle koker ned til, er at hypotese X er unntatt fra ellers aksepterte premisser eller metodiske krav på grunn av en eller annen arbitrær karakteristikk ved X. Dette er en spesiell favoritt blant religiøse apologeter når de skal forsøke å finne en vei ut av problemet med uendelig regress. Slik Daniel Dennett uttykker det i Darwin's Dangerous Idea (1995):

"If God created and designed all these wonderful things, who created God? Supergod? And who created Supergod? Superdupergod?"

For hver ny skaper som føyes til rekken, kan vi spørre hvem som skapte skaperen, og hvem som skapte skaperen av skaperen etc. ad infinitum. Hvis apologetene kan tillate seg å simpelthen postulere at Gud ikke trengte noen årsak, hvorfor er det ikke da fritt frem å postulere at heller ikke universet trengte det? For å unngå en uendelig regress kommer apologetene uansett ikke utenom å måtte forutsette at noe kunne oppstå spontant eller eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet. De er dermed tvunget til omfattende special pleading for å kunne fortsette å insistere på at dette "noe" bare kunne være Gud og ikke universet selv (i en eller annen form).

Men dette er altså special pleading, ved siden av alle mulige andre logiske fallgruber. For her kreves det interessante unntak at man i kampen mot trosbaserte forestillinger, selv i tro har godtatt en forestilling om hvordan et argument er.

Og denne forestillingen ikke bare mangler bevis, den er stikk i strid med bevisene. Ingen kjente filosofer i historien har fremstilt argumentet på den måten. Hvis man oppgir dette argumentet på fasongen over er det et umiskjennelige tegn på at man ikke kjenner fagdebatten. Man opptrer funksjonelt som en kreasjonist som tror han avslører svakheter i biologenes argumenter.

Hvordan kan jeg så si dette? Hva er det ved argumentet som er annerledes enn påstandene i sitatet over?

Ett og annet.

For det første postulerer argumentene (det er flere versjoner) ikke "at Gud ikke trengte noen årsak". For det andre lar ikke argumentene seg kjenne igjen ut fra det over. For det tredje er dette argumenter som nettopp gir grunner til at universet ikke har de egenskaper som gjør at det kan være svaret. For det fjerde forutsetter det ikke at "noe kunne oppstå spontant". For det femte forutsetter det ikke at noe kan "eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet".

Og for det sjette er det kjemisk fritt for special pleading.

Jeg skal ikke spekulere i hva som er grunnen til at en god gammel nyateist som Daniell Dennett ikke engang har forstått så sentrale gudsargumenter som kosmologiske. Eller at en så klar feil ikke avsløres av en som angivelig er opptatt av research og rasjonalitet, eller av alle andre nyateister som er mikrofonstativ for Dennett, Dawkins, Harris og resten av høvdingene på feltet.

Men det rimer svært dårlig med påstander om at nye ateister ikke er drevet av blind tro (inkludert troen på at gudstroende må være drevet av dette), eller har gjennomskuet gudsargumenter.

For skal man gjennomskue noe, hjelper det først å se det.

Misforståelsen som mange lider under er å tro at argumentet handler om at siden "alle ting må ha en årsak", må Gud eksistere (altså et pære pussig argument som kan skytes ned på under et femtedels sekund). I realiteten er det imidlertid motsatt. Det er nettopp fordi alle ting ikke kan ha en årsak at det er rasjonelt å tenke at Gud eksisterer.

Hvis det er feil med argumentet, er den altså en helt annen enn hva Dennett og andre hevder. Ikke minst fordi argumentet er et helt annet.

Hva er så argumentet?

En detaljert versjon vil kreve at begreper og premisser defineres og forsvares over atskillige sider. Vi nøyer oss i første omgang med strukturen én type av slike argumenter har.

1. Alt som eksisterer er enten avhengig av (forklart av) noe annet eller forklarer seg selv
2. Ikke alt som eksisterer kan være avhengig (forklart) av noe annet
3. Derfor må det eksistere minst én væren (objekt, fenomen, vesen) som er selvforklarende (og som selv kan forklare eksistensen av avhengige ting)

Så kan man videre argumentere for (noe som det gjøres i det vide og brede) for at det fysiske ikke har de egenskapene som matcher selvforklarende ting. Slik at vi da ender med noe som ikke er fysisk.

Uten at noen filosofer dermed - med dette argumentet - tror at de har vist at dette "noe som ikke er fysisk" er hundre prosent identisk med (hva vi tenker på med begrepet) Gud.

Nå kan man være enig eller uenig i dette. Men la ikke en uenighet om konklusjonen (som forøvrig pussig ofte hevdes allerede før man har jobbet mye med argumentasjonen) automatisk tas til inntekt for noen special pleading i argumentet.