Tyrkerfaren - eller moren?

Når det kommer oppslag som dette i Dagbladet om at noen Rokker ved grunnlaget for den tidligste nordiske historien, er det ikke alltid enkelt å vite hva som er journalistens ord og hva som er ekspertens.

Ingressen stiller det friske spørsmålet "Var Olav den hellige en huner?"

Saken er basert på en ny bok av arkeologiprofessor Lotte Hedeager, leder for Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

I SIN STERKT kontroversielle nye bok, «Iron Age Myth and Materiality - An Archeology of Scandinavia AD 400-1000», utgitt på det britisk/amerikanske vitenskapsforlaget Routledge i disse dager, mener Lotte Hedeager at den gammelnorske migrasjonshistorien om Odin og æsene - Snorres beretning i prologen til Edda - er en omskapt mytologisk beretning om hunernes erobring av Skandinavia.

Og siden hunerne og andre nomadefolk kan ha okkupert hele eller deler av eller bosatt seg i Norden i folkevandringstiden, kan det være at "norske heltekonger som Olav den hellige og Olav Tryggvason var av hunisk avstamning".

Nå er det ikke til å komme fra at dette etter hvert altså blir noe ... vagere enn i ingressen.

Det hadde jo gått mange århundrer siden hunerne var der. Men forutsatt at det er de samme kongeslekter som rent biologisk har fortsatt, skulle det ikke undre meg om det faktisk var en rest av noe hunisk i denne kongeslekten (Ynglingeætten. red.), sier arkeologiprofessor Lotte Hedeager.

Men at Olav den hellige kan ha vært 128-dels huner, eller til og med 64-dels, hadde nok ikke slått like mye journalistisk.

Også andre gamle helter ropes inn i kampen.

Nesten det samme mente Snorre Sturlason. Ned gjennom århundrene ble han avfeid og latterliggjort av kirken og kongemakten - og i de seinere år av store deler av akademia - for sine beretninger om den tyrkiske hærføreren Odin og hans ferd med folk og språk til nordområdene?

Mens andre kanskje har fått inntrykk av at Snorre faktisk er blitt hyllet i noen generasjoner, bortsett fra ved historiske institutter?

Såpass mye at Thor Heyerdahl ga ut flere bøker basert på omtalte Odins angivelige innvandring til Norden uten at historikere lot seg ... imponere (se også denne).

En innvandring som altså skildres i Dagbladet som å handle om den tyrkiske hærføreren Odin. Altså et folkeslag som ikke bosatte seg i Lilleasia eller Kaukasus før lenge etter en eventuell historisk Odins tid. Riktignok kan hunerne (muligens) regnes som et tyrkisk folkeslag, men det åpner for atskillige grader historisk misvisning å kalle dem for tyrkere.

Men dette handler om langt mer enn navn på folkegrupper. Gro Steinsland skriver rett ut om Heyerdahls konstruksjoner at 

Alt dette er morsomme og tidstypiske fortellinger fra 1200-tallet. I kjent stil henter Snorre fortellingsmodeller og teorier fra sin samtids lærde tradisjoner. Jordanes' historie om goterne fra 500-tallet var et slikt verk som ble tradert og som inneholdt mye stoff om germanske folkegrupper og deres historie. Mange av dem regnet avstamning tilbake til Odin. Med sin versjon av forhistorien mente Snorre å gi nordboene en fortid som var på høyde med den de øvrige folkeslagene i Europa smykket seg med.

Noe som gir et litt annet inntrykk enn når Dagbladet legger opp til at dette var rystende i samtiden:

IFØLGE SNORRE ble Odin og hans tyrkere forfedre for de nordiske kongeættene, Ynglingeætten i Norge/Sverige og Skjoldungene i Danmark. Det var jo rystende nok for både konge- og kirkemakt på Snorres tid.

Mye taler altså for at journalisten har skrevet mer enn ingressen.

Skeptikerradaren blinker ikke svakere av stoff som at

Hedeager påviser - nær sagt ned til minste detalj - med støtte fra en forlengst glemt dansk språkforsker, at de nordiske kongeættene - med heltekonger som Olav Tryggvason og Olav den hellige - kan ha vært huniske!

Å påvise ned til (nær sagt) minste detalj høres ut som å gå noe lenger enn det er grunnlag for ut fra middelalderkrøniker og mer mytologisk materiale. Det minner kort sagt mer om kultarkeologi enn Institutt for arkeologi. Men hvis man først påviser noe, forventes vel et svar med noen streker under. Som at de nordiske kongeættene var huniske.

I stedet ser vi altså ikke annet enn at de kan ha vært det. Men da har man altså egentlig ikke påvist så mye.

Tilliten til boken, eller til gjengivelsen av den, blir ikke større når vi ser at

Lotte Hedeager støtter seg bl.a. til den forlengst glemte danske forskeren Niels Lukman som i en forelesning for sin doktorgrad på tysk i Leipzig under krigen hevdet at hunerne var i Skandinavia, ikke bare på et kort besøk, men at de hadde makten i området over lengre tid. Lukmans forelesning har vært lite kjent utenfor Tyskland, er aldri blitt oversatt til noe nordisk språk og har vært akademisk ignorert.

Det var midt under den tyske okkupasjonen og danskene var i sterkt behov av noen helter som de kunne støtte seg til. Og der kom Niels med helter som viste seg, de største av dem, å være hunere, gotere og heruler, skrev en kollega som var til stede i ettertid.

Med andre ord snakker vi om en form for politisk eller nasjonalistisk motivert forskning, altså ikke det som normalt styrker tilliten til kildetolkninger. Uten at det er tatt forbehold om noe slik i artikkelen eller stilt et aldr så lite oppfølgingsspørsmål.

Heldigvis får eksperten selv ordet til sist.

Det er min hypotese at hunerne var den viktigste omformende komponent i Europa etter romernes tid. Historiske kilder, poetiske beretninger, ikonografi og dyrekunst, såvel som mengden av romersk gull, peker alt sammen mot hunerne, skriver Lotte Hedeager i sin nye bok.

At Hedeager har levert en interessant hypotese er det liten tvil om. Men den trenger nok bedre talsmenn enn tabloider.