NRK's usanne «sannheter»

Man skal ikke ha snakket mange sekundene med folk eller forskere flest før man oppdager at de har for alle praktiske formål samme fortelling i bakhodet om tro og vitenskap.

Den går kort og greit ut på at Kirken hadde så mange og sterke begrensninger i hva det var tillatt å mene i den mørke middelalderen, at vitenskapen ble holdt tilbake i tusen år. Noe som farger alt fra leksika og lærebøker til foredrag og vorspiel.

At det i stor grad var motsatt, er de færreste i stand til å tenke. Vi hører kort sagt aldri i nyhetene eller på nachspiel at moderne vitenskap vokste fram et godt stykke på vei takket være Kirkens støtte til universiteter og forskning siden i hvert fall 1100-tallet.

Godt hjulpet av en tro på Gud som en rasjonell skaper og lovgiver, også av prosesser i naturen.

Etter runden om paven og titallssystemet for et par uker siden hadde jeg vel tenkt at i hvert fall NRK kunne besinne seg noe. Men siden forestillingene er så inngrodde var det vel bare å vente å observere i teleskopet at man fortsetter i et mer mytologisk enn historisk farvann.

Dermed gjengis her litt bearbeidet innholdet i en mail jeg sendte til de ansvarlige.

Selvsagt handler dette om popularisering, og at det da fort kan bli sagt upresise ting i beste mening. Men det tilhører unntakene at dette gjøres på måter som blir opplysende og ikke bare forvirrende og fordomsfremmende.

Denne gangen gjelder dette nærmere bestemt Vitenskapens usanne «sannheter». I et ellers interessant oppslag om effekten på gamle sannheter hvis det viser seg at det er hold i at noe kan bevege seg raskere enn lyset, hevdes at det blant "vitenskapelige teorier som i ettertid har vist seg å være feilaktige" er

«Jorda er flat og befinner seg i universets sentrum»
- I tusener av år trodde menneskene at jorden var flat og befant seg i universets sentrum."

Med andre ord at det var en etablert vitenskapelig teori at jorden er flat, noe som det ikke er ... enkelt å finne belegg for i kilder.

Videre kalles forestillingen om at jorden er i sentrum som "Det navlebeskuende verdenssynet". Det legges med andre ord opp til at dette handler om vårt ego og ikke om rimelig opplagte, naturlige og "Occams razor"-baserte konklusjoner - gitt observasjonsmulighetene før vi fikk gode nok teleskoper på 1600-tallet.

En slik verdiladet omtale av en matematisk og empirisk legitim modell blir uansett veldig pussig - det virker som om det man sier er at fortidens mennesker på dette punktet var selvopptatte, mindre begavede og opphengt i religiøse modeller.

Jeg tror ikke bare Ptolemaios ville reagert på det.

Når Jo Røislien bringes inn for å kommentere det hele på slutten av oppslaget, har han altså så god medvind fra en serie misforståelser og lettere tendensiøse tolkninger at det er vanskelig å styre unna skjærene:

Matematiker Jo Røislien mener det ligger i vitenskapens natur å kontinuerlig justere og modifisere teorier.

– Det er det som skiller vitenskap fra religion. Vi forholder oss ikke til sannheter, men lager hele tiden bedre og bedre forklaringer hele tiden, sier han.

Røislien minner om at vitenskap i «gamle dager» ikke hadde det samme kunnskapsgrunnlaget eller forskningsmetodene vi har i dag og dermed heller ikke de samme forutsetningene til å teste teorier.

– Ideen om at jorda er i sentrum, var ikke basert på vitenskapelig observasjon men på religiøse tanker. Hvis noen hadde sagt i dag at jorda er flat, ville vi ha satt oss i en båt i morgen og ro ut for å finne ut av det selv. Vi vet nøyaktig hva vi skal gjøre for å teste om det holder mål, sier Røislien.

Det interessante er at denne vitenskap mot religion-tanken synes å være begrunnet i at man før mente at jorden er flat og i sentrum av universet. Dette er imidlertid beviselige nettopp usanne "sannheter".

For det første viser samtidige kilder at man både før og etter universitetenes fremvekst i middelalderen så på jorden som en kule.

For det andre viser samme kilder at det i svært liten grad ble argumentert religiøst for vitenskapelige standpunkter. Det var tvert i mot et hovedpoeng for teologer og tenkere som Aquinas på 1200-tallet at man måtte skille mellom konklusjoner som bygget på naturvitenskap (eller naturfilosofi som det het) og på åpenbaring (altså teologiske studier av Bibelen). Ikke fordi disse var i motsetning til hverandre, men fordi de handlet om ulike forhold.

Skulle man vurdere om jorden var rund, gikk man ikke til Bibelen, men til fysikken og astronomien.

I antikken, senantikken, middelalderen og renessansen var ideen om at jorda er i sentrum basert på vitenskapelige observasjoner og modeller - og ikke på religiøse tanker.

I beste/verste fall var religiøse tanker "etterpåklokskap", eller - som hos Pythagoras - en integrert del av naturfilosofien. Når man så at noe stemte med gjeldende bibeltolkninger, ble dette selvsagt trukket tettere inn til brystet enn andre tolkninger.

Dermed kunne man i perioder omfavne vitenskapelige teorier i overkant sterkt og rynke på nesen hvis noen hevdet at det forholdt seg annerledes enn hva hedersvundne matematikere, astronomer og teologer hevdet.

Men det er ingen eksempler på at vitenskapelige teorier i utgangspunktet er basert på religiøse standpunkter, selv om man før det kom gode vitenskapelige teorier eller modeller kunne bruke Bibelen som kilde, f.eks. i spørsmålet om jordens alder.

Selvsagt kjenner alle til at Den katolske kirken tok et oppgjør med Galilei, men det handlet ikke om at man bygget vitenskap på religiøse modeller. I stedet gikk dette kort fortalt på at Galilei utfordret Kirkens autoritet/monopol når det gjaldt å tolke Bibelen - og det i en svært urolig tid (motreformasjon og 30-årskrig). Saken ble ikke bedre av noe begrensede diplomatiske evner som gjorde at han la seg ut med tidligere støttespillere som paven.

At han ble dømt til husarrest på sitt gods er en skamplett på Kirken, men ikke noe argument for at man bygget vitenskap på religiøse forhåndskonklusjoner.

I motsetning til dagens media som altså sjelden kommer lenger enn forhåndskonklusjonene på dette feltet. Dermed leser vi også at

Den italienske astronomen og fysikeren Galileo Galileis observasjoner av Jupiters måner i 1610, støttet opp under teoriene til Kopernikus. Dermed mistet jorden posisjonen som universets sentrum.

Igjen ser vi altså en svært simplistisk fremstiling av en stor og lang debatt der Galilei faktisk verken beviste noe eller hadde rett. Han brukte f.eks. tidevannet som "bevis" på at jorda beveget seg, og holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner, noe som gjorde at hans modell ikke stemte med observasjonene.

Først når Kepler fikk gjennomslag for sin modell med ellipsebaner (en modell Galilei kjente til, men valgte å overse) begynte modellene å stemme med observasjonene, og med Newton fikk man også en bedre fundert matematisk modell enn den ptolemaiske.

Det var forøvrig mye annet som ikke var enkelt å forklare innenfor en solsentrert modell på 1600-tallet, f.eks. parallakseproblemet (altså hvorfor ikke også fikstjernene beveget seg, hvis jorden gjorde det), som ikke ble løst før på 1800-tallet. Likevel gikk Den katolske kirken og jesuittene for alle praktiske formål over til det heliosentriske systemet i andre halvdel av 1600-tallet da det forelå bedre modeller og indisier enn på Galileis tid.

Forståelsen av Galileis avgjørende betydning er mer en arv fra behovet for heltefremstillinger hos 1800-tallets gryende vitenskapshistorikere, enn noe som man står inne for i dag.

NRK-oppslaget om Vitenskapens usanne «sannheter» synliggjør med andre ord vel så mye vitenskapshistoriens usanne «sannheter».

Og hvor mye bakhodet bestemmer, enten man er folk eller forsker flest.