Meninger og mening

Som et tegn fra oven (selv om noen sikkert er frekke nok til å prøve seg på en naturlig forklaring om at Amazon-gjengen somlet litt med noe og forhastet seg med annet) dukket tre bøker opp i postkassen i går.

Vi snakker mer konkret om

• Noen av Alister McGraths foredrag fra de seneste par årene i samlingen Surprised by Meaning - Science, Faith, and How We Make Sense of Things (dermed en del stoff vi finner også i andre bøker, særlig kapittel 7 og 11 i The Passionate Intellect: Christian Faith and the Discipleship of the Mind)
• John Polkinghornes gode gamle Reason and Reality
• Richard Dawkins' splitter nye populærvitenskapelige bok for barn, The Magic of Reality. How We know What's Really True.

Hva skal man så si om disse bøkene?

Vel, McGrath er McGrath og Polkinghorne Polkinghorne. Og det er ingen overraskelse at Dawkins bare blir enda mer Dawkins.

La oss likevel ta dem i tur og orden, de to første først.

Selv om ingen av disse bøkene er banebrytende i seg selv eller for forfatterne, er de gode oppsummeringer av posisjoner og poenger. McGrath og Polkinghorne fortsetter å utforske og vise fruktbarheten av ulike tilnærminger til virkeligheten (hva handler naturvitenskap om? Hva er dens begrensninger? Hvordan kan andre typer vurderinger og innspill bidra til å kste lys over virkeligheten? Kan dette henge sammen i en helhet? Hva er fornuftens rolle i spørsmålet om livsmening?).

Polkinghornes er altså en fysiker (tidligere professor i matematisk fysikk ved Cambridge) og anglikansk prest. Hans prosjekt har over noen tiår vært å vise sammenhenger og forskjeller i tilnærming mellom vitenskap og  teologi. Samtidig etterlater han ingen tvil om at han mener begge områdene har en rasjonell karakter. Vi trenger ikke å omfavne en postmoderne relativisme eller rasjonalitetsskepsis på dette feltet (eller på noen andre).

Noe som ikke overraskende har gjort at både postmodernister og nye ateister (som Dawkins og Grayling) er heller krasse overfor en som altså både kan tro på moderne vitenskap og "the superstitious lucubrations of illiterate goatherds living several thousand years ago".

Nå blir det fort parodi å trekke fram Polkinghornes poenger. Ikke fordi poengene er dårlige, men fordi det krever en del plass å formidle dem på måter som yter snev av rettferdighet eller låter som mer enn soundbites.  Selv om jeg sliter litt med enkelte av Polkinghornes løsningsforslag (f.eks. tror jeg ikke kvantefysisk usikkerhet er noen god løsning på spørsmålet om fri vilje), er han alltid stimulerende å lese, særlig om man kan noe fysikk.

Har du ikke lest noen av McGraths bøker om vitenskap og virkelighet fra de seneste par årene, er Surprised by Meaning et bra sted å starte. Og har du lest noen er boken en god oppfriskning i foredragsform.

Her som ellers gir McGrath en reflektert innføring i modelltenkning i og utenfor naturvitenskapen, hvordan vi lengter etter og skaper oss mening og opplevelse av betydning, og hvordan  vitenskap, filosofi og teologi på ulike måter kan bidra til at det hele blir mer enn vilkårlig synsing.

Han viser også hvordan nye ateister i sin scientistiske iver feiltolker og forvrenger teologi, filosofi og meningsdannende prosjekter.

McGrath fremstår åpen og reflektert, som en som som er villig til å lytte og lære. Med bakgrunn fra naturfag (doktorgrad i molekylær biofysikk) og teologi (professor ved Kings College London, tidligere ved Oxford) forstår og formidler han disse fagfeltene bedre enn de fleste. Det innebærer også at han kan argumentere godt for at det ikke er mulig å bevise livssyn (eller Guds eksistens), men at dette er noe man må velge ut fra helhetsvurderinger, slik han selv har landet på et kristent ståsted.

At han dermed ikke driver detaljert polemikk om gudsargumenter, er ufin nok til å komme med akademiske forbehold og ikke alltid har firkantede fasitsvar, og dermed kan erte på seg nye ateister på flatmark (ikke minst etter hans heller ... kritiske bøker om Dawkins), gjør ikke boken dårligere.