Vi snakker mer konkret om
- Noen av Alister McGraths foredrag fra de seneste par årene i samlingen Surprised by Meaning - Science, Faith, and How We Make Sense of Things (dermed en del stoff vi finner også i andre bøker, særlig kapittel 7 og 11 i The Passionate Intellect: Christian Faith and the Discipleship of the Mind)
- John Polkinghornes gode gamle Reason and Reality
- Richard Dawkins' splitter nye populærvitenskapelige bok for barn, The Magic of Reality. How We know What's Really True.
Vel, McGrath er McGrath og Polkinghorne Polkinghorne. Og det er ingen overraskelse at Dawkins bare blir enda mer Dawkins.
La oss likevel ta dem i tur og orden, de to første først.
Selv om ingen av disse bøkene er banebrytende i seg selv eller for forfatterne, er de gode oppsummeringer av posisjoner og poenger. McGrath og Polkinghorne fortsetter å utforske og vise fruktbarheten av ulike tilnærminger til virkeligheten (hva handler naturvitenskap om? Hva er dens begrensninger? Hvordan kan andre typer vurderinger og innspill bidra til å kste lys over virkeligheten? Kan dette henge sammen i en helhet? Hva er fornuftens rolle i spørsmålet om livsmening?).
Polkinghornes er altså en fysiker (tidligere professor i matematisk fysikk ved Cambridge) og anglikansk prest. Hans prosjekt har over noen tiår vært å vise sammenhenger og forskjeller i tilnærming mellom vitenskap og teologi. Samtidig etterlater han ingen tvil om at han mener begge områdene har en rasjonell karakter. Vi trenger ikke å omfavne en postmoderne relativisme eller rasjonalitetsskepsis på dette feltet (eller på noen andre).
Noe som ikke overraskende har gjort at både postmodernister og nye ateister (som Dawkins og Grayling) er heller krasse overfor en som altså både kan tro på moderne vitenskap og "the superstitious lucubrations of illiterate goatherds living several thousand years ago".
Nå blir det fort parodi å trekke fram Polkinghornes poenger. Ikke fordi poengene er dårlige, men fordi det krever en del plass å formidle dem på måter som yter snev av rettferdighet eller låter som mer enn soundbites. Selv om jeg sliter litt med enkelte av Polkinghornes løsningsforslag (f.eks. tror jeg ikke kvantefysisk usikkerhet er noen god løsning på spørsmålet om fri vilje), er han alltid stimulerende å lese, særlig om man kan noe fysikk.
Her som ellers gir McGrath en reflektert innføring i modelltenkning i og utenfor naturvitenskapen, hvordan vi lengter etter og skaper oss mening og opplevelse av betydning, og hvordan vitenskap, filosofi og teologi på ulike måter kan bidra til at det hele blir mer enn vilkårlig synsing.
Han viser også hvordan nye ateister i sin scientistiske iver feiltolker og forvrenger teologi, filosofi og meningsdannende prosjekter.
McGrath fremstår åpen og reflektert, som en som som er villig til å lytte og lære. Med bakgrunn fra naturfag (doktorgrad i molekylær biofysikk) og teologi (professor ved Kings College London, tidligere ved Oxford) forstår og formidler han disse fagfeltene bedre enn de fleste. Det innebærer også at han kan argumentere godt for at det ikke er mulig å bevise livssyn (eller Guds eksistens), men at dette er noe man må velge ut fra helhetsvurderinger, slik han selv har landet på et kristent ståsted.
At han dermed ikke driver detaljert polemikk om gudsargumenter, er ufin nok til å komme med akademiske forbehold og ikke alltid har firkantede fasitsvar, og dermed kan erte på seg nye ateister på flatmark (ikke minst etter hans heller ... kritiske bøker om Dawkins), gjør ikke boken dårligere.
3 kommentarer :
Tre bøker samtidig i postkassa, Davidsen? På tide å skaffe seg lesebrett?
Saken er vel ikke så mye mangel på lesebrett, som at jeg har en forkjærlighet for papirbøker.
Men det er blitt kjøpt noen til lesebrett i det siste også, selv om effekten er at det aldri blir noe tegn fra oven når de dukker opp.
Lesebrett er med andre ord del av en ateistisk konspirasjon.
Har selv stusset på om Polkinhorne ikke legger for mye vekt på "fuzzines" i naturen.
Pratet med en professor i nevrovitenskap i sommer, som mente at usikkerheten var så liten, at den ikke kan ha særlig påvirkning på hjernen.
I alle fall ikke i den skalaen man i fagfeltet i dag antar at må til.
Så vet du det.
Polkinhorne er vel for øvrig en slags svak panenteist. Virker i alle fall som om han mener at Gud selv velger å oppføre seg omtrent som en panenteistisk gud. Og da er det fint å ha "kvantefysiske hull" i systemet hvor Gud kan så ømfintlig få virke.
Legg inn en kommentar