Verdens beste TV-serie

Og så var vi fremme ved førsteplassen.

Husk at vi her snakker om den rene objektivitet, om en ufeilbarlig jury som kun bruker de seneste vitenskapelige og verdimessige vurderinger. Kort sagt en kosmisk målestokk uten det minste rom for tvil, tvesyn eller toleranse for avvikende oppfatninger.

Altså omtrent som norske kulturministre.

TV-serier er i det hele tatt ikke noe i nærheten av spørsmål som hvilke fotballag man heier på. Det er i stedet som musikk og litteratur noe som er hevet over bosted og inntekt. På samme måte som Gentle Giant er verdens beste band (selv om The Beatles og ELP yter sterk konkurranse), er det ikke vanskelig å avgjøre hvilken serie som troner øverst .

Det er kort sagt ingen tvil om at verdens beste TV-serie heter Buffy - The Vampire Slayer.

Dermed er vi altså i den pussige og pinlige situasjon for Dekodet at de tre som ligger øverst er laget av ateister, eller i det minste regisører som ikke direkte trår ned dørstokken i det som måtte dukke opp i øyekroken av kirker.

Nå kan jo dette foranlede en rekke tanker og blogginnlegg (be very afraid), men akkurat her nøyer vi oss med å si at TV-mediet er såpass ungt og krever noe mer finansiering og seertall enn hva som ble Dante, Bach, Händel, Dostojevski eller Undset til del.

Ihvertfall før fyrster og Nobelpriser trådde inn på banen.

Samtidig som allergien mot traktater - med unntak for samtidens kjepphester - kanskje er sterkere i TV-mediet enn noe annet. Man skal være uvanlig talentfull, for ikke å si taktfull, for å slippe gjennom med en TV-serie som kan mistenkes for å lukte kristenmanns blod.

Hvor var vi? Jo. Buffy.

Enten det nå er basert på en dyp livsvisjon, eller primært er blikk og humør, spiller til gjengjeld Joss Whedon på det som man i mangel av bedre ord må kalle det postmoderne. Som i Gene Roddenberrys Star Trek og Davies Doctor Who har det overnaturlige og det mytiske en direkte og naturlig plass.

Selv om regisørene antagelig ikke har så mye rom for dette på privaten, nøler de ikke med å fylle sine serier med ganske så gudelignende vesner. Og fornuftig nok hentet mer fra mytologiens verden, enn fra noe som kan minne om teologenes og filosofenes Gud.

Uansett er det vanskelig å se noen tydelig sammenheng mellom kunst og livssyn hos enda en av mine yndlingsateister.

Men som de andre liker Whedon å leke. Buffy er en oppvisning i å koble temaer og erte med konvensjoner og forventninger. Den er kanskje TV-serien som overrasker mest med spenning, plott og innfall. Overraskelsene står til tider i kø.

Samtidig som kontrasten mellom overflate og substans kan være like vanskelig å få øye på ved korte glimt av serien som enkelte miljøer opplever Harry Potter.

I stedet for å se spillet bak, fester man seg ved staffasjen. Dermed har vi det fenomenet at en av TV-seriene med mest dybder og dissonanser kan avfeies som overfladisk og pubertil.

Sett utenfra har vi å gjøre med en ungdomsserie som gikk over ikke uvanlige, men alt for korte 7 år, fra 1997-2003, og som medførte én spin off-serie.

Samt indirekte et par andre som dessverre og atskillige snev katastrofalt nok gikk inn etter kun én sesong. En av disse får da også litt fortjent omtale, lenger ned.

Men før det, noen spaltemetre omtale av Buffy.

Som altså ikke er hvilken som helst serie.

For det første er den noe så uvanlig som laget for ungdom i alle aldre, for alle som husker hvordan det er å vokse opp og lengte etter å bli og utrette noe - midt i denne verdens skolers rutiner og realisme, usikkerhet, fobier, sjenanse, hormonharmonier (eller vel så ofte disharmonier), drømmer, dramaer - og mareritt.

For ikke å si humor, harselas og heroisme.

For det andre er Buffy et oppgjør med konvensjoner. Det handler om mer enn at det bryter en og annen klisjé at helten som knekker monstrene er en ung og blond tenåringsjente. Eller at hun spilles av den lettere fortryllende Sarah Michelle Gellar.

Som altså viser seg å være denne generasjonens utvalgte vampyrjeger, med det tunge kall og de riktige evnene til å beseire menneskets urgamle fiende - og andre som drister seg til det samme i den søvnige lille byen Sunnydale, en smule uheldig plassert rett over det såkalte Helvetesgapet der ikke direkte alle gode ting kommer fra.

Alle 7 sesongene gir oss rikelig med tankevekkere om vennskap og myter, livsglede og livsforakt, engelskmenn kontra amerikanere, vampyrer og varulver, foreldre og barn, lærere og elever, militære og sivile, gudinner og hekser, skolemassakrer, krig, kjønnsroller, relativisme, emosjoner og politikk, for ikke å si hvem som passer best til rollen som James Bond. Og atskillige grøss.

Og så er det ikke til å komme fra at vi får den gode og varme hjerte- og hjernefølelsen når serien treffer akkurat de strengene man (= Dekodet) faller for i fantasy og science fiction, for ikke å si litteratur og film.

Buffy har kort sagt alt, på linje med Gudfaren. Selv om vi til tider savner de helt store metafysiske dybdene hos dem begge. Det er kort sagt tross alt et stykke igjen til en Tolkien eller Dostojevski.

Men ikke når det gjelder persongalleriet. Joss Whedon vet å populere sine serier med så brede og vanvittig sammensatte roller som mulig - og umulig.

Vi havner dermed fort utenfor grensene for all rimelighet og tradisjon på TV. Hvilke andre amerikanske ungdomsserier har en eldre, distingvert engelsk gentleman som helt og tildels forbilde? Eller en varulv?

Eller en alternativ heltinne som er like veldreiet og vel så god til å utslette vampyrer som Buffy? Selv om hun ikke er blond.

Hva med en ond gudinne i disse Dan Brown-tider? Kanskje et barn som den ondes utvalgte? Sjokolade som gjør voksne til ahem... teenagere? En norrøn hevndemon som forsøker å bli god? Mr. Hyde? Rystende sjokk og ekte sorg? Parodier på skoleball? Leiemordkonkurranse mellom demoner, storviltjegere og tyske agenter? Hansker med eget liv? Tidssløyfer?

Eller en alternativverden uten Buffy?

Som altså saved the world - a lot.

Whedon er til og med så nytenkende at han i en av sine serier lar en rimelig ortodoks prest være et forbilde.

I Buffy er det demed ikke annet å vente enn at vi møter også vampyrer som blir helter. Og skolens ufordragelige diva blir heltinne i den stort sett imponerende vellykkede spin off-serien Angel (spesielt hvis man er litt overbærende med sesong 4).

De gode blir noen ganger onde, og de onde noen ganger gode, alt etter som - og hver til sin tid og serie.

Når Buffy havner øverst på listen er det ikke til å komme fra at Whedons hånd også hviler også tungt over andre serier av det helt uvanlige slaget.

Best av disse er så langt serien om det noe uvanlige og - la oss si det slik - lettere rustikke romskipet Firefly.

Som - selv om den måtte gå inn etter kun én sesong (mange ser fortsatt etter en kjøl å hale ansvarlige i TV-selskapet over) - også avstedkom den til tider geniale og uvanlig actionfylte filmen (til å være så bra) Serenity.

Med kyniske og idealistiske røvere, frastøtende aliens, merkelige passasjerer og - som nevnt - til og med en prest som helt.

Likevel er det ikke til å komme fra at det er Buffy som er Whedons hovedverk - og altså øverst på listen over verdens beste TV-serier.

Dermed har du ikke noe valg hvis du skal se på en serie de nærmeste ukene. Skaff deg - selv om du kan bli nødt til å gå til det helt ekstreme steg i våre dager å kjøpe dem - sesong 1 og 2 (henholdsvis 12 og 22 episoder).

Hvis du etter dette ikke vil se flere episoder, er du laget av stein. Og da trenger du annen hjelp enn Joss og jeg kan gi.