Og så var vi fremme ved førsteplassen.
Husk at vi her snakker om den rene objektivitet, om en ufeilbarlig jury som kun bruker de seneste vitenskapelige og verdimessige vurderinger. Kort sagt en kosmisk målestokk uten det minste rom for tvil, tvesyn eller toleranse for avvikende oppfatninger.
Altså omtrent som norske kulturministre.
TV-serier er i det hele tatt ikke noe i nærheten av spørsmål som hvilke fotballag man heier på. Det er i stedet som musikk og litteratur noe som er hevet over bosted og inntekt. På samme måte som Gentle Giant er verdens beste band (selv om The Beatles og ELP yter sterk konkurranse), er det ikke vanskelig å avgjøre hvilken serie som troner øverst .
Det er kort sagt ingen tvil om at verdens beste TV-serie heter Buffy - The Vampire Slayer.
Dermed er vi altså i den pussige og pinlige situasjon for Dekodet at de tre som ligger øverst er laget av ateister, eller i det minste regisører som ikke direkte trår ned dørstokken i det som måtte dukke opp i øyekroken av kirker.
Nå kan jo dette foranlede en rekke tanker og blogginnlegg (be very afraid), men akkurat her nøyer vi oss med å si at TV-mediet er såpass ungt og krever noe mer finansiering og seertall enn hva som ble Dante, Bach, Händel, Dostojevski eller Undset til del.
Ihvertfall før fyrster og Nobelpriser trådde inn på banen.
Samtidig som allergien mot traktater - med unntak for samtidens kjepphester - kanskje er sterkere i TV-mediet enn noe annet. Man skal være uvanlig talentfull, for ikke å si taktfull, for å slippe gjennom med en TV-serie som kan mistenkes for å lukte kristenmanns blod.
Hvor var vi? Jo. Buffy.
Enten det nå er basert på en dyp livsvisjon, eller primært er blikk og humør, spiller til gjengjeld Joss Whedon på det som man i mangel av bedre ord må kalle det postmoderne. Som i Gene Roddenberrys Star Trek og Davies Doctor Who har det overnaturlige og det mytiske en direkte og naturlig plass.
Selv om regisørene antagelig ikke har så mye rom for dette på privaten, nøler de ikke med å fylle sine serier med ganske så gudelignende vesner. Og fornuftig nok hentet mer fra mytologiens verden, enn fra noe som kan minne om teologenes og filosofenes Gud.
Uansett er det vanskelig å se noen tydelig sammenheng mellom kunst og livssyn hos enda en av mine yndlingsateister.
Men som de andre liker Whedon å leke. Buffy er en oppvisning i å koble temaer og erte med konvensjoner og forventninger. Den er kanskje TV-serien som overrasker mest med spenning, plott og innfall. Overraskelsene står til tider i kø.
Samtidig som kontrasten mellom overflate og substans kan være like vanskelig å få øye på ved korte glimt av serien som enkelte miljøer opplever Harry Potter.
I stedet for å se spillet bak, fester man seg ved staffasjen. Dermed har vi det fenomenet at en av TV-seriene med mest dybder og dissonanser kan avfeies som overfladisk og pubertil.
Sett utenfra har vi å gjøre med en ungdomsserie som gikk over ikke uvanlige, men alt for korte 7 år, fra 1997-2003, og som medførte én spin off-serie.
Samt indirekte et par andre som dessverre og atskillige snev katastrofalt nok gikk inn etter kun én sesong. En av disse får da også litt fortjent omtale, lenger ned.
Men før det, noen spaltemetre omtale av Buffy.
Som altså ikke er hvilken som helst serie.
For det første er den noe så uvanlig som laget for ungdom i alle aldre, for alle som husker hvordan det er å vokse opp og lengte etter å bli og utrette noe - midt i denne verdens skolers rutiner og realisme, usikkerhet, fobier, sjenanse, hormonharmonier (eller vel så ofte disharmonier), drømmer, dramaer - og mareritt.
For ikke å si humor, harselas og heroisme.
For det andre er Buffy et oppgjør med konvensjoner. Det handler om mer enn at det bryter en og annen klisjé at helten som knekker monstrene er en ung og blond tenåringsjente. Eller at hun spilles av den lettere fortryllende Sarah Michelle Gellar.
Som altså viser seg å være denne generasjonens utvalgte vampyrjeger, med det tunge kall og de riktige evnene til å beseire menneskets urgamle fiende - og andre som drister seg til det samme i den søvnige lille byen Sunnydale, en smule uheldig plassert rett over det såkalte Helvetesgapet der ikke direkte alle gode ting kommer fra.
Alle 7 sesongene gir oss rikelig med tankevekkere om vennskap og myter, livsglede og livsforakt, engelskmenn kontra amerikanere, vampyrer og varulver, foreldre og barn, lærere og elever, militære og sivile, gudinner og hekser, skolemassakrer, krig, kjønnsroller, relativisme, emosjoner og politikk, for ikke å si hvem som passer best til rollen som James Bond. Og atskillige grøss.
Og så er det ikke til å komme fra at vi får den gode og varme hjerte- og hjernefølelsen når serien treffer akkurat de strengene man (= Dekodet) faller for i fantasy og science fiction, for ikke å si litteratur og film.
Buffy har kort sagt alt, på linje med Gudfaren. Selv om vi til tider savner de helt store metafysiske dybdene hos dem begge. Det er kort sagt tross alt et stykke igjen til en Tolkien eller Dostojevski.
Men ikke når det gjelder persongalleriet. Joss Whedon vet å populere sine serier med så brede og vanvittig sammensatte roller som mulig - og umulig.
Vi havner dermed fort utenfor grensene for all rimelighet og tradisjon på TV. Hvilke andre amerikanske ungdomsserier har en eldre, distingvert engelsk gentleman som helt og tildels forbilde? Eller en varulv?
Eller en alternativ heltinne som er like veldreiet og vel så god til å utslette vampyrer som Buffy? Selv om hun ikke er blond.
Hva med en ond gudinne i disse Dan Brown-tider? Kanskje et barn som den ondes utvalgte? Sjokolade som gjør voksne til ahem... teenagere? En norrøn hevndemon som forsøker å bli god? Mr. Hyde? Rystende sjokk og ekte sorg? Parodier på skoleball? Leiemordkonkurranse mellom demoner, storviltjegere og tyske agenter? Hansker med eget liv? Tidssløyfer?
Eller en alternativverden uten Buffy?
Som altså saved the world - a lot.
Whedon er til og med så nytenkende at han i en av sine serier lar en rimelig ortodoks prest være et forbilde.
I Buffy er det demed ikke annet å vente enn at vi møter også vampyrer som blir helter. Og skolens ufordragelige diva blir heltinne i den stort sett imponerende vellykkede spin off-serien Angel (spesielt hvis man er litt overbærende med sesong 4).
De gode blir noen ganger onde, og de onde noen ganger gode, alt etter som - og hver til sin tid og serie.
Når Buffy havner øverst på listen er det ikke til å komme fra at Whedons hånd også hviler også tungt over andre serier av det helt uvanlige slaget.
Best av disse er så langt serien om det noe uvanlige og - la oss si det slik - lettere rustikke romskipet Firefly.
Som - selv om den måtte gå inn etter kun én sesong (mange ser fortsatt etter en kjøl å hale ansvarlige i TV-selskapet over) - også avstedkom den til tider geniale og uvanlig actionfylte filmen (til å være så bra) Serenity.
Med kyniske og idealistiske røvere, frastøtende aliens, merkelige passasjerer og - som nevnt - til og med en prest som helt.
Likevel er det ikke til å komme fra at det er Buffy som er Whedons hovedverk - og altså øverst på listen over verdens beste TV-serier.
Dermed har du ikke noe valg hvis du skal se på en serie de nærmeste ukene. Skaff deg - selv om du kan bli nødt til å gå til det helt ekstreme steg i våre dager å kjøpe dem - sesong 1 og 2 (henholdsvis 12 og 22 episoder).
Hvis du etter dette ikke vil se flere episoder, er du laget av stein. Og da trenger du annen hjelp enn Joss og jeg kan gi.
Mark Twain On The Dictatorship Of Health
for 13 timer siden
29 kommentarer :
Hei!
Hva med MacGyver?
Eg er mållaus Bjørn Are, eg mistenkjer narkotika er involvert i denne avgjersla... heldigvis reddar du deg inn med å nemne eit faktisk meisterverk - Firefly.
Buffy-serien er... uhm... ikkje så bra.
Buffy-filmen, derimot, er ein klassikar! ;-D
Kjetil: MacGyver er... uhm... ikke så bra.
Kanskje blant topp tretti, men ikke høyere.
Den målløse:
Dette er en nykter vurdering etter å ha sett serien tre ganger. Og noen håndfulle analytiske bøker om serien.
Jeg kan bare slutte at du er ren overflate.
Buffy-filmen - som altså er laget før TV-serien og med andre skuespillere - er slik Buffy fortoner seg for de som ikke har sett serien.
Pøh! Buffy-serien er oppskrytt, og ja, eg har sett den eit par gonger. Sjølv når den vemmelege bolegutsoldaten var med *stønne*. Buffy-filmen, derimot, var ei perle! Eit stykke guddomleg inspirasjon!
Clueless med vampyrar!
Lete etter. Noe spisst. Av tre.
Og det minner meg på; Buffy-filmen har tidanes beste stake-dødsscene!
OOOH! AAAH! PAIN! AGONY! AAAH!
;-D
Skal man først sitere noe av det mer bevingede fra Buffy-filmen er nok "OOOH! AAAH! PAIN! AGONY! AAAH!" svært treffende.
Det er berre å innrømme det! Du kan ikkje la vere å elske den filmen! Kom igjen! Koooom igjeeeen!
Jeg er målløs, Mullah, mistenker at narkotika er involvert.
Om den raude pilla er narkotika, så ja ;-D
Ordbekrefting: Foring.
Som i FEED THE TROLL! :-D
You can attack me, you can send assassins after me, that's fine. But nobody messes with my boyfriend!
En kommentar. Jeg har mange av seriene dine komplett og nyter dem, er for tiden inne i swesong 7 av DS9.
Men en annen serie har førsteplassen i mitt hjerte. Det er serien som fikk meg til å droppe søndagsturene i mange år. Serien som fikke meg til å ringe TV selskapet for å få sendeplanen flere uker fremover for å kunne programere videoen i ferien. Bare denne serien har fått meg til å ringe TV selskapet for å si: Dere MÅ sende neste sesong.
Babylon 5 forever!!!
Even
Forstår godt det, Even!
Hadde de ikke vært nødt til å gjøre en såpass rushjobb med sesong 4 og deretter ikke helt ha samme geniale tråd når de likevel fikk aksept for en sesong 5, hadde jeg flyttet den langt høyere enn tiendeplassen.
Sesong 1-3 er kort sagt helt der oppe i toppen.
*Sjokk*
*Skuff*
En feil måtte det være ved meg også.
Du får trøyste deg med at denne førsteplassen skapte debatt på UiB, som resulterte i at den einaste av mine kolleger som ikkje er på ferie no vurderar å slutte å snakke med meg. Ho likar visst den der Buffy-serien ;-D
...Ikke Carnivale???
Mullah:
Godt å høre at det er noen oppegående der bort bak fjellene;-)
Snirkel:
Den står i hylla, men må med skam tilstå at jeg ikke har sett den.
Jeg var av den oppfatning at når man kjølhaler folk, så drar man dem under kjølen, ikke over? Eller er bare jeg som er en forferdelig dårlig landkrabbe her nå? Yarrrr.
Jeg er ikke overrasket over konklusjonen, men hadde likevel håpet på enda mer positiv omtale av Firefly. Som å gi den førsteplassen, f.eks. Men jeg skal ikke krangle.
Under eller over, det er avhengig av om båten er rette veien eller opp ned.
Når Firefly ikke får førsteplassen er det både for at det er blitt for vanlig å hype den blant forståsegpåere (og da blir jeg kledelig skeptisk), og fordi den aldri fikk vist hva den var god for.
Firefly når faktisk heller ikke helt listen min over de 10 beste enkeltsesongene av noen TV-serie.
Kan i stor grad være enig, selv om det er nyere serier som stort sett fanger min oppmerksomhet.
Psst! Han heter Joss, ikke Josh ;)
Oops, og jeg som hadde stort bilde med navnet rett stavet og lett leslig på flere av de andre.
Men man mister vel leseevnen av å se for mye på TV.
Rettet nå.
Kjølhaling er en maritim avstraffelsesmetode for mytterister o.l., bestående i å bli trukket i tau etter kjølen, hverken over eller under :)
Hm, derom strider de lærde;-)
Etter et jeg har hørt (og, ikke minst, sett på film) var det vanlige å dra offeret på tvers av kjølen, mens det kun i særlig alvorlige tilfeller var snakk om å dra offeret på langs.
Ellers, velkommen til bloggsfæren, Magne!
Og jeg som trodde at det holdt med sterke meninger her på bloggsfæren! Godtar at kjølhaling kan foregå på tvers under skroget, men hvordan gjør man det på langs? Norsk praksis er visst å la marinegastene dingle langsved skipet, ifølge http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Kj%C3%B8lhaling
Korleis ein gjer det på langs? For eit tåpeleg spørsmål! Ein gjer det med stor entusiasme og lysande smil! :-D
Ordbekrefting er 'rests', som i I rest my case!
Mad Mullah, du ga meg en 15 minutters latterkule!
Legg inn en kommentar