Verdier og velferd

I dagens sekulære samfunn er det vanlig å tenke (eller kanskje mer presist føle sterkt) at religion og politikk ikke bør ha noe med hverandre å gjøre, noe som fort fører til at debatter om temaet gir mer varme enn lys.

Samtidig har det lenge vært klart at mye av tenkningen om forholdet mellom religion og politikk, inkludert også positive betraktninger om den protestantiske arbeidsetikk, har vært tildels misvisende.

Selv om den har gitt fruktbare vinklinger på den ikke helt ulogiske tesen at livssyn har betydning for synet på livet.

Finnes det så bedre tilnærminger? At religion (hva nå det er) kan skade samfunn er ikke vanskelig å se, men kan religion (hva det nå er) også bidra til positiv samfunnsutvikling?

Selv om det ikke nødvendigvis fører til teokratier eller flere ateister som blir tilhengere av Gud?

En av de mer interessante analysene er levert i Martti Muukkonens artikkel Religious Roots of European Welfare Models, presentert for Det europeiske sosiologforbundet (European Sociological Association) i 2007.

Analysen tar utgangspunkt i en inndeling av velferdsmodeller fra den sosialdemokratiske nordiske via den mer liberalistiske anglosaksiske til den konservative sentraleuropeiske. Muukonen ser disse som uttrykk for henholdsvis en luthersk, anglikansk-kalvinististisk og katolsk modell.

Bak mye ligger påvirkningen fra Bysants, kanskje den første kulturen som innførte noe som kan minne om en velferdsstat, i en fruktbar syntese av en kristen og hellenistisk kultur, slik figuren under antyder.

Syntesen handler i stor grad om hvordan en orientalsk-kristen samarbeidstenkning utfordret en hellenistisk konkurransetenkning - og motsatt. Spenningen mellom på den ene siden solidaritet og fellesskapsløsninger og på den andre indvidualitet og egoisme, er med andre ord ikke spesielt ny.

Selv om forutsetningene var ganske annerledes i antikken, middelalderen og renessansen enn i dagens samfunn, er det også mulig å se kontinuitet.   Muukkonens viser teorier om utviklingsløp hvordan ulike faser bygger på de foregående. Vesteuropeiske institusjoner overtok bysantinske, sekulære filosofer førte videre forståelser utviklet av teologer.

Resultatet ble en blanding av mange ulike påvirkninger, tildels gjensidige i middelavsområdet, selv om vektleggingen og gjennomføringen kan være forskjellige.

Mye handle rom den klassiske motsetningen om man kun skal hjelpe sine egne (philoi) og de som fortjener det eller om man også skal hjelpe de aller fattigste, de utstøtte og de fremmede.

Kristen ("orientalsk") tenkning gikk for det sistnevnte, gresk-romersk for det første.

This difference between Oriental and Greek thinking can be seen in all levels of the society, but especially in the attitudes towards the poor segments of the society. While the poor in Oriental thinking were under gods’ special protection, in Greece the poor were losers, rubbish. While in Orient, gods required the rich to help the poor, in Greece people helped only their philoi.

Dermed støttet den gresk-romerske velferdsmodellen samfunnene seg ikke til de elendigste.

Greek and Roman poor-relief never focused on the most miserable population - on the contrary. While slaves in Orient never lost their human value, in Greece they were “human legged animals”, “living tools” or “extensions of their masters”. Slaves were dehumanised in Greek culture in order to legitimate their inhuman treatment.

Tross den sterke dominansen fra denne kulturen i antikken, klarte man etterhvert å få inn andre modeller, i stor grad basert på kristne impulser slik disse kom til uttrykk i bysantinsk lovgivning.

The major periods when new innovations in the welfare were developed were Byzantion (from where the most welfare institutions can be traced), 11th and 12th centuries (when the majority of European monasteries were founded), Reformation of the 16th century and modernity from the 19th century on. It is in this rough time-setting where the welfare reformists emerged.

De bysantinske foreleggene er forøvrig til dels inngående beskrevet i  Timothy S. Millers The Birth of the Hospital in the Byzantine Empire og enda mer i The Orphans of Byzantium: Child Welfare in the Christian Empire.

Nå kan man si mye om hierarkiske samfunn der fattigdom til dels ble oppfattet som en dyd. Saken er da heller ikke å fremstille Bysants som et forbilde på alle områder. Men mens hierarkiet ble oppfattet som nærmest naturbestemt i sentrale deler av gresk filosofi, kunne ikke fattigdom (eller mer bestemt oppgjør med Mammondyrkelse) være en dyd så lenge den ikke var valgt frivillig.

Dette gjorde det dess viktigere å hjelpe de som ikke kunne noe for det. Og der stod Basil den store sentralt i andre del av 300-tallet. Han opprettet en rekke velferdsinstitusjoner, fra hospitaler og aldershjem til barnehjem og billige hospitser.

Basilio’s philanthropic institutions included a hospital, an orphanage, an old-age-home, a hospice for poor travelers and visitors, a hospital for infectious diseases, and an institution for indigents. Collectively, Basil's institutions became known as the Basileias, which was located on the outskirts of Caesarea.

The staff was composed of both laymen and clergymen. Basilio’s institutions became the archetypes of philanthropic institutions that have been a model for the rest of Europe during almost 2000 years. These institutions diffused soon to West and became integral part of the charity of the Catholic Church.

Som figuren over viser spredde denne type tenkning seg gjennom ulike personer langs litt ulike linjer og endte i den nordiske, amerikanske og søreuropeiske modellen.

Muukkonen oppsummerer det slik:

The European welfare thinking has, as shown above, two basic roots: Oriental communal or co-operative frame and Hellene competitive frame. These two frames were combined in early Christianity and have since then, been in tension through the European history of poor care. After the merging of these traditions, the development of welfare institutions can be followed – like the path dependency theory states – step by step from Byzantion to the Reformation in 16th century. Previous models were copied and developed but in the same time original Oriental and Greek thinking behind these models was renewed by continuous reading and interpretation of the Bible and the Greek classics (first Plato and then Aristotle). One of the most significant episode was when Thomas Aquinas wrote his Summa Theologica and cemented Aristotelian interpretation of the Bible.

Reformasjonen brøt et stykke på vei med denne syntesen og la større vekt på å vende tilbake til Bibelen.

Although Luther utilised many older models of poor care, he skipped the Greek classics away and went ad fonts – back to Oriental thinking expressed in the Bible. From that on, there was a clear trend to educate the masses in Protestant countries. Education was seen as a tool to eliminate poverty. The traditionhistorical significance is that while the masses were taught this Oriental frame, elite started more and more read Greek classics – and adopt the world view expressed in them. 

Selv om mye av inspirasjonene var de samme, fikk vi noe ulike velferdsmodeller.

In Catholic countries, the alliance between Bible and Aristotle continued when Thomism was the leading paradigm. In Nordic countries Oriental thinking became prevalent locked-in a path that (much later strengthened by other stream of Oriental thinking, namely that of Socialism) led to Nordic (or Social Democratic) welfare model. In Britain, the path started like in Nordic countries but thre role of the elite was much stronger and Greek ideas started to take root in the country. Then, in the 19th century, after the Speenhamland episode, Greek competitive values overcome the Oriental ones and the path turned to liberal Anglo-Saxon model.

Mens USA som så ofte gikk en litt annen vei med enda mer vekt på frivillighet.

In America, the path to liberal welfare state was a bit different but the outcome was similar. When Protestantism fought for survival in Europe, refugees in America were determined to limit the power of their former oppressors, the state and the church. In the same time, like their British peers, American elite adopted classical models – not from Sparta as British did but from Rome. In the same way, as in Britain, Methodism and other dissident churches cared for the poor and, thus, the welfare model in America became to be based on the churches and voluntary associations. 

Muukkonens poeng er ikke å si hvilken modell som er best eller foreslå spesifikke finansieringsordninger for bærekraftige velferdssamfunn. Målet er i stedet å vise at modellene ikke er handler om helt ulike univers, de er varianter over samme temaer på samme planet.

Nå er det lett å bli uvel av diskusjoner om velferdsordninger, enten i den forestående valgkampen, EU eller amerikansk politikk. Men det er ikke sikkert diskusjonene blir dårligere om vi forstår at vi suger næring fra de samme røttene.