Gratulerer med 129 år med kvinnelig stemmerett!

Vi spretter pærebrus- og perignon-korkene og feirer at det i år er 129 år siden det ble allmenn stemmerett for menn og kvinner i Norge.

Dette skjedde i 1884 og vi snakker selvsagt om konservative misjonsselskaper som så ofte har gått i bresjen for likestilling og rettigheter.

Mens det i den første kirke var en rekke kvinnelige ledere, ble dette dessverre for det meste avviklet etter hvert som romersk samfunnsordning fikk innflytelse på Kirken. Nå kan man si mye positivt og negativt om dette gjennom historien, men for enkelthets skyld hopper vi frem til Hans Nielsen Hauge som for to hundre år siden ga kvinner rett til å forkynne og holde andakter på lik linje med menn.

Mer formelt var Misjonsforbundet først ut med stemmerett for alle kvinner og menn over 17 år helt fra oppstarten i 1884. Den dag i dag altså en mer allmenn stemmerett enn ved stortingsvalg.

Misjonsforbundet ga med andre ord kvinner stemmerett før den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet her i landet.

I Norsk Søndagsskoleforbund hadde kvinner også stemmerett siden oppstarten i 1889.Så gikk det slag i slag. Muligens var det viktigste skrittet med Det Norske Misjonsselskap i 1904. Vi gir ordet til Regjeringen:

Misjonsselskapets innføring av stemmerett for kvinner i 1904 var et stort og viktig skritt på likestillingsveien. Det var noen forut for Misjonsselskapet. Både i Søndagsskoleforbundet og i Norges kristelige Ungdomsforbund var kvinnene valgbare til verv i hovedstyre og generalforsamling. Men Misjonsselskapet var da, som nå, en virkelig stor organisasjon og det var et sterkt signal da kvinnene her fikk stemmerett. Det at flere store og tydelige kristne organisasjoner allerede rundt århundreskiftet ga kvinnene denne retten, ga et tydelig signal som må ha vært tungtveiende også når det skulle vurderes kvinnelig stemmerett også ved stortings- og kommunestyrevalg her til lands.

Og dette var altså ikke en tilfeldig bevegelse i en krok, men en organisasjon med titusener av medlemmer. Som førsteamanuensis Kristin Norseth skriver i dagens Vårt Land (papirutgaven) var det 

datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon. Organisasjonen omfattet 900 misjonsforeninger for begge kjønn, ble støttet av 3.500 frittstående kvinneforeninger og utga fire blader med opplag som langt overskred de fleste dagsaviser.

I linken over ser vi at Barne- og likestillingsministeren dermed kunne påpeke ved hundreårsjubileet at

Det heter jo at i 1913 fikk kvinnene stemmerett og året etter brøt første verdenskrig ut. Men ikke mindre – i 1904 fikk kvinnene i NMS stemmerett, og året etter ble unionen med Sverige oppløst!

 Nå møtte dette selvsagt motstand.

På den ene siden finner vi dem som lente seg til det de så som Bibelens lære, som gitt i et vedlegg til en eksamensoppgave på videregående i Norsk skriftlig, hovedmål i år om "Kjønnskamp i hundre".

Som man kan vente ut fra mange kristne organisasjoners vedtak gikk imidlertid ikke skillelinjene mellom konservative kristne og andre, slik SNL nevner i en omtale av denne debatten.

Den norske statskirken var på denne tiden pietistisk og konservativ. Innenfor kirken var det vanlig å anse kvinnens underordning som en del av Guds skaperordning. Likevel var det også teologer som støttet kvinnenes krav. Skillelinjene i debatten gikk ikke etter religiøse kriterier, men fulgte partitilhørighet.

Dermed er det ikke uventet i debatten at motstandere av kvinnelig stemmerett også lente seg mot sine tolkninger av naturvitenskapen, nærmere bestemt slik de oppfattet evolusjonslæren.

Den Lære, at Mand og Kvinde, naar Forskjellen i Kjøn blot undtages, er hinanden fuldstændig lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mere paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring, og det skulde neppe kunne betegnes anderledes end som en SelvmodsigeIse, naar man ud af en forudsat Lighed mellem Mand og Kvinde fordrer, at Kvinden, naar hun trods Ligheden med Manden dog faktisk har trukket det korteste Straa i Tilværelsens og Udviklingens Kamp, nu skal forhjælpes til at træde op mod Mandens angivelige Overgreb og derigjennem hævde sin Stilling som Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader; en saadan modus vivendi rornnsætter nog meget mere en Modsætning end en Lighed mellem Mand og Kvinde, et Modsætningsforhold, der under Udviklingens Gang, hvis den ellers sker konsekvent, maa blive mere og mere tilspidset og skjærpet. Skal Kvinderne udrustes til at varetage sine Interesser ligeoverfor anden og varetage disse specielt ved sin Deltagelse i det offentlige Liv, an det neppe være tvivlsomt, at de uden Mændenes Medvirkning vil udsættes for at trykkes ned istedefor at kunne hævde sin Stilling, og at Kvindernes Deltagelse i det offentlige Liv, seet fra dette Synspunkt, langt fra er at anbefale.

 Selv om det er tvilsomt om dette sitatet kommer i et vedlegg til neste års norskeksamen.

Konspirasjon mot kvinner

Noen ganger fremgår det mer enn ellers at det ikke så nøye med midlene når noen ønsker gjennomslag for sin politikk. Ett av de klassiske trekkene er å stenge meningsmotstandere inne i båser med en lukt det er umulig å bli kvitt.

Samtidig er det viktig ikke å bli så negativ at det slår tilbake. Derfor er det blitt stadig mer sjeldent å kalle andre enn høyreekstremister for fascister eller slå noen i hartkorn med Hitler.

Nå skulle man tro at dette la noen begrensninger, men heldigvis for formålet finnes land og ledere som har samme funksjon. Skal man si at noe er ille kan man jo alltids bruke uttrykket middelaldersk, men det gir om mulig enda mer effekt å trekke inn Iran.

Dermed overrasker det ikke når deltakere på årets konferanse i FN-kommisjonen for kvinners status, i følge en NTB-melding slår sammen det de oppfatter som verstinger.

Diplomater fra Vatikanet, Iran og Russland leder an i arbeidet for å fjerne formuleringer i slutterklæringen om at religion og tradisjoner ikke kan brukes som påskudd til å hindre myndighetenes plikt til å eliminere vold mot kvinner og barn.

De motarbeider også henvisninger til voldtekt utført av en kvinnes ektefelle, sier diplomater som deltar på konferansen som åpnet mandag.

Av dette lærer vi altså at Vatikanet og gode katolikker forsvarer vold og voldtekt, særlig når det rammer barn og kvinner. Uten forbehold, uten nyanser, uten en eneste kildehenvisning eller sitat av hva som egentlig er debatten.

I stedet trekker man fram noen av de verste tilfellene fra nyhetsbildet.

Siden forrige konferanse er situasjonen for kvinner i mange land anskueliggjort av attentatet på den pakistanske jenta Malala Yousufzai, som drev kampanje for jenters rett til utdanning, og alvorlige voldtektssaker i India og Sør-Afrika.

De som leser artikkelen vil altså fort tenke at Vatikanet støtter dette.

Det blir ikke mer informativt når vår egen  likestillingsminister siteres.

Vold mot kvinner må ses på som menneskerettighetsspørsmål som ikke har noe å gjøre med kultur eller tradisjoner, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen til nyhetsbyrået AFP.

Og her har Vatikanet en helt sentral rolle.

Hun peker på at Vatikanet, konservative religiøse krefter i USA og Europa og katolske og muslimske land slutter seg sammen for å hindre at kvinners rettigheter respekteres.

– Hyklerisk. - Det er dessverre mange konservative politikere og land som tradisjonelt har nektet kvinner rett til selvbestemmelse og deltakelse. Blant annet er Vatikanet veldig sentrale. Selv om de bare er observatør i FN, har de et veldig effektivt arbeid for å slå tilbake rettigheter som er oppnådd og hindre at vi kommer videre. De er i en allianse med blant annet Iran, Saudi-Arabia, Russland, Nicaragua og Malta, sier Thorkildsen.

Mens Thorkildsen altså med rette mener vold mot kvinner hverken kan eller bør begrunnes i kultur eller religion, forsvarer angivelig Vatikanet dette.

Det handler om mangel på anerkjennelse av kvinners rettigheter, om maktmisbruk, om manglende likestilling, og om en god dose hykleri, sier likestillingsministeren til Dagbladet.

Uten at NTB, Vårt Land, Dagbladet eller andre på noen som helst måte opplyser oss om hva dette faktisk, klart og konkret handler om.

Og det er litt dumt, fordi utrente øyne som måtte finne på å google fort finner en rekke uttalelser fra Vatikanet og samlinger av katolske biskoper som tar sterke og kraftige oppgjør med vold mot kvinner, som f.eks. i et såpass viktig land på dette området som India.

The bishops stress that "violence against women and children - not only rapes, but all cases of female infanticide and feticide, harassment, rape, honour and dowry killings - crumble the pillars of society and the nation, stopping the path to peace and prosperity. To defeat these plagues, the CBCI reiterates the importance of "total formation of the person, which should help parents, teachers, elders, spiritual leaders and authorities," and the futility of "dehumanizing measures such as the death penalty or chemical castration." The desire for revenge "must give way to forgiveness," noting that "human life is a precious gift of God, which no one has the right to take away.""

Og dette er altså ingen isolert uttalelse, enten det vinkles som dette eller som dette eller som dette eller som Johannes Paul IIs brev her eller den lengre uttalelsen her.

Resultatet av denne type oppslag er den vanlige, særlig når Den katolske kirken er involvert. I stedet for en informert samtale om standpunkter og begrunnelser, forsterkes tradisjonelle fordommer og fiendebilder.

I stedet for en praktisk presentasjon av ulike ståsteder slik at man kan ta stilling til saken får man en kampanjejournalistikk - antagelig uten at journalisten er seg det så veldig bevisst.

Nå er det ingen grunn til å gjøre seg dummere enn man er. Selvsagt er det Thorkilden og andre har i bakhodet at paven, biskoper og kardinaler ikke akkurat har stått i kø for å fremme likestillingslover, og enda mer Vatikanets syn på abort og prevensjon.

Siden dette legger begrensninger på "kvinners reproduktive rettigheter", er Vatikanet klart kvinneundertrykkende og (muligens i følge en eller annen logikk) tilhenger av vold mot kvinner.

I likhet med all religion, nesten alltid, slik lederen av Human-Etisk Forbund sa i anledning 8. mars i fjor:

Religion har alltid, nærmest uten unntak, blitt brukt for å bekjempe retten til selvbestemt abort og andre grep for å styrke likestillingen og kvinners rett til å leve livene sine som de vil uten å holdes nede av sitt kjønn.

At denne debatten kan vinkles noe annerledes, inkludert til å handle om kampen mot at jentefostre aborteres i land som India, nevnes ikke. I stedet for å se det i lys av spørsmål knyttet til livsrett og menneskeverd, inkludert i hvilken grad fostere bør ha en form for menneskerettigheter, blir det utelukkende presentert som en kamp om likestilling.

Dette er ikke redelig, ikke ryddig og handler ikke om en rasjonell etikk eller argumentasjon.

Saken fra min side er ikke at kun en eneste konklusjon er mulig eller menneskelig, men at denne type massivt ensidige vinklinger uten argumentasjon hverken øker forståelsen, fremmer likestilling (hva nå det er) eller motvirker hykleri.

Offentlig fadese

Ikke alle nyheter klarer like godt samtidig å trimme lattermusklene og frembringe noen hekto hjertesukk. Denne klarte det med glans.

Vi får bare ønske Hjermann lykke til med det videre samarbeid med stadig nye ministre. Og gamle ekspedisjonssjefer.

Bigotri og barneministre

Noen sitater gjør større inntrykk enn andre, selv når de kommer fra folk som stort sett uttrykker seg i setninger som bør siteres. Blant de mer opplagte slike er "Bigotry is an incapacity to conceive seriously the alternative to a proposition", selvsagt fra ikke ukjente GKC.

Det betyr ikke at det er drivende lett å finne daglige eksempler på dette. Men et leserbrev i Vårt Land 13. mai leverte det virkelig store beviset. Temaet var ikke fullstendig uventet den nye ekteskapsloven.

I et nettmøte på VG Nett svarte barne og likestillingsminister Anniken Huitfeldt på et spørsmål om hva som er de vanligste argumentene mot en ekteskapslov som gir homofile og lesbiske like rettigheter som heterofile:

Jeg kan ikke skjønne hvilke motforestillinger mennesker kan ha som har noen tyngde eller logikk?

Selv for en som aldri har vært noe politisk dyr, ble dette for drøyt. At et regjeringsmedlem i en politisk sak ikke engang kan skjønne at noen form for motforestillinger kan ha noen tyngde eller logikk, gjorde det vanskelig ikke å se seg om etter nærmeste barrikade å stille seg på. For ikke å si dra noen sarkastiske koblinger til hennes forgjenger i stillingen.

Rett før jeg skulle blogge saken, gjorde jeg imidlertid en litt uvanlig feil. Jeg rett og slett sjekket med vg.no for å se sitatet i all dets heslige sammenheng. Noe som ga en aldri så liten aha-opplevelse. Sitatet var dessverre komplett misforstått.

Her er det i sin sammenheng (usensurert for trykkfeil):

Mulig jeg er naiv..
Innsendt av: Lene, 14/03 - 2008 kl. 11:12

Jeg er som mange andre for forslaget om ny ekteskapslov som gir homofile og lesbiske like rettigheter som hetrolfile.
men jeg luer på hva som er de vanligste argumentene MOT en slik lov? Jeg kan ikke skjønne hvilke motforestillinger mennesker kan ha som har noen tyngde eller logikk? Jeg er naviv?"

Vi må ha respekt for at folk har ulike syn. Fram til
1972 var homofili forbudt, og det tar tid å endre
holdninger. Men disse holdningene endrer seg, heldigvis.

Hilsen Anniken Huitfeldt

I realiteten var det altså innsenderen som kom med de bevingede ordene. Og Huitfeldt svarte som kan forventes av en dreven politiker.

Nå betyr ikke det at jeg er den som stiller meg først i køen for å støtte den nye loven (men i motsetning til f.eks. Kr.F støttet jeg partnerskapsloven). Som Huitfeldt vet finnes det faktisk motforestilinger med noen tyngde og logikk, selv om de ikke direkte heies fram av media, eller møter stor sympati hos politikerne, i den grad de da har lest slik stoff.

Som Huitfeldt svarer på samme nettmøte på et spørsmål om det ikke er mulig å forske mere på virkningene dette får for samfunnet vårt. Det er mye følelser og tanker på denne saken rundt blandt folk i Norge i dag. Hvorfor slik hastverk??:

Dette er ikke hastverk. Det er fire år siden forslaget ble fremmet i Stortinget, og saken har hatt en høringsrunde som er vanlig i slike saker. Noen mener vi har vært for raske, andre mener dette kommer alt for sent. Det handler vel mer om hva vi mener, enn om prosessen har vært god nok.

Altså det vanlige goddagmann-økseskaft-svaret som kjennetegner en dyktig politiker.

Om ikke annet bekrefter nettmøtet som ventet at vi ikke har fått noen ny skandaleminister. Selv når hun fronter noe der saksbehandlingen i og for seg kan ha elementer av skandalepotensiale (si ordet fort ti ganger), klarer hun å dempe ballen med suveren eleganse og den største selvfølgelighet.

En klar kandidat til å erstatte Demidov mot Uruguay, Hareide!

Kjør ikke på stolpen

Noen av oss har vokst opp lettere fargeblinde og kulturåpne. Selv har jeg vært naiv nok til å tro at forutsetningen for å gjøre en god jobb handler om kompetanse, egenskaper og interesser. Selv for norske ministere.

Det betyr ikke at jeg er fremmed for tanker om flaks og albuer, og (for enkelte i blant oss) mistanke om en og annen fordomsfri eller desperat arbeidsgiver for å få jobben.

Overfladiske som vi er, har vi dermed ikke tenkt på Manuela Ramin-Osmundsen som representant for noe annet enn jurister (selv om vi kan ha klare synspunkter på den gruppen), eller til nød en fransk elite (som vi forsåvidt også har klare synspunkter om).

Men nå får vi høre at saken handler om personer med minoritetsbakgrunn. I stedet for å se det hele som uttrykk for personlige tabber hos en enkeltperson, eller som uttrykk for psykologiske mekanismer knyttet til visse nettverk og elitemiljøer på vestkanten, plasserer man det i et etnisk skjema.

Og bidrar dermed til å stemple hele grupper. Uten at noen sier i mot, selv ikke i beste sendetid på NRK. Når dette til og med synes først og fremst å gjøres av folk som selv har en "minoritetsbakgrunn", er det et sjelden eksempel på enøyd fokusering. Den sikreste måten å treffe en stolpe er som kjent å gjøre noen oppmerksom på den.

SV-toppen Akhtar Chaudhry, som var en varm forkjemper for at den rødgrønne regjeringen skulle få en statsråd med minoritetsbakgrunn, beklager statsrådens avgang sterkt.

- Det var helt riktig av Ramin-Osmundsen å trekke seg. Vi kan ikke [ha] en statsråd som ikke klarer å fatte beslutninger som er uhildet og transparente, sier Chaudhry til Nettavisen.

- På den andre siden har vi alltid ønsket en statsråd med minoritetsbakgrunn. Dette prosjektet har nå fått et alvorlig tilbakeslag. Men selv vi er enige at hun bør gå, sier han.

"Selv vi" er på den ene siden godt å høre, på den andre siden ganske så ille.

Muligens har saken ført til et visst tilbakeslag for minoriteter. Og da ikke bare for kvinnelige jurister fra franske eliteskoler. Men inntil noen begynte å snakke om noe annet, trodde vi det handlet om en enkeltperson med talent for tabber.

Nå vet vi bedre.