fredag 25. oktober 2013

Pirenne lesning

Mohammed and Charlemagne Revisited: The History of a Controversy av Emmet Scott er en lettlest, kritisk og kontroversiell fagbok. Sagt på en annen måte er det mulig å finne kjedeligere bøker. 

Temaet er Henry Pirennes (1862-1935) klassiske tese utgitt i 1937 om at antikkens fall kom langt senere enn man hadde tenkt, var langt bråere og hadde andre årsaker.

Mye skyldtes den arabiske invasjonen og statsdannelen i kjølvannet av krigene mellom Persia og Østromerriket, etter den store pestbølgen på 500-tallet.

For det første pekte Pirenne på at dette førte til et ubeskyttet Middelhav. Muslimske pirater forstyrret handelen og presset mange vekk fra havnære bosetninger til festninger i utilgjengelige områder.

Selv uten en keiser i vest bestod Romerrikets siviladministrasjon, handel og kultur i stor grad uendret mellom 400- og 600-tallet. Dette var riktignok noe lavere enn glanstiden fram til 200-tallet, men likefullt en blomstrende affære mellom aktører i hele middelhavsområdet.

Fra midten av 600-tallet var nedgangen brå og brutal. Perioden mellom Muhammed og Karl den store var mørk.

I stedet for å importere redskaper, mat og luksusvarer endte Europa med stort sett ufrivillig slaveeksport.

Man vernet ikke gammel kultur, man vernet egne innbyggere.

I stedet for en internasjonal handel med den romerske gullmynten solidus som stabil pengeenhet (eller solid, etter navnet på mynten), ble det en lokal byttehandel, med noe produksjon av sølvmynter, der man hadde tilgang til sølvgruver.

Fram til rundt 640 oppfattet barbarkongene seg som representanter for keiseren i Øst, noe som ikke minst vises i at de fleste mynter som ble slått i Europa fram til da, hadde keiserens portrett.

Bruddet på 600-tallet fremgår både av at myntene skiftet fra gull til sølv og fra bilde av keiseren til kongen.

Det middelalderske jordbruks- og feudalsamfunnet vokste fram, antikken som livsform forsvant.

For det andre pekte Pirenne på at det ble slutt på papyrusimporten fra Egypt og brått fall i bokproduksjon. Alternativet var å bruke kalveskinn til pergamenter, noe som kun var forbeholdt de rikeste.

Når den litterære produksjonen forvitret, rammet det også den litterære kulturen.

En av utfordringene med Pirenne-tesen var imidlertid at den brøt med etablerte modeller. Det hadde siden 1800-tallet vært vanlig å hevde at nedgangstiden i tidlig middelalder i stor grad var selvforskyldt.

Barbarer og Kirken hadde hver på sin måte utarmet folket og ødelagt kulturarven. At det var få bøker i klostrene skyldtes kirkens dogmer og en angst for kunnskap som førte til analfabetisme. At det var lite penger og handel skyldtes barbarer og evinnelige kriger. 

Pirennes tese ble ikke tatt bedre i mot av at man i noen generasjoner hadde ment at Europa tvert i mot ble reddet av den arabiske kunnskapstradisjonen, selv om dette skjedde først fra slutten av 1000-tallet.

At Pirenne kunne vise til omfattende støtte fra litterære kilder og arkeologi gjorde likevel at tesen i det minste ble oppfattet som en mulighet man kunne diskutere.

Så kom en en serie analyser fra 1980-tallet og utover, dels basert på nye arkeologiske funn.

Forskere som Rchard Hodges og David Whitehouse mente å kunne vise at Pirennes tese var umulig og la med det debatten død.

Men en generasjon senere kommer altså Scott og henter den opp fra graven. Hovedpoenget er at disse nye arkeologiske funnene dels er fra områder som i liten grad bør trekkes inn i vurderinger av Pirenne-tesen og dels presenteres i en sammenheng som overser eller feiltolker funn i andre områder.

Det Hodges og Whitehouse bygget sin mottese på var funn fra Roma-området på 1960- og 70-tallet. Her var det uten tvil et dramatisk fall i velstanden lenge før islam.

Men Scott argumenterer for at dette området altså ikke var typisk for Europa.

Tvert i mot var det nettopp området mange rike og fornemme, inkludert keisren hadde forlatt. Det var ikke tilfeldig at man flyttet hovedstaden til andre byer og endte i Konstantinopel i 330. Roma ble plyndret gjentatt ganger på 400-tallet og var fra århundret etter for alle praktiske formål en ubetydelig småby i en smittefarlig sump etter at de romerske vannledningene var raserte.

Det var heller ingen julegave at keiser Justinans tropper i desember 536 inntok byen etter en ødeleggende beleiring.

Hodges og Whitehouse siterer selv funn som viser at det i den østlige delen av Middelhavet var en blomstrende tid fram til den persiske og arabiske invasjonen på 600-tallet. Dette gjelder ikke minst i den klassiske storbyen Efesos.   
In the fifth century many parts of the classical city were being rebuilt, and all the signs point to an immense mercantile wealth as late as 600.The best examples of this late flowering have been found in the excavations alongside the Embolos, the monumental street in the centre of Ephesus, where crowded dwellings have been uncovered. Nearly all of them were lavishly decorated in the fifth or early sixth century, and their courtyards were floored with marble or mosaics.
Fallet var dramatisk.
Then, suddenly, in about 614, to judge by the coin evidence, these residential complexes were destroyed by fire. There has been much debate about the cataclysmic end of these quarters: was there an earthquake, or were the houses sacked by the Persian army in 616, or was there a major fire which began by accident?
Jeg har sett konklusjoner som kolliderer mer med Pirenne:
It was the Persian War then, in the reign of Heraclius, which began the economic destruction of the Eastern Empire. In the words of Clive Foss, whom Hodges and Whitehouse quote: "The Persian war may ... be seen as the first stage in the process which marked the end of Antiquity in Asia Minor. The Arabs continued the work.
Hvorfor det skulle være annerledes i det vestlige middelhavsområdet er ikke tindrende opplagt.

Når Scotts analyse er tankevekkende, er det også fordi han viser hvor lett det er å tolke funn på ulike måter, så lenge de er i favør av egne posisjoner.

Og det samme gjelder Scott. Det merkes på fremstilinger og enkelte konklusjoner at han ikke lener seg bakover for å rose islam. Muligens har jeg tilgang på et skjevt kildemateriale her, men dette synes da også å være en utvikling blant yngre historikere. Det er blitt lengre mellom den type islampositive og sterkt Europa-kritiske fremstillinger som var vanlig for ti år siden.

Samtidig er det ikke blitt lengre mellom islamskritiske sammenhenger. Noen vil nok avvise Scott med at han roses av flere av de vanlige mistenkte. I Norge mer presis av document.no, noe som i seg selv ikke burde stemple noen, men likevel kan gjøre det.

Da er det langt verre at Scott også er omfavnet av det notorisk antiislamske Gates of Vienna.

Noen vil dermed tenke at skal man få troverdighet i offentlig debatt, finnes lurere løsninger enn å trekke fram Scott.

Men her som ellers bør debatter handle om argumenter. Det er ingen grunn til å avvise Scott med den begrunnelsen at han bryter med tidligere oppfatninger eller kan synes å gi støtte til ufordragelige synspunkter eller holdninger.

Scotts forsvar av Pirenne-tesen fortjener å bli vurdert faglig, ikke viftet vekk politisk.

At boken er presentert nøytralt og nøkternt på wikiislam, viser at det er håp for den offentlige samtalen.

12 kommentarer :

Unknown sa...

Selv har jeg lest, og eier, både Pirenne og Hodges&Whitehouse (og en god del annen faglitteratur).

Jeg har vel i utgangspunktet en antipati mot Emmett Scott, som på ett punkt, hvis jeg husker rett, målbar sludderet om at det var muslimene under kalif Omar som ødela biblioteket i Aleksandria.

Uten at jeg akkurat kan kalles en inderlig islamforsvarer av den grunn..

Bjørn Are sa...

Skaper ikke udelt sympati hos meg heller, nei. Husker du hvor Scott kom med den påstanden, kan ikke huske den fra denn boken. Ble ellers nylig fremmet av Tom Holland, ref.

http://dekodet.blogspot.no/2013/05/slik-er-det-bare.html?m=1


Unknown sa...

Hmm..det kan være jeg har gjort Scott urett.
Der jeg hadde det fra var et essay på GoV av en viss John O'Neill, fra dennes bok
"Holy Warriors: Islam and the Demise of Classical Civilization"
og hvor denne gamle tåpeligheten om arabernes skyld i bibliotekødeleggelse fremkommer.

Det ser ut til at jeg har blandet sammen O'Neill og Emmett Scott, siden mye av det samme materialet gjennomgås-

Jeg får anskaffe meg Emmett Scott, og lese ham på hans egne premisser istedet for å blande ham ihop med en annen.
-------------
Underlig at en såpass oppegående fyr som Tom Holland skulle trukket frem dette sludderet.

Det var jo god, gammeldags tysk historikerkunst som avfeiet den myten om bibliotekets ødeleggelse, en gang på 1800-tallet..

Anonym sa...

Hei,

i Bulle (studentavis Bergen) ble det trykket en artikkel hvor en doktorgradstipendiat ved NHH blant annet uttalte at "Jeg mener kritisk tekning er det motsatte av religiøs tro, som kan defineres som å nekte å evaluere en påstand».

Har du noen kommentarer/tanker omkring denne uttalesen, og eksempelet han har med Sam Harris?

Link: http://issuu.com/nhhalumni/docs/bulle_11_rettet_22.10.13

Mvh NHH-student

Anonym sa...

Artikkelen er på side 17.

NHH-student

Unknown sa...

Han er humanetiker og skal liksom definere religion? Nøytralt? Neppe.

Bjørn Are har sikkert et bedre svar...

Unknown sa...

Litt mindre overflatisk, og helt sikkert litt unyansert - det finnes i kristen tradisjon en retning som "nektet" å svare på kritiske spørsmål om troa, pietismen, som ble en slags innadvendt bevegelse. Deler av norsk kristendom er vel til en viss grad preget av pietismen.

Men det finnes heldigvis andre inspirasjonskilder, både før og nå...

Generelt deler også IMO kristne og humanetikere troa på at det finnes en sannhet, i motsetning til mer postmoderne tenkesett. Det har skjedd mye konstruktiv samtale dem imellom, selv om det ikke alltid høres slik ut.

Kritisk tanke har også en begrensning, mener jeg. Det er ikke alltid slik at der alle tenker kritisk der tenker alle rett, for å sitete forfatteren av bloggen her.

Bjørn Are sa...

Anonym:

Dette er klassiske spørsmål som jeg derfor har tatt opp ganske grundig flere steder, som i Svar på tiltale - Nye ateister, Gamle anklager, Gode grunner for tro og Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og i mot

Veldig kort sagt er poenget at, ja, kritisk tenkning er bra og nettopp derfor er det gode grunner til å tenke at Gud eksisterer og at Sam Harris selv tar feil på mange områder (se f.eks. side 164-171 i Svar på tiltale).

Grunnen til det er at han går i en typisk tankefelle der han lar sin egen fasit og sine egne fordommer (det er vanskelig å kalle det noe annet, sorry) om andre overstyre hans kritiske sans på område etter område.

Når det så kommer til det konkrete spørsmålet om Guds eksistens er det rett og slett et helt annet enn eksistensen av diamanter i hagen (selv bruker jeg gull på Finnmarksvidda som eksempel).

Spørsmålet er ikke hva som finnes i virkeligheten, men hva slags virkelighet som finnes. Det handler ikke så mye om å lete etter naturvitenskapelige forklaringer, som om å forklare naturvitenskapen.

Skal vi ha en meningsfull samtale her, må vi ta et par steg til siden og vurdere hva som er den ytterste virkelighet, om det altså finnes mer enn fysikk.

Blant det vi da må se på er spørsmål som hvordan det kan ha seg at det finnes noe slik som naturlover i det hele tatt, hvordan det kan ha seg at det finnes noe fysisk og vi i det hele tatt har empiri for noe som helst, hvordan det kan ha seg at det finnes noe som vi opplever som bevissthet, hvordan det kan ha seg at det finnes noe vi opplever som almene etiske forpliktelser (slik at f.eks. rasisme kan være absolutt galt), hvordan det kan ha seg at så mange fysikere (uansett livssyn) konkluderer med at universet er fininnstilt, hvordan det kan ha seg at det finnes noe i det hele tatt, når ikke alt kan ha en årsak osv. osv. osv.

Spørsmålet om Gud eksisterer handler om hva som er den ytterste/dypeste/grunnleggende virkelighet, og om denne er personlig eller ei. Skal vi komme videre her må vi nok lenger enn slike analogier som Haris og andre har gjentatt nesten mekanisk omtrent som mantra i noen år om diamanter, spagettimonstre, alver nederst i haven osv.

I stedet må vi nettopp "tenke kritisk", avlære fastlåste tankemønstre, eller gjøre noe som heter tenke for å si det enda enklere:)

Anonym sa...

Takk for svar :)

Jeg har boken din Svar på Tiltale, men har dessverre ikke lest hele boken enda. Skriver du om "Gull på Finnmarksvidda" i den?

Spørsmålet " hvordan det kan ha seg at så mange fysikere (uansett livssyn) konkluderer med at universet er fininnstilt" kan vel i utgangspunktet være et fint spørsmål, men på sikt kan det vel slå tilbake (God of the gaps)?

Blir vel litt som å hevde at siden mennesket har så mange livsnødvendige funksjoner, så må det stå en Gud bak? Denne argumentasjonen holder godt helt frem til vitenskapelige teorier kan forklare disse egenskapene uten å ta en skapende Gud med i regnestykket.

Mvh NHH-student

Bjørn Are sa...

Det er nevnt på side 73, ja. Det er et sentralt poeng i boken at Gud er noe annet en et kontingent og fysisk fenomen.

Se kapittel 3 og kapittel 8, og svært mye mer i Eksisterer Gud? Jeg skriver om fininnstilling i 8.5 og argumenterer flere steder mot at dette og annet er God of the gaps og altså svært mye mer i den andre boken.

Jeg laget ellers et eget blogginnlegg om dette, siden jeg synes det er et viktig tema, så flott om vi kan fortsette samtalen der:)

Anonym sa...

Den er god :)

Jeg holder på å skrive en tekst om intervjuet. Jeg vurderer å sende det inn til Bulle. Kunne du tenkt deg å tatt en titt på det? Hva er i såfall mail-adressen din?

Med vennlig hilsen
NHH-student

Bjørn Are sa...

Det kan jeg, bjorn-are.davidsenKRØLLtelenor.com