Pirenne lesning

Mohammed and Charlemagne Revisited: The History of a Controversy av Emmet Scott er en lettlest, kritisk og kontroversiell fagbok. Sagt på en annen måte er det mulig å finne kjedeligere bøker. 

Temaet er Henry Pirennes (1862-1935) klassiske tese utgitt i 1937 om at antikkens fall kom langt senere enn man hadde tenkt, var langt bråere og hadde andre årsaker.

Mye skyldtes den arabiske invasjonen og statsdannelen i kjølvannet av krigene mellom Persia og Østromerriket, etter den store pestbølgen på 500-tallet.

For det første pekte Pirenne på at dette førte til et ubeskyttet Middelhav. Muslimske pirater forstyrret handelen og presset mange vekk fra havnære bosetninger til festninger i utilgjengelige områder.

Selv uten en keiser i vest bestod Romerrikets siviladministrasjon, handel og kultur i stor grad uendret mellom 400- og 600-tallet. Dette var riktignok noe lavere enn glanstiden fram til 200-tallet, men likefullt en blomstrende affære mellom aktører i hele middelhavsområdet.

Fra midten av 600-tallet var nedgangen brå og brutal. Perioden mellom Muhammed og Karl den store var mørk.

I stedet for å importere redskaper, mat og luksusvarer endte Europa med stort sett ufrivillig slaveeksport.

Man vernet ikke gammel kultur, man vernet egne innbyggere.

I stedet for en internasjonal handel med den romerske gullmynten solidus som stabil pengeenhet (eller solid, etter navnet på mynten), ble det en lokal byttehandel, med noe produksjon av sølvmynter, der man hadde tilgang til sølvgruver.

Fram til rundt 640 oppfattet barbarkongene seg som representanter for keiseren i Øst, noe som ikke minst vises i at de fleste mynter som ble slått i Europa fram til da, hadde keiserens portrett.

Bruddet på 600-tallet fremgår både av at myntene skiftet fra gull til sølv og fra bilde av keiseren til kongen.

Det middelalderske jordbruks- og feudalsamfunnet vokste fram, antikken som livsform forsvant.

For det andre pekte Pirenne på at det ble slutt på papyrusimporten fra Egypt og brått fall i bokproduksjon. Alternativet var å bruke kalveskinn til pergamenter, noe som kun var forbeholdt de rikeste.

Når den litterære produksjonen forvitret, rammet det også den litterære kulturen.

En av utfordringene med Pirenne-tesen var imidlertid at den brøt med etablerte modeller. Det hadde siden 1800-tallet vært vanlig å hevde at nedgangstiden i tidlig middelalder i stor grad var selvforskyldt.

Barbarer og Kirken hadde hver på sin måte utarmet folket og ødelagt kulturarven. At det var få bøker i klostrene skyldtes kirkens dogmer og en angst for kunnskap som førte til analfabetisme. At det var lite penger og handel skyldtes barbarer og evinnelige kriger. 

Pirennes tese ble ikke tatt bedre i mot av at man i noen generasjoner hadde ment at Europa tvert i mot ble reddet av den arabiske kunnskapstradisjonen, selv om dette skjedde først fra slutten av 1000-tallet.

At Pirenne kunne vise til omfattende støtte fra litterære kilder og arkeologi gjorde likevel at tesen i det minste ble oppfattet som en mulighet man kunne diskutere.

Så kom en en serie analyser fra 1980-tallet og utover, dels basert på nye arkeologiske funn.

Forskere som Rchard Hodges og David Whitehouse mente å kunne vise at Pirennes tese var umulig og la med det debatten død.

Men en generasjon senere kommer altså Scott og henter den opp fra graven. Hovedpoenget er at disse nye arkeologiske funnene dels er fra områder som i liten grad bør trekkes inn i vurderinger av Pirenne-tesen og dels presenteres i en sammenheng som overser eller feiltolker funn i andre områder.

Det Hodges og Whitehouse bygget sin mottese på var funn fra Roma-området på 1960- og 70-tallet. Her var det uten tvil et dramatisk fall i velstanden lenge før islam.

Men Scott argumenterer for at dette området altså ikke var typisk for Europa.

Tvert i mot var det nettopp området mange rike og fornemme, inkludert keisren hadde forlatt. Det var ikke tilfeldig at man flyttet hovedstaden til andre byer og endte i Konstantinopel i 330. Roma ble plyndret gjentatt ganger på 400-tallet og var fra århundret etter for alle praktiske formål en ubetydelig småby i en smittefarlig sump etter at de romerske vannledningene var raserte.

Det var heller ingen julegave at keiser Justinans tropper i desember 536 inntok byen etter en ødeleggende beleiring.

Hodges og Whitehouse siterer selv funn som viser at det i den østlige delen av Middelhavet var en blomstrende tid fram til den persiske og arabiske invasjonen på 600-tallet. Dette gjelder ikke minst i den klassiske storbyen Efesos.   

In the fifth century many parts of the classical city were being rebuilt, and all the signs point to an immense mercantile wealth as late as 600.The best examples of this late flowering have been found in the excavations alongside the Embolos, the monumental street in the centre of Ephesus, where crowded dwellings have been uncovered. Nearly all of them were lavishly decorated in the fifth or early sixth century, and their courtyards were floored with marble or mosaics.

Fallet var dramatisk.

Then, suddenly, in about 614, to judge by the coin evidence, these residential complexes were destroyed by fire. There has been much debate about the cataclysmic end of these quarters: was there an earthquake, or were the houses sacked by the Persian army in 616, or was there a major fire which began by accident?

Jeg har sett konklusjoner som kolliderer mer med Pirenne:

It was the Persian War then, in the reign of Heraclius, which began the economic destruction of the Eastern Empire. In the words of Clive Foss, whom Hodges and Whitehouse quote: "The Persian war may ... be seen as the first stage in the process which marked the end of Antiquity in Asia Minor. The Arabs continued the work.

Hvorfor det skulle være annerledes i det vestlige middelhavsområdet er ikke tindrende opplagt.

Når Scotts analyse er tankevekkende, er det også fordi han viser hvor lett det er å tolke funn på ulike måter, så lenge de er i favør av egne posisjoner.

Og det samme gjelder Scott. Det merkes på fremstilinger og enkelte konklusjoner at han ikke lener seg bakover for å rose islam. Muligens har jeg tilgang på et skjevt kildemateriale her, men dette synes da også å være en utvikling blant yngre historikere. Det er blitt lengre mellom den type islampositive og sterkt Europa-kritiske fremstillinger som var vanlig for ti år siden.

Samtidig er det ikke blitt lengre mellom islamskritiske sammenhenger. Noen vil nok avvise Scott med at han roses av flere av de vanlige mistenkte. I Norge mer presis av document.no, noe som i seg selv ikke burde stemple noen, men likevel kan gjøre det.

Da er det langt verre at Scott også er omfavnet av det notorisk antiislamske Gates of Vienna.

Noen vil dermed tenke at skal man få troverdighet i offentlig debatt, finnes lurere løsninger enn å trekke fram Scott.

Men her som ellers bør debatter handle om argumenter. Det er ingen grunn til å avvise Scott med den begrunnelsen at han bryter med tidligere oppfatninger eller kan synes å gi støtte til ufordragelige synspunkter eller holdninger.

Scotts forsvar av Pirenne-tesen fortjener å bli vurdert faglig, ikke viftet vekk politisk.

At boken er presentert nøytralt og nøkternt på wikiislam, viser at det er håp for den offentlige samtalen.