Araberne reddet ikke Aristoteles

Så begynner motinnleggene å komme i Aftenposten.

Og forutsigbart nok forsøkes å stoppe Historieløshet om islam med historieløshet om kristendom.

I stedet for et oppklarende bidrag får vi et som ikke bare forvirrer, men forsterker alle disse fordommene om Europa og kirken og tusenårsnatten

Mens Europa lå under middelalderes mørke skygge så var det de muslimske folk som tok vare på og videreutviklet antikkens kunnskaper slik at den kunnskapen kunne vende tilbake til Europa, med renter.

Ja, muslimene verdiøket deler av den antikke arven og formidlet dette til Europa, men det er ikke det samme som at Europa lå i ytterste mørke. To tanker i hodet på en gang og alt det der...

Likevel er det en grov fortegnelse å hevde at dette handlet om det generelle uttrykket "antikkens kunnskaper". I stedet er det svært lite av antikkens kunnskaper som ikke hadde overlevd uten araberne.

Det kan dermed være greit å hente fram hva Gjert Vestrheim, førsteamenuensis i gresk ved Universitetet i Bergen, skriver i et litt oppgitt leserbrev til Levende Historie 7/2011.

I Levende Historie 6-2011 forteller en overskrift at "Araberne reddet Aristoteles. Arabisk gullalder berget antikk kulturarv fra glemselen". Dette er en påstand som lever sitt eget liv i media, men som er uten ethvert forskningsmessig grunnlag.

Vestrheim avliver kort sagt hele den populære fortellingen om arabernes bergingsinnsats.

Ingen gresk eller latinsk originaltekst er bevart for ettertiden gjennom araberne. Den latinske litteraturen ble bevart gjennom middelalderen i Vest-Europa, den greske i Det bysantinske rike.

Nå finnes det likevel noen fragmenter som vi kun har i arabisk oversettelse. Dette dreier seg i første rekke om "deler av matematikeren Apollonios' verk om kjeglesnittet."

Altså kanskje ikke den mest sentrale delen av antikkens kunnskap.

Prosessen som skjedde handlet for det første om at araberne fikk oversatt fra rundt år 800, men de hadde ingen tradisjon for å

lære seg gresk eller latin, og arbeidet ble derfor utført av kristne, jøder og konvertitter.

Tilsvarende skjedde oversettelsesarbeidet (som altså i starten var av de arabiske utgavene, før man mer systematisk lette etter greske utgaver i Bysants) andre veien av arabiskkyndige kristne og jøder.

Dette skjedde stort sett i Spania men ikke slik Levende Historie forteller "under det muslimske (mauriske) herredømmet". I stedet foregikk dette i Toledo etter den kristne gjenerobringen i 1085, knyttet til byens domkirke.

Men dette betydde ikke at arabisk vitenskap var dårlig. Tvert i mot ble

de arabisk-baserte utgavene ofte foretrukket på grunn av sine oppdaterte kommentarer og på grunn av den arabiske vitenskapens store prestisje.

Dette førte også til at formidlingen av Aristoteles og andre skjedde via svært gode arabiske kommentarer.

Med renessansen noen hundre år senere kom mottoet ad fontes (til kildene ) og man vendte dermed blikket til den greske og latinske litteraturen der mye ikke var oversatt til arabisk, fordi araberne ikke brydde seg om antikkens arv utover rent naturfilosofisk kunskapsstoff.

Dermed var det ikke før på 1400-tallet at gresk (og en del latinsk) skjønnlitteratur, historieskrivning og retorikk ble gjenoppdaget i Vesten.

De latinske tekstene fant man i Vestens klosterbiblioteker, mens de greske ble hentet fra Det bysantinske riket. Det var derfor ikke araberne som reddet gresk kultur og vitenskap for ettertiden, men grekerne selv.

Etter å ha blitt lest teksten på denne måten av førsteamenuensisen svarer redaksjonen i Levende historie hyggelig nok at

Vi takker for utfyllende faktaopplysinger og nye perspektiver på dette interessante emnet.

Vi får bare håpe at de husker det neste gang, siden det er blitt nevnt en del de seneste årene, f.eks. her.