Kriminalgåter smaker godt til annen nøtteknekking. Siden enkelte av oss har den uvanen å styre noen buer unna bestselgerlistene (bøkene der får vi nå alltid med oss det meste om) skal vi i dag og i morgen trekke fram to bøker som ikke alle har hørt om.
Men som har vekket eller vil vekke engasjement.
Den første er skrevet av en av våre beste krimforfattere, selveste Max Mauser. Muligens den norske krimforfatteren som har fått aller mest omtale og oppmerksomhet gjennom tidene, i innland og utland.
Dessverre ikke for sin krim.
For bak det opplagte pseudonymet skjuler seg altså Jonas Lie, politiminister i blant annet Quslings andre regjering. Han ble ikke mindre beryktet av ansvaret for Politiets særdomstol som stadfestet dødsdommene mot nordmenn - eller av tiden som frontkjemper og offiser i Waffen SS.
I mellomkrigstiden drev han imidlertid på med andre ting. Om det skyldes arv (bl.a. som sønnesønn av en annen Jonas Lie) eller miljø (Nils Kjær var gift med morens søster) skal være usagt, men hans kriminalromaner er av de beste vi har sett her til lands. Det samme gjelder også hans senere reiseskildringer og krigskorrepondanse.
Selv om de fleste nok vil sette mest pris på fiksjonsbøkene.
Og da ikke minst Natten til Fandens geburtsdag som er utgitt på nytt i år, men altså opprinnelig er skrevet i 1934. Boken blir ikke dårligere av et nyskrevet etterord av Nils Nordberg.
En ikke helt lystig atmosfære hviler over herregården Bjørneby - regn, tåke, mørke, sjalusi, hat og frykt. Det går uavvendelig mot en katastrofe knyttet til et gammelt sagn.
Tre varsler skal etterhvert peke mot at gårdeieren, den ikke akkurat ... sympatiske major Winterfeldt, skal bli tatt av dage.
Og varslene peker mot natten til Fandens geburtsdag, 11. desember. Nå er ikke uttrykket Lies eget, men kommer av at 11. juni og 11. desember var termindager for banklån i kongeriket Danmark-Norge.
Vi aner mer enn en undertone av norrøne stemninger. Hovedpersonene trekkes inn i et mytisk spill uhyggelig skildret med tilsynelatende uvesentlige detaljer av jeg-personens nedtegnelser, etterhvert i form av en dagbok.
Likevel er det når alt kommer til alt på mange måter skjebnen som er hovedpersonen.
Muligens er det nettopp også en skjebnetro som skulle bli Jonas Lies egen bane. Hvordan en oppegående og ikke tydelig rasistisk forfatter kunne velge nazistenes side kan med mye annet også henge sammen med hva han etter hvert oppfattet som å se og følge sin egen skjebne.
En skjebne han forøvrig tok i sine egne hender 11. mai 1945.
På dagen én måned før Fandens geburtsdag.
3 kommentarer :
Fin bok. Fikk den til jul, men har lest den - og alle de andre krimbøkene hans - for noen år siden. Jeg synes ikke heeelt den står løpet ut, men den er blant hans beste. Jeg holder en knapp på Dødsdiamanten til førsteplassen.
Nei, perfekt er den ikke. Men stemningen er til tider heller upåklagelig og man forstår hvor De dødes tjern kommer fra.
Stemningen er fantastisk. Men den hadde nesten vunnet på en overnaturlig løsning. Da ville den vært en glitrende skrekkroman, heller enn en krimroman med en i overkant prosaisk motvekt til den krypende skrekken.
Legg inn en kommentar