Forfølgelsesvanvidd

I serien bøker som kan skape flere myter enn de tilbakeviser, er vi denne gangen kommet til Candida Moss' The Myth of Persecution: How Early Christians Invented a Story of Martyrdom.

 Oppskriften er enkel. Man bygger opp en armé av stråmenn for deretter elegant og modig å tenne flammekasteren.

Dermed kan vi lese i Salon om

“The Myth of Persecution”: Early Christians weren’t persecuted.

The Romans did not target, hunt or massacre Jesus' followers, says a historian of the early church

Leser vi videre ser vi at historikeren sier både dette og noe lettere motsatt. Men først starter hun altså med stråmennene.

Moss, professor of New Testament and early Christianity at the University of Notre Dame, challenges some of the most hallowed legends of the religion when she questions what she calls “the Sunday school narrative of a church of martyrs, of Christians huddled in catacombs out of fear, meeting in secret to avoid arrest and mercilessly thrown to lions merely for their religious beliefs.” None of that, she maintains, is true. 

Hva er det så hun faktisk mener er realiteten?

In the 300 years between the death of Jesus and the conversion of the Emperor Constantine, there were maybe 10 or 12 scattered years during which Christians were singled out for supression by Rome’s imperial authorities, and even then the enforcement of such initiatives was haphazard — lackadaisical in many regions, although harsh in others. “Christians were never,” Moss writes, “the victims of sustained, targeted persecution.”

Med andre ord er poenget ikke at det manglet forfølgelse, men at den dels ikke var vedvarende og dels ikke var fullt så målrettet som arméen av stråmenn vil ha det til, i følge henne.

Moss kommer likevel ikke unna det åpenbare faktum at kristne faktisk ble forfulgt, spesielt under Diokletian noen år før Konstantin vedtok at kristen tro skulle tolereres. Selv om hun også her har sin egen vri på det hele.

Moss also examines surviving Roman records. She notes that during the only concerted anti-Christian Roman campaign, under the emperor Diocletian between 303 and 306, Christians were expelled from public offices. Their churches, such as the one in Nicomedia, across the street from the imperial palace, were destroyed. Yet, as Moss points out, if the Christians were holding high offices in the first place and had built their church “in the emperor’s own front yard,” they could hardly have been in hiding away in catacombs before Diocletian issued his edicts against them.

Nei, det stemmer at man ikke gjemte seg i katakombene når man ikke ble forfulgt. På samme måte som det stemmer at man ble forfulgt når man ble det.

This is not to deny that some Christians were executed in horrible ways under conditions we’d consider grotesquely unjust. But it’s important, Moss explains, to distinguish between “persecution” and “prosecution.” The Romans had no desire to support a prison population, so capital punishment was common for many seemingly minor offenses; you could be sentenced to be beaten to death for writing a slanderous song.

Hvis dette er logikken, kan det være interessant å se hvordan hun oppfatter dødsdommer i middelalderen og senere, inntil det ble økonomi til å holde mange i fengsel.

Men ble så ikke kristne forfulgt fordi de var kristne? Jo, og nei.

Moss distinguishes between those cases in which Christians were prosecuted simply for being Christians and those in which they were condemned for engaging in what the Romans considered subversive or treasonous activity. Given the “everyday ideals and social structures” the Romans regarded as essential to the empire, such transgressions might include publicly denying the divine status of the emperor, rejecting military service or refusing to accept the authority of a court. In one of her most fascinating chapters, Moss tries to explain how baffling and annoying the Romans (for whom “pacifism didn’t exist as a concept”) found the Christians — when the Romans thought about them at all.

Moss innfører dermed det interessante skillet mellom å bli forfulgt for sin tro og for å ta konsekvensen av sin tro. Dette er en moderne subjektivistisk vinkling som gjør religion til en ren privataffære innenfor husets vegger. Den ville vært uforståelig for datidens kristne og er det for svært mange i dag.

Historien er som den alltid er blitt fortalt - det handler om å tilbe Kristus eller keiseren.

Christians wound up in Roman courts for any number of reasons, but when they got there, they were prone to announcing, as a believer named Liberian once did, “that he cannot be respectful to the emperor, that he can be respectful only to Christ.” Moss compares this to “modern defendants who say that they will not recognize the authority of the court or of the government, but recognize only the authority of God. For modern Americans, as for ancient Romans, this sounds either sinister or vaguely insane.”

Nei, saken er ikke om man vil "vise respekt" (hva nå det er), men om man vil tilbe keiseren som en gud ved siden av sin egen gud. Siden kristne ikke ville ære noen som helst gud, var det vanskelig.

På den annen siden har Moss rett i at en del ble i overkant ivrige etter å lide martyrdøden i en tid der hverdagen ikke alltid var så veldig trivelig, uansett. Selv om slikt blir i overkant anekdotisk.

It didn’t help that early Christians developed a passion for martyrdom. Suffering demonstrated both the piety of the martyr and the authenticity of the religion itself, and besides, it earned you an immediate, first-class seat in heaven. (Ordinary Christians had to wait for Judgment Day.) There were reports of fanatics deliberately seeking out the opportunity to die for their faith, including a mob that turned up at the door of a Roman official in Asia Minor, demanding to be martyred, only to be turned away when he couldn’t be bothered to oblige them.

Hvorfor skriver så Moss som hun gjør? Har hun noe motiv utover den nøytrale forsker?

Ja, Salon slipper katta ut av sekken mot slutten av omtalen. Ikke uventet handler dette om politiske perspektiver. Et mål med boken er å motvirke konservative kristne i dagens USA.

Today, polemicists continue to use the deeply ingrained belief in a persecuted — and therefore morally righteous — church as a political club to demonize their opponents. Moss sees a direct link between the valorization of martyrs and preposterous right-wing rhetoric about the “war on Christianity.” It’s a tactic that makes compromise impossible. “You cannot collaborate with someone who is persecuting you,” Moss astutely points out. “You have to defend yourself.

Dette forklarer ganske mye. For det er og blir en stråmann at kristne som kan sånn noenlunde litt historie mener det var en konstant forfølgelse i 300 år før Konstantin.

Kort sagt er det en falsk motsetning at det enten var konstant forfølgelse eller ikke forfølgelse i det hele tatt. Så er det da også uvant å møte noen som ikke mener at dette skjedde i rykk og napp og med tildels store geografiske forskjeller.

At noen har overdrevet forfølgelsene (det har skjedd og vil skje fremover) er ingen spesielt god unnskyldning for å fjerne dem fra historiebøkene.

På mange måter minner dette om hekseprosessene. Antallet som ble drept har gått fra påstander om 6 millioner til under én prosent av dette, perioden det foregikk var dels en annen (nesten ingen i middelalderen) og dels langt kortere - og det var store regionale forskjeller.

Vi kan likevel ikke se bort fra at det ville vakt noen ramaskrik om Moss hadde sagt at hekser ikke ble forfulgt.