Kjempers kilder

Man trenger ikke teleskop for å oppdage at påstandene om Kirkens kamp mot vitenskapen stadig dukker opp i media.

Eller at velmenende fakkelbærere løper hverandre ned i iveren etter polemiske poenger.

Forrige uke var det Eirik Newth som i en spennende ny serie i Aftenposten om vitenskap dessverre ikke var like vitenskapelig eller ny hele veien. Og så er det alltid behov for å være ... spenstig og slående.

Jeg er vanligvis ikke mannen til å hevde at alt var enklere før, men ser man på vitenskapshistorien er det en fristende konklusjon å trekke. Ta Galileo Galilei, italieneren som tidlig på 1600-tallet revolusjonerte vårt syn på universet ved å observere stjernehimmelen.

Galilei hadde utvilsomt sitt å stri med – blant annet kirkelig motstand og lunefulle mesener.  Men han hadde også den enestående fordelen det er å være først til mølla. Uansett hvor astronomen rettet sin primitive linsekikkert, oppdaget han noe nytt: fasene til planeten Venus, månene rundt Jupiter, solflekker og stjernevrimmelen i Melkeveien.

Når det gjelder Galilei har mytene og det ikoniske ved hans posisjon skapt så mange gordiske knuter på den rød tråden at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å nøste opp - eller hvilke metaforer man skal bruke.

Litt kort var det slik at Galilei ikke var først til mølla og han bygget på andres arbeid, både fra middelalderen og Kopernikus i århundret før, samt egen samtid. Hans resultater skyldtes ikke at han var den første som observerte ulike fenomener på stjernehimmelen (heller ikke alltid med teleskop), men hans måte å tolke resultatene.

Dette var dels i lys av Kopernikus og dels i lys av at han mente de utfordret et aristotelisk syn som skilte mellom det som befant seg under og over månens bane.

Det viste seg at det overjordiske (altså det over månen) ikke var fullkomment. Planetene hadde kratere - og måner.

Men at Aristoteles tok feil der, betydde ikke at jorden måtte gå i bane om solen. Det krevde andre argumenter og der hadde ikke Galilei mange og gode nok. I tillegg fantes en rekke alternative modeller som forklarte observasjonene like godt eller bedre.

Galileis modell stemte ikke bedre av at den lot planetene bevege seg i sirkelbane om solen, i motsetning til Keplers modell med en elliptisk bane.

Nå blir dette dels flisespikkeri når vi snakker om Newths korte innledning. Men det er ikke fullt så mye flisespikkeri når vi kommer til tilsvaret som Stig Frøland,  professor i medisin ved Universitetet i Oslo, ga for et par dager siden i leserinnlegget På Kjempers skuldre.

I Aftenposten 2. februar gir Eirik Newth uttrykk for en nedlatende holdning til pionérene i vitenskapens historie. Siden de var «først til mølla», mener Newth at deres oppdagelser var lettkjøpte fordi de var «hemmelighetene naturen lettest ga slipp på». Galilei kunne bare løfte sin kikkert mot himmelen for å høste sine triumfer. For Newton krevdes det bare «et fallende eple» for å «avsløre» tyngdeloven. 

Ja, det er ikke vanskelig å oppdage Newths innledning er litt lettkjøpt. Men det betyr ikke at naturfilosofene på 1600-tallet ikke hadde det noe lettere enn i dag. Eller møtte stor religiøs motstand.

Realiteten er at vitenskapens pionérer var unike ved at de hadde intellektuelle evner som gjorde dem  i stand til å se på verden omkring seg med friske øyne og danne seg helt nye oppfatninger om naturlovene, uavhengig av århundregamle autoriteter og trykkende religiøse dogmer i sin samtid.

At Frøland sier dette antyder nok at det ikke er vitenskapshistorie han er professor i. Disse "århundregamle autoriteter" handlet altså om avanserte matematiske modelleringer basert på det beste de hadde av observasjoner. De (altså Aristoteles, Ptolemaios og nyere forbedringer av disse, samt kritikk) var ikke autoriteter fordi de var århundregamle eller uimotsigelige, men fordi de var svært dyktige.

Ikke bare var de velegnet til formålet, som var å lage gode kalendere, spå solformørkelser osv. I motsetning til modeller med solen i sentrum hadde deres modell ingen opplagte umuligheter, som hvorfor fiksstjernene beholdt posisjonen hvis jorden beveget seg (parallakseproblemet).

Når Galilei tenkte annerledes, skyldtes det selvsagt noen iboende egenskaper, men også at han var påvirket av den løpende debatten i samtiden. Og var sta nok til å mene at han hadde rett, selv om han ikke hadde gode nok bevis og modellen altså inneholdt umuligheter.

Så var det dette med Kirken, altså den vanlige skurken med svart hatt i slike fremstillinger, siden 17-1800-tallets mytedannelser hos forfattere fra Gibbon til Dickson White. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man overtolke kilder og anekdoter, eller noen ganger dikte opp egne.

Dermed er det ikke uventet at det også her mangler kilder og konkretiseringer. Hvilke faglige analyser baserer han sine konklusjoner på? Hvilke samtidige kilder? Hvilke "trykkende religiøse dogmer" snakker Frøland om?

For han kan da ikke mene at det var en del av trosbekjennelsen om det var jorden eller solen som var i sentrum? Eller at Kirken så vitenskap som noe skummelt som burde bekjempes?

Nå skal vi ikke underslå (slik vi har lenket en del til over) at det var spenninger mellom Kirken og Galilei, men årsakene var andre enn Frøland og mange andre legger opp til. Det handlet ikke om en konflikt mellom "tro og vitenskap", men om dels personlige spenninger (Galilei var i overkant arrogant, i likhet med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Og Kirken prøvde hele veien å undersøke med samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en tradisjon tilbake til i hvert fall Augustin på 400-tallet.

Men Frøland henger altså fast i mytene.

Dagens vitenskapsmenn som  arbeider innen konvensjonelt fastlagte fagområder, risikerer ikke frihetsberøvelse eller dødsstraff fra religiøse autoriteter slik man gjorde på Galileis tid. I dag kan en naturvitenskapsmann være bekymret for ikke å få trykket sine artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene, mens pionérene risikerte å få sine arbeider på den katolske kirkes indeks over forbudte bøker. 

Dette blir langt i overkant tendensiøst. Siden ingen noen gang har fått dødsstraff av Kirken for sin naturfilosofi, er det ikke mye som tyder på at Galilei fryktet dette. Og frihetsberøvelsen handlet om husarrest på hans private gods på hans eldre dager, slik at dette ikke var noen stor trussel, uten at jeg dermed skal forsvare dommen. Den ble ikke verre av at Galilei fikk ta i mot besøk og jobbe videre med sine publikasjoner, spesielt hans banebrytende arbeid innen fysikk (mekanikk) i kjølvannet av Philoponus, Buridan og andre han ... glemte å oppgi.

Så stemmer det at man kunne risikere index, i en tid der de fleste land hadde sine lister over publikasjoner som av ulike årsaker ikke var godkjente - og altså forbudte, enten årsaken var politiske, etiske eller religiøse.

Men, og det er et viktig poeng, det som havnet på index var ikke Kopernikus (eller Galileis) modell, men de skriftene som hevdet at den var bevist - før den var bevist. Det tok bare fire år før en utgave som fremstilte dette som en teori ble tillatt utgitt, i 1620.

Så kan vi si mye mer om dette, noe som bør fremgå av alle linkene over. Det er belyst enda grundigere i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, men vi gir oss her siden blogginnlegget allerede er for langt til at noen orker å lese så langt ned at de ser at det sies at det er for langt.

Når alt dette er sagt, skal det ikke underslås at Frøland også har gode poenger.

Dagens forskere kan analysere sine funn med avanserte datamaskiner og matematiske metoder. Pionérer som Newton måtte selv utvikle helt nye områder av matematikken for sitt arbeid.

Newton var beskjeden nok til å si at hans egne oppdagelser skyldtes at han sto på gigantiske forgjengeres skuldre. Hvor mye mer gjelder ikke dette for dagens forskere? 

Så får vi håpe at Frøland som en av dagens forskere er beskjeden nok til å analysere sine egne påstander. Det hadde vært fint om professorer heller ikke i dag bygger på århundregamle autoriteter og trykkende dogmer.