Katastrofalt

Det står respekt av Aftenpostens satsning på vitenskapsjournalistikk og ikke minst at Erik Newth har fått en fast spalte. I en tid der ingen får pustevansker i køen etter å studere realfag og kjendiser som går fra hverandre genererer noen ... smuler flere klikk enn naturvitenskap, er det flott at kommersielle media gir dyktige skribenter armslag.

Samtidig åpner dette for fristelser. Ønsket om å skrive enkelt og engasjerende fører dessverre fort til snarveier. I stedet for å skrive nøkternt ønsker man å fokusere på drama, på helter og skurker.

Det er morsommere å lese om konflikter enn om alle som er enige, eller om seriøse, omstendelige og velbegrunnede debatter der flere løsninger er mulige.

Nei, har noen i ettertid vist seg å ha rett, må deres motstandere i samtiden ha hatt tungt for det, eller vært hemmet av dogmer og appellert til emosjoner. I stedet for å basere seg på logikk må de ha støttet seg til lover.

Driver man journalistikk om vitenskaphistorie tilhører det sjangeren å spille på noe alle vet, nemlig at det har vært en lang, innbitt og nødvendig kamp mellom kirken og vitenskapen. At vitenskapshistorikere ikke helt deler dette synet tar man det da ikke så nøye med, eller man er ikke tilsttrekkelig kjent med det.

Mye henger sammen med polemiske perspektiver fra 1800-tallet, før vitenskapshistorie var etablert som fag. Tonen ble etablert med titler som John William Drapers (1811-1882) History of the Conflict between Religion and Science utgitt i 1874 og Andre DicksonWhites A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom fra 1896.

I stedet for historikere møter vi her aksjonister. Mens Draper mislikte katolikker så White historien i lys av krangler med kollegaer. Som det fremgår av forordet var han er opptatt av en strid om hvordan Cornell-universitetet i New York skulle styres, nærmere bestemt at det ikke burde styres av noen religiøs retning. Dermed ønsket han å vise hvor farlig det er at fag underlegges trossamfunn.

Og han lyktes - i overkant. Basert på tildels tendensiøs tolkning av enkeltepisoder, marginale meninger og løse rykter sementerte White forestillingen om en vedvarende konflikt mellom teologi og naturvitenskap.

Selv om vitenskapshistorikere i dag bruker White og Draper som skoleeksempler på hvordan man ikke skal skrive historie, henger grepet altså igjen i journalistikken, også hos svært oppegående skribenter som Newth.

Dermed understreker den ellers lesverdige artikkelen Langsomt blir allting til 23.2. ikke bare hvor gammel jorden er, men hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.

Vi ser grepet med å vinkle vitenskapshistorien som en rekke kamper mellom kirken og vitenskapen når Newth hevder at det på midten av 1800-tallet var uvanlig å tenke at jorden var eldre enn 6 000 år og at «vitenskapen utkjempet et av sine siste slag mot kirken».

At vinklingen er velkjent, gjør den imidlertid ikke mer vitenskapelig. Det begynner å bli noen år siden historikere forlot konfliktmodellen fra 1800-tallet. Forskere som Brooke og Cantor, Lindberg og Numbers, har tatt gode oppgjør med mytene, enten temaet er astronomi eller geologi, evolusjon eller medisin. Noen argumenterer også for at Kirken og teologi kan ha hatt positiv betydning for utviklingen av vitenskap.

Nå kan man skrive historie på ulike måter. Det er ikke vanskelig å fokusere på personlige, politiske eller filosofiske spenninger når teorier som bryter med eksisterende kunnskap møter motstand. Noe som ofte skjer når de mangler tilstrekkelig empiri eller er vanskelige å forstå.

Samtidig finner vi stor respekt for naturvitenskap i kirkehistorien. Augustin og Aquinas argumenterte for at Bibelen måtte tolkes i lys av det som var vist naturfilosofisk. Manglet slik demonstrasjon, som i spørsmålet om jordens alder, støttet man seg inntil videre til skriftlige kilder som Bibelen.

Når det etter hvert dukket opp spor etter en lengre forhistorie, bør det ikke overraske at mange erkjente at jorden kunne være eldre enn 6000 år. Som Dekodet har tatt opp relativt grundig før ser vi spor allerede i middelalderen, som hos Albertus Magnus.

Den danske geologen Nicolas Steno (senere katolsk misjonær) førte dette videre på 1600-tallet. Som anglikaneren Robert Hooke så han for seg en lang forhistorie, ikke minst siden de eldste bergartene manglet fossiler. I århundret etter fortsatte bl.a. Buffon å argumentere for en gammel jord - og mange teologer lot seg overbevise.

Flere vil nok også ta et hint av at pave Pius VII rundt år 1800 støttet at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde.

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall beregnet av den historieinteresserte biskop Ussher. Kanskje derfor understreket en i samtiden såpass anerkjent kristen tenker som William Paley i 1802 at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

Han tenkte langt mer tradisjonelt her enn i argumentet om at vi kunne forstå at universet var designet på samme måte som vi kunne forstå at en klokke vi fant på stranden var det.

Vi ser da også at heller ikke den franske protestanten Cuvier møtte mye motstand da han i 1813 skildret jordens historie som en lang rekke katastrofer. Eller da Biskop George Gleig i 1816 poengterte i innledningen til Stackhouse-Bibelen at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når så Newth skriver i Aftenposten om geologen Lyells bok fra 1830-tallet er det likevel tidsaspektet han oppfatter som stridens tema. Og i stedet for å se det som en vitenskapelig diskusjon, er fokus at tanken om at jordens var formet av en serie katstrofer er en kirkelig påstand.

Den økende vitenskapelige motstanden mot denne kirkelige «katastrofismen» kulminerte i 1830 med utgivelsen av boken Principles of geology. Her skriver geologen Charles Lyell at forandring i naturen hovedsakelig er en gradvis prosess, drevet frem av kjente naturkrefter over svært lang tid.

Fordi vi både kjenner kreftene som endrer verden og kan gjøre antagelser om endringstakten, kan vi også regne oss bakover i tid og danne oss et realistisk bilde av verden slik den en gang var.

Men den revolusjonerende innsikten, som på norsk fikk navnet aktualitetsprinsippet, krever at vi forkaster den bibelske tidsforståelsen. Ifølge Lyell er jorden millioner av år gammel.

I realiteten var altså spørsmålet om jordens alder ikke noe stort tema. Den hadde de fleste av deltagerne i debatten for lengst akseptert til å være svært gammel. I stedet gikk diskusjonen først og fremst på om jordens form skyldtes en serie omfattende katastrofer, inkludert storflommen i Bibelen, eller jevne, lange og uniforme prosesser.

Selv om mange (og ikke bare teologer) foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si ut fra geologiske funn. Og når vi snakker 1830-tallet var datagrunnlaget såpass underbestemt at flere konklusjoner var mulig, inkludert kombinasjoner.

Det Lyell innførte var i større grad nødvendige forskningsprinsipper (som at nåtiden var en nøkkel til fortiden) enn nødvendige konklusjoner.

Selv om vi i dag har langt bedre data fortsetter diskusjonen, ikke minst etter klare spor av at meteoritter har ført til store katastrofer og påvirket evolusjonen.

For selvsagt var det ikke slik at nykatastrofismen gjorde Lyells lærdom overflødig. Jorden og livet utvikler seg fortsatt gradvis det meste av tiden, men nå vet vi at voldsomme begivenheter av og til tar utviklingen i en helt ny retning.

På samme måte som vi dessverre vet at slike blogginnlegg ikke oppfattes som så voldsomme at de tar journalistikken i en helt ny retning.