Anmeldelsens problem

Siden jeg ga et litt forhastet løfte om det i fjor, er det vel på tide å fortsette kommentarene til Even Grans anmeldelse av Svar på tiltale.

Som lengden antyder er det forståelig at det etter hvert tar noe tid mellom hvert tilsvar.

Dette er nest siste kommentar før vi tar fatt på Grans senere innspill om gudsargumenter og handler om en ikke ukjent utfordring som kalles Det ondes problem.

Siden temaet er behandlet ganske inngående på Dekodet tidligere er det mulig også for de som ikke har lest boken å vurdere i hvilken grad anmeldelsen treffer min argumentasjon.

Som vanlig takker vi for at Gran faktisk et stykke på vei anerkjenner at min generelle argumentasjon for deler av et gudsbegrep ikke er dårlig, samtidig som han altså heller ikke her vil gå hele veien.

En ting er å anerkjenne at vår eksistens i universet er vanskelig å forholde seg til også for oss ateister, og at vi også må åpne for at «noe» må ha vært evig og uskapt, som nevnt i innledningen. Noe ganske annet er å åpne for at dette evige og uskapte må være noe i nærheten av den kristne guden med sine tre egenskaper allmektig, allvitende og allkjærlig.

Dermed er hans forståelse at jeg er ute etter logiske krumspring for å få de tre sistnevnte til å gå i hop. Men han er ikke akkurat imponert.

Et viktig grep her er å justere definisjonen av begrepet «allmektig» slik at det ikke kolliderer med de andre to. Gud kan for eksempel ikke gjøre ting som er logisk umulig, som å lage en firkantet sirkel. Alt er ikke mulig, selv om man skulle ha all makt, skriver Davidsen (s. 296).

Mange av de justeringene Davidsen gjør er åpenbart motivert ut fra et ønske om å kunne holde fast på det bildet av Gud han allerede har bestemt seg for. Det blir spesielt tydelig i Davidsens gjennomgang av det ondes problem – altså hvordan kan det finnes så mye lidelse i verden hvis Gud er god og allmektig. Hvorfor griper han da ikke inn?

Det er interessant at Gran her ikke argumenterer mot min forståelse. Han krever ikke at allmakt må innebære at man skal kunne gjøre selvmotsigende ting som å lage firkantede sirkler. Han hevder ikke at en allmektig Gud ikke kan eksistere fordi Gud ikke kan la noe være både under vann og i lufta samtidig.

Likevel kaller han altså dette for mine mer eller mindre personlige justeringer.  Han er tydeligvis lite inne i den fagfilosofiske debatten. Han er ikke kjent med at dette er ganske normalt i teologihistorien (man må vel til mer moderne tenkere som Descartes for å finne noen toneangivende som synes å mene at Gud kan skape firkantede sirkler).

Inntrykket Gran etterlater er at det er denne Davidsens noe kreative omgang med definisjonene som får ham til å lande på at selv ikke allmakt gjør det mulig å gjøre noe umulig.

Muligens mener Gran at det virker oppbyggelig for ateister å skrive som om det jeg driver med skyldes psykologi og etterrasjonalisering og ikke logikk. Uansett forklaring er det underlig å se fra en som hevder at han er interessert i å vurdere spørsmålet rasjonelt.

Det er også underlig at han i så stor grad vinkler dette til å handle om å  forklare eksistensen av det som vanskelig kan forstås som annet enn vilkårlig lidelse, tross ganske tydelig understrekning av at det ikke er målet med det jeg skriver.

Dette er en monumental utfordring for troen på den klassiske kristne guden. Hvis Gud er allmektig og god, hvordan kan han da la tusenvis av mennesker må dø i jordskjelvkatastrofer som ikke har noe med menneskelige syndige valg å gjøre, og som derfor ikke kan rettferdiggjøres på den måten. Hvordan forklare vilkårligheten, at noen får leve mens andre må dø?

Mens det jeg svarer på er de klassiske filosofiske argumentene som hevder at Det ondes problem gjør det umulig å være kristen hvis man ønsker å følge logikkens lover.

Boken er altså ingen vekkelsestale. Den driver ikke sjelesorg eller populærpsykologi. Den sier i likhet med Bibelen ikke at det finnes en direkte mening eller personlig årsak bak hver eneste lidelse.

I stedet handler den for det første om det som ofte kalles det logiske problemet (påstanden om at det er selvmotsigende at det skal eksistere en god og allmektig Gud i en verden med lidelse, enten denne skyldes naturkatastrofer eller menneskelig ondskap) og for det andre om det er usannsynlig med en god og allmektig Gud når det finnes lidelse.

Det jeg da trekker fram er bl.a. at skal eksistensen av lidelse faktisk innebære en selvmotsigelse for gudstro, må man vise at Gud ikke kan ha noen grunn til å tillate lidelse. Videre er det slik at det er svært vanskelig å tankemessig at lidelse gjør Guds eksistens usannsynlig, bl.a. fordi det er vanskelig å finne måter å konkretisere sannsynlighet på her.

Jeg sier også langt mer, men dette er vel essensen.

Dermed er det hyggelig at Gran mener jeg tar dette på alvor, samtidig som han altså ikke forholder seg konkret til min argumentasjon på punktene nevnt over.

Davidsen skal ha ros for å ta utfordringen på alvor, og han innrømmer at dette er vanskelig. Likevel; det beste svaret jeg klarer å lese ut av boka hans på denne alvorlige utfordringen er at vi ikke kan vite hvilke grunner Gud kan ha for å tillate lidelse (s. 187-190).

Mens jeg i realiteten argumenterer for at vi ikke trenger å vite spesifikt hvilke grunner dette er for å vise at de to utfordringene over ikke gjør gudstro til noe irrasjonelt.

Det tredje spørsmålet (som for så vidt også kan være et svar på det andre) er det som kalles for teodicé – altså forsøk på finne gode nok grunner til at Gud tillater lidelse. Dette er en viktig diskusjon, men selv om vi ikke skulle komme helt i mål her (og det gjør vi nok ikke), endres ikke konklusjonene fra de to første punktene. Lidelse gir ingen rasjonell berettigelse til å avvise Guds eksistens.

Så kan det selvsagt være at vi synes vi bør ha gode grunner, men det er en annen diskusjon - som jeg forsåvidt også tar, siden den er viktig for mange.

Som vi har vært inne på, er spørsmålet om det virkelig er nødvendig å finne (mulig) gode grunner til at Gud tillater vilkårlig og meningsløs ondskap – altså formulere teodicéer. Det er forskjell på å diskutere logisk konsistens og å forsøke å finne forklaringer på hvorfor Gud har gjort det på den ene eller andre måten.  Det ene handler primært om logikk, det andre om teologi. Skulle vi ikke klare å utvikle en troverdig teologi om Det ondes problem, er det noe annet enn å si at det innebærer en logisk selvmotsigelse som gjør at Gud må avvises.

Teodicéer kan likevel være nyttige og til dels nødvendige siden mange har spørsmål om grunner. Men når vi behandler dette, må vi være tydelige på hvor vi befinner oss. Vi snakker ikke lenger som over om et logisk argument mot kristen tro, eller noen sannsynlighetsargument. Det vi ser på, er om vi kan forstå hvorfor Gud tillater lidelse og ondskap. Og selv om dette er vanskelig, og i prinsippet umulig fullt ut for begrensede mennesker som ikke kan se ting fra Guds ståsted, kan vi tenke oss flere mulige løsninger.

Så nevner jeg en rekke slike mulige løsninger over noen sider. Målet er ikke å vise at dette må være løsningene, men å vise at det kan finnes en rekke ulike og tildels gjensidig forsterkende grunner. Jeg henviser også til en gjennomgang hos Atle Ottesen Søvik (se en kjapp presentasjon her og litt mer her) som jeg siterer et lengre avsnitt av.

Gran har imidlertid også bedre poenger, selv om han heller ikke ikke argumenterer logisk stringent.

Det er et viktig mål for Davidsen er å vise at det er umulig å bygge opp et logisk stringent argument som direkte motbeviser en gud som er allkjærlig, allmektig og allvitende på samme tid. For å få til det må begreper og definisjoner finjusteres og omarbeides. Han stiller for eksempel spørsmål om det er meningsfullt å snakke om «summen av all lidelse» når det ikke finnes ett eneste enkeltmenneske som opplever hele denne samlede lidelsen (s. 191). På neste side gjør han et poeng av at lidelse ikke kan tallfestes på en måte som gjør begrepet brukbart i en matematisk sannsynlighetsberegning. Han skriver videre at det heller ikke er så enkelt som mange tror å påvise vilkårlig lidelse. For ettersom vi, som nevnt, aldri kan vite om Gud ikke har en eller annen god grunn, så er jo begrepet vilkårlighet effektivt fjernet fra ligningen. Da må vi bare akseptere at den fromme sognepresten måtte dø av kreft i 30-årene og etterlate seg mann og tre små barn, mens halliken og voldtektsforbryteren fikk leve til han var 90.

Så kunne vi gjort mye ut av at Gran snakkes om "en gud", mens jeg i boken stadig understreker at jeg ikke argumenterer for en tilfeldig forbipasserende gud, men om den ikke-kontingente Gud. Vi lar det ligge siden han uansett bekrefter at han ikke kan levere et logisk stringent argument som motbeviser at Gud er allkjærlig, allmektig og allvitende.

Det er likevel et viktig personlig spørsmål for mange, og vi kjenner tilsvarende fra salmene og andre tekster i Det gamle testamentet, hvordan det kan ha seg at denne sognepresten dør ung, i motsetning til voldtektsforbryteren.

Selv om vi ikke trenger noe svar på dette for å avvise at Det ondes problem er en logisk selvmotsigelse eller formelt usannsynlig for gudstroende, kan vi tenke oss en rekke mulige grunner. Når Gran verken nevner eller argumenterer mot alle jeg trekker fram, kan vi ta noen flere her.

Som jeg sier kunne vi selvsagt sagt mer om dette med den frie vilje

men vi kan finne mange andre og til dels overlappende varianter. Vi kan for eksempel knytte argumenter til naturens orden og lovmessighet (inkludert evolusjon) og at dette kan være nødvendig for å bygge opp den type verden som vi best kan være frie i og vokse som enkeltpersoner og samfunn. Eller vi kan gå inn på karakterforming som kan kreve en fysisk verden med så høy risiko for skader og ondskap at det vi kan modne og utvikle oss på en måte som en idealisert lykkeverden med lav risiko ikke ville gjort. Vi kan snakke om syndens følger og at noe av den lidelse vi møter skyldes av vi er rammet av syndefallet og dermed har en tendens til å sette oss selv i fokus eller velge noe (større eller mindre) ondt. Dette er noe annet enn for eksempel risikoen for kometnedslag og jordskjelv som skyldes naturlige lovmessigheter som nevnt over. Vi kan berøre eksistensielle utfordringer som Gud kan bruke til å vekke oss opp av tilstander av selvfølgeligheter og sløvhet og gir oss mulighet til å være modige og selvoppofrende. Det er mulig å trekke inn at Gud selv led som mennesket på korset og kan være nær når vi har det vondt, en tanke som kan være til trøst og som er vanskelig å finne utenfor kristen tro. 

Deretter kommer en lengre vurdering av forskjellen mellom hva Ottesen Søvik kaller for en høyrisikoverden (med en lovmessighet som gjør at vi kan få en stein i hodet, eller bli rammet av kreft osv.) og en lavrisikoverden (f.eks. som himmelen). Kunne Gud nøyd seg med å skape bare sistnevnte, eller kan det være grunner til også førstnevnte, når alt kommer til alt?

Jeg trekker også inn dette med kompensasjoner, altså at denne verden ikke er den eneste, slik at selv det verste av lidelse i dette livet må ses i forhold til en evighet uten lidelse i det neste livet.

I det hele tatt sies det svært mye som en tross alt kort anmeldelse ikke kan komme inn på. Men det hadde nok tjent en videre samtale om dette bedre med en noe mer prinsipiell presentasjon av min argumentasjon.

Så kommer vi til det som Gran kaller for "Teoretiske c-momenter".

I kapittelet om Det ondes problem, er det tydeligvis et overordnet mål for Davidsen å skyve bevisbyrden over på motparten. Hvis han bare greier å stokke begrepene slik at allmakt og allkjærlighet går i hop på hans skrivebord, så har han vunnet. Da sitter ateistene igjen med svarteper, og det er ikke lenger rasjonelt berettiget å si at det er selvmotsigende med lidelse i en verden skapt av Gud (s. 189). Han slår også fast at dette problemet nå er løst i så stor grad at det ondes problem først og fremst er et følelsesmessig problem. Det er også bred enighet om dette blant fagfilosofene, får vi vite (s. 182).

Det vi kan lese av dette er altså at denne Davidsen har klart å forholde seg ryddig og rasjonelt til spørsmålet teoretisk. Argumentasjonen er god, hvis man ser på den logisk. Han har vist at ut fra normale forståelser av begreper (som at allmakt altså ikke innbærer å kunne gjøre det som ikke kan gjøres) at Det ondes problem ikke er logisk selvmotsigende osv.

Den eneste lille detaljen som mangler er dette med livet - og følelsene.

Men hva om vi tar påstander fra dine medtroende på alvor, Davidsen, og legger til grunn at Gud har makt til å gripe inn og for eksempel redde ett enkelt barn fra døden midt i en jordskjelvkatastrofe. Hva med alle de andre? Hva med kameraten? Hvorfor måtte han dø? Hva med de som ifølge teologene hadde Guds hjelpende hånd på sin side, og overlevde nazistenes konsentrasjonsleire? Hvorfor fikk de hjelp, mens de fleste andre havnet på likhaugene? Hvor kommer denne vilkårligheten fra? Hvorfor er det tilsynelatende ingen systematikk i hvem som berges og hvem som må dø? Skyldes det at Gud «sikkert har sine grunner»? At «Guds veier er uransakelige?»

Det som Gran gjør her er altså ikke å ta tak i min argumentasjon, men andres. Han sier - med rette - at det finnes til dels mange kristne som mener at Gud griper direkte inn og redder enkeltpersoner midt i katastrofer.

Hvordan stiller så jeg meg til det?

For det første er det ikke slik at dette er noe jeg er noenlunde alene om eller har kommet fram til som en unnamanøver mens jeg skrev Svar på tiltale. Tvert i mot følger dette en reflektert kristen tradisjon (selv om den muligens ikke er flertallsoppfatningen på bedehuset). Jeg har da også i mange år, i foredrag, artikler og leserbrev (bl.a. i Vårt Land) argumentert for at det er et feil gudsbilde å se for seg en vernende hånd i alle situasjoner.

Selvsagt er det ikke urimelig at en kristen kan tenke at en allmektig Gud kan beskytte i nød og ulykker, men vi det er like urimelig å hevde at vi har noen garanti for dette eller at livet handler om meg og mine, slik at vi står under en spesiell beskyttelse som andre er unndratt.

Det er ikke slik i kristen tro at vi er lovet at Gud skal redde oss i ulykker. Skal vi tro Bibelen regner det både over den rettferdige og urettferdige. Når et tårn velter over noen er det ikke på grunn av deres synder. De fleste av disiplene døde på brutale måter. Det mangler ikke kristne martyrer.

Hvis noen skyter på meg, følger kulene naturlovene.

Oppfatter man slik jeg skriver mye om i Svar på tiltale at Gud står bak og opprettholder naturlovene er Guds veier ikke uransakelige. De blir det først hvis jeg skal lete etter en direkte mening bak det vonde eller onde som skjer meg eller andre.

Tvert i mot er det slik at naturlovene er med og styrker troen på Guds eksistens. De kan som jeg er inne på i boken til og med brukes som del av en positiv argumentasjon.

Samtidig som det altså ikke er noen tvil om at de også kan forstås i et ateistisk perspektiv.

Davidsen hadde stått seg på å ta litt mer høyde for de ikke-troendes perspektiv på dette. For det første burde han vurdere om det ikke er enklere å få alt dette til å gå opp hvis man heller forutsetter at det ikke finnes noen god og allmektig gud, og at universet og naturen er grunnleggende ikke-moralsk. Da er det nemlig ikke noe problem å forklare vilkårlig lidelse. Da spiller empirien på lag med teorien. Jeg synes en skeptiker som Davidsen bør ta dette langt mer på alvor, hvis det virkelig er sannhet han søker.

Jeg er noe usikker på hva av dette Gran mener jeg ikke har fått med meg. Selvsagt er det slik at fenomenet lidelse taler i negativ retning for gudstroende. Sagt på en annen måte er det ikke vanlig å bruke Det ondes problem som et argument for Guds eksistens.

Som jeg sier i boken er det likevel slik når vi også har mange forhold som taler for Guds eksistens at

Skal Det ondes problem veie mer, må det vise at gudstro er logisk selvmotsigende, uansett. Gjør det ikke det, kan det ikke i seg selv overvinne gudstro rasjonelt. Det samme gjelder selv om vi ikke skulle finne plausible løsninger på andre sider ved problemet, eller tror vi kan komme til å finne noen. Skal vi si noe om Guds eksistens må vi rett og slett vurdere argumenter for og i mot. Oppfatter vi de positive grunnene som mer tungtveiende, er vi berettiget til å tro på Gud selv om det også finnes grunner til ikke å tro.

Spørsmålet er altså ikke om Det ondes problem taler i negativ retning, men om det gjør gudstro selvmotsigende eller svært usannsynlig. Jeg har argumentert ganske inngående for at det ikke gjør det og Gran har ikke argumentert i mot.

Så avslutter Gran med noen kraftsalver.

Men ok, la oss nå legge til grunn at Gud hadde noen «gode grunner» til for eksempel å la over 230.000 mennesker dø i flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia i 2004. Hva skal vi si om en slik gud? Hvis vi skal tillate oss å legge dagens moralnormer til grunn, så hadde det vel neppe holdt særlig langt i en rettssal. Folk som er ansvarlige for massedrap blir normalt dømt uansett hvilken «god grunn» de måtte finne på.

Det håper jeg jo vi kan være enige om, men det er altså en kategorifeil å kalle Gud for "folk". Den som har skapt og opprettholder hele tilværelsen stiller i en noe annen kategori enn det som er skapt og opprettholdt. Mange vil nok også forstå at det forholder seg helt annerledes for en som kan gi overveldende kompensasjon i den neste verden for våre lidelser i denne verden.

I tillegg er man (som jeg også sier i boken, der sies i det hele tatt mangt) ikke nødvendigvis moralsk ansvarlig for noe, selv om man kan være kausalt ansvarlig. At Gud har skapt naturlover gjør selvsagt Gud kausalt ansvarlig for hva naturlovene kan frembringe. Logikken er videre slik at Gud ikke kan gjøre stadige unntak fra naturlovene, uten at vi i praksis ender med en verden der det ikke lenger finnes naturlover.

Mens altså Gran mener at eksistensen av lidelse gjør Gud til en fryktelig fyr.

Likevel mener altså Davidsen at Gud bør frifinnes uansett hva som skjer, fordi det er så mange andre «gode rasjonelle grunner» til å tro. Spør du meg, synes jeg det største mysteriet med religion er at oppegående mennesker som Davidsen velger å legge livene sine i hendene på en slik uhyggelig figur.

Det handler med andre ord ikke om logiske argumenter, men om avskyerklæringer. Siden Gran ikke ser noen gode grunner, er det ingen gode grunner. Denne type argumentasjon kalles for personal incredulity og støttes normalt ikke av skeptikere.

Argumentasjonen blir ikke bedre når han bruker eksistensen av meteorer og gammaglimt som argument mot Gud.

Vi vet at det finnes vilkårlig lidelse igangsatt av naturprosesser som ikke har noe med «våre frie valg» å gjøre. Om åtte milliarder år vil jorden bli tilintetgjort av solen. Lenge før den tid kan livet på jorda bli utryddet på grunn av meteornedslag eller gammaglimt. Vi vet at slike ting skjer i universet hele tida. Denne virkeligheten passer som hånd i hanske med ideen om et gudeløst og amoralsk univers.

Vel, som sagt er ikke poenget i min argumentasjon fri vilje. Når jeg er inne på dette er det som et underordnet poeng knyttet til mulige grunner til at Gud kan tillate lidelse.

Videre er det for det andre slik at Gran ikke kan bruke dette uten å vise at eksistensen av naturlover faktisk passer som hånd i hanske med idéen om et gudeløst univers. Dette er et trospostulat han ikke argumenterer for. Han tjuvstarter og godtar dette som et selvfølgelig utgangspunkt, uten å drøfte min eller andres argumentasjon rundt dette.

Dermed er Gran slik jeg viser i boken (side 316-17) på linje med Dawkins som også forutsetter det som skal bevises.

Kanskje noe av forklaringen på at Dawkins mener universet er som man skulle vente at han er for mye på innsiden av et vestlig orientert livssyn til å klare å se seg selv utenfra? Skal vi vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi ikke tjuvstarte med kjente fasitsvar som at vi finnes. Vi må starte med spørsmål som ”hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers?” Deretter kan vi ta for oss spørsmål etter spørsmål siden universet kunne vært annerledes på så mange måter. Hvordan kan det ha seg at det er som det er? Hvordan kan det ha seg at det er orden og naturlover?

Disse og mange andre spørsmål som jeg tar opp på de neste avsnittene er viktige i en diskusjon om Guds eksistens. Hvis et ateistisk utgangspunkt stillere svakere enn et teistisk til å forklare eksistensen av naturlover, er det lite rasjonelt å bruke naturlover som et argument mot et teistisk syn. En forestilling om naturlover har da også vokst fram fra en teistisk oppfatning og henger ikke historisk sammen med ateisme.

For det tredje er det slik at vi alltid har visst at vi kan få en stein eller et lynnedslag i hodet. At noe langt mindre sannsynlig som metorer og gammaglimt også er mulige, er ikke noe sterkere argument mot Guds eksistens. Viktigere enn det er at vi ikke kan argumentere mot at Gud finnes og har skapt universet eller er gald i oss eller har en stor plan for oss, eller hva det er Gran mener å argumentere konkret mot her, med at jorden eller livet muligens kan ødelegges.

Så lenge noe ikke har skjedd kan det ikke være et argument mot noe som helst.

For det fjerde er det slik at kristne alltid har hevdet at vår nåværende jord kommer til å bli ødelagt og at Gud derfor kommer til å skape en ny himmel og jord. En forestilt fremtidig ødeleggelse av jorden er altså akkurat som forventet i kristen tro.

Dermed treffer heller ikke Grans siste avsnitt om dette.

Hvorfor vurderer ikke Bjørn Are Davidsen denne muligheten, hvis han virkelig har en åpen, rasjonell og vitenskapelig holdning? Hvorfor er han bare opptatt av å vri det til slik at Gud skal passe inn? Han insisterer på å være opptatt av logikk og stringens, og at gudstro er det mest rasjonelle svaret. Jeg følger ham et stykke på vei, men i kapittelet om lidelsens problem er det bråstopp. Dette er ikke åpen og ærlig sannhetssøking. Dette er ren apologi. Det er etterrasjonalisering og dogmeforsvar.

Nå kan det selvsagt være delte meninger om noe av dette, men det er liten tvil om at Svar på tiltale nettopp er skrevet for å svare på tiltale, samtidig som den ikke gir et utfyllende svar på all tiltale. Men når jeg leser Grans innvendinger til kapitlet om Det ondes problem er det ikke opplagt at det er jeg som svikter mest i logikk eller stringens, eller er ivrigest i apologi, etterrasjonalisering og dogmeforsvar.

Kanskje burde Gran ikke trykket fullt så fort på bremsene?