Uforståelig nok

Siden Aftenposten i går på 540-årsdagen kunne fortelle at ... "legen og geografen" Nikolaus Kopernikus ble født den 19. februar 1473, var det ikke uventet at resten av informasjonen også ble i overkant skjev.

Skal vi si noe om Kopernikus, er det nok ikke hans rolle som lege og geograf som først bør trekkes fram. Eller hans virke som astrolog, strateg, økonom, jurist, soldat, guvernør, poet eller tolk. 

At teologen Kopernikus fikk så stor betydning handler i stedet om hans astronomi og matematikk, nærmere bestemt hans hypotese og matematiske modell der det var solen og ikke jorden som var i sentrum. 

Slik Dekodet har tatt opp igjen og igjen og igjen er dette dessverre et område der myter kretser rundt oss i lange baner. Det er unntaket at noen som skriver om dette i lærebøker eller aviser, eller forteller om det i media, gjengir selv hovedpoengene riktig.

Aftenposten er intet unntak.

I løpet av 36 års intens forskning forsøkte han å bevise at solen sto i sentrum for vårt planetariske system, og at jorden og alle planetene kretset rundt den.

Det er vanskelig å si at Kopernikus forsøkte å bevise dette. I stedet synes målet å være å vise at en modell med solen i sentrum er en mer elegant matematisk løsning og altså bør foretrekkes fremfor alternativene. Det er heller ikke enkelt å si hvor intenst eller vedvarende hans arbeid med dette var, eller en gang når det startet.

Det eneste vi kan si sikkert er at han hvertfall ikke holdt intenst på med det i 36 år, siden han ikke begynte å støtte et solsentrert system før en gang mellom 1508 og 1514.

Dessverre hadde Kopernikus før teleskopets oppfinnelse ikke mer presise observasjoner enn antikkens grekere, i tillegg til at han holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed ga ikke modellen avgjørende bedre resultater, selv om den forbedret og forenklet noen regnestykker og ble studert ganske inngående av de som forstod geometrien.

At vi i etterpåklokskapens navn kan se at Kopernikus hadde rett - i prinsippet - betyr ikke at det var mulig i samtiden.

Vel vitende om de farer som lå i en slik oppfatning, nølte han med å publisere sine vitenskapelige erkjennelser, men en venn fikk til slutt overtalt ham til å gjøre det. Kopernikus mottok det første trykte eksemplar av boken De revolutionibus orbium coelestium (Om de himmelske sfærers bevegelse) på sitt dødsleie i mai 1543. Utgivelsen fikk ingen følger, for boken ble forståelig nok fortiet av kirken.

Aftenpostens oppslag forteller oss ikke noe om hvilke farer som Kopernikus "var vel vitende om". Muligens antar man at leserne i dag er vel vitende om dette og synger med på en halvkvedet vise. Men det er altså grunn til å tvile på at mange vet at det som kan dokumenteres først og fremst er frykten for å bli gjort til latter av astronomikollegaer.

Det som imidlertid er sikkert er at siste setning i sitatet over røper de sedvanlige fordommer om perioden. Dermed trenger man heller ikke å oppgi kilder til at "boken ble forståelig nok fortiet av kirken"  for ikke å si at noe slik (som altså ikke skjedde) eventuelt skulle ha handlet om noe mer enn at kirken ikke var så opptatt av astronomi utover kalenderformål.

I det hele tatt er det uvanlig at noen tar seg bryet med å sette seg inn i hvordan boken ble mottatt, i motsetning til vitenskapshistorikeren Thony Christie som oppsummer det etter en god oversikt:

Much as some would wish it otherwise there really was no significant opposition to heliocentricity on religious grounds between the publication of De revolutionibus in 1543 and the telescopic discoveries made between 1610 and 1613. 

Men så kommer man til det som Aftenposten antagelig oppfatter som kjernen i saken, Kirkens kamp mot vitenskapen slik den angivelig viste seg med Galilei.

Alvor ble det først da den italienske astronomen Galileo Galilei (1564-1642) i 1632 publiserte sitt banebrytende verk Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialog over de to største verdenssystemer), der han klart tok parti for Kopernikus’ teorier. Boken vakte voldsom oppsikt, og forfatteren kom i inkvisisjonens søkelys. Galilei ble i 1633 dømt til livsvarig husarrest, og måtte offentlig avsverge sine teorier. At han umiddelbart etter dommen skal ha mumlet «eppur si muove» (den beveger seg dog) er vel en legende.

På den ene siden er det flott at man er kjent med at deler av Galilei-fortellingen "vel" er en legende. Ja, når noe er uten kilder og lagt inn i fortellingen flere hundre år senere, er det nok en legende.

På den andre siden er det ikke fullt så flott at man ikke tar dette som et hint om at kanskje mer av det man "vet" om saken tilhører senere legender, nærmere bestemt 1800-tallets politiske polemikk som fortsatt misfarger manges forståelse av fortiden.

Denne mytedannelsen har da også gjort at det fortsatt er umulig å få gehør for at Galileis modell verken var den eneste eller den beste i samtiden og at hans (forståelig nok eller ei) fortielse av konkurrende modeller ikke bidro til å styrke hans troverdighet.

I realiteten handlet altså ikke Galilei-saken om det vi vanligvis tenker på når vi snakker om tro mot vitenskap. Hadde Galilei gått noe mer forsiktig i dørene i en svært urolig tid (vi snakker midt under 30-årskrigen), ville hans vitenskapelige hypoteser ikke vagt særlig "oppsikt". Spørsmålet handlet først og fremst om kirkens autoritet i kjølvannet av Reformasjonen, og spesielt på det som var blitt et følsomt felt etter Luther, bibeltolkninger.

Skulle Bibelen tolkes av Kirken eller av legfolket? Skulle man være katolsk eller protestantisk?

Kort sagt var det som gjorde dette til en vanskelig sak ikke at kirken blandet seg inn i vitenskapelige tolkninger, men at Galilei blandet seg inn teologiske tolkninger og krevde at man måtte ta hensyn til hans astronomiske modell. Som han altså dels ikke hadde bevis for, dels var feil (sirkelbaner), dels støttet seg til feil bevis (som tidevannet) og dels ikke hadde gode svar på knusende motforestillinger (parallakseproblemet) - se ellers en forelesning fra UiO om en del av dette (selv om den er bedre på astronomi enn historie).

Thony Christie avslutter dermed gjennomgangen jeg siterte fra over som følger (og med lenke til en lengre argumentasjon):

In the period following those discoveries there developed a conflict between Galileo and Foscarini on the one side and the Catholic Church on the other not for scientific reasons but because the two of them tried to tell the Church how to interpret Holy Scripture as I have explained in an earlier post.

Så skal vi ikke lage noen hypotese om at det er fordi man ser noen farer i en slik oppfatning at media nøler med å publisere denne type kildebaserte erkjennelser.

Det er uansett ikke forståelig at historievitenskapen forties.