Ja til Harry Potter!

I Dekodets kjente og kjære serie leserbrevene som kom inn har vi nådd den store kulturdebatten i Aftenposten i forbindelse med første Harry Potter-film i 2001.

Nå inntok jeg nok ikke den mest modige posisjonen, men noen måtte ta på seg jobben. Resultatet viste seg 02.12.2001 og vi tar først innlegget som utløste debatten.

Nei til Harry Potter

Harry Potter-feberen er i ferd med å bre seg for alvor, og jeg undrer meg over at ingen kommer med motforestillinger til den populære figuren. Jeg har selv tre barn i «Harry Potter-alder», og har lest én av bøkene (for meg selv). Jeg kan ikke annet enn å konkludere at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli Harry Potter-fans.

I Harry Potters verden finnes det ingen absolutter. Grensen mellom rett og galt, godt og ondt, viskes ut. Det er opp til barnet Harry Potter, som leseren identifiserer seg med, å definere hva som er akseptabelt eller ikke. Alle midler er tillatt for å oppnå målene.

I boken jeg har lest, «Harry Potter og Mysteriekammeret», er blant annet kontakt med døde (spiritisme), løgn, bedrag og forbannelser legitime midler som blir brukt av Harry Potter og vennene hans. Vanlige mennesker som ikke driver med trolldom og hekseri, blir sett på som dumme og slemme.

Forfatteren har selv advart pressen om at Harry Potter-serien skal bli mørkere og skumlere etterhvert.

Disse bøkene har som kjent enorm suksess, og jeg leste i Aftenposten for en tid tilbake at det også er lagt ut mange spill og adresser på Internett for barn som er interessert i Harry Potter. Det finnes til og med en virtuell Galtvort skole for trollmenn og hekser som barn kan melde seg inn på og lære alt det som hekser og trollmenn trenger å lære.

Når man tar i betraktning at barna våre blir bombardert med okkulte spill, leker, filmer og TV-serier fra de er bitte små, Pokemon, Digimon, Magic Cards osv., synes jeg det virker naivt å tro at dette ikke vekker interessen og pirrer nysgjerrigheten for okkultisme hos våre barn.

Harry Potter ser for meg ut til å være en katalysator inn i den okkulte verden for de av «Pokemon-generasjonen» som er blitt for store til å leke med småbarnsleker. 

Det var ikke vanskelig å finne overskrift på svarinnlegget.

Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (25.11.) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om Maniscalcos evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom «rett og galt, godt og ondt, viskes ut». Bøkene understreker tvert imot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med «alle midler».

Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis hun mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette, tar skade på kropp og sjel. «Spiritismen» som Maniscalco synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset.

Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Charles Dickens' En julefortelling en studie i okkultisme, ikke et oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potter-bøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

Maniscalco klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i, er parodier på klisjéer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om «svarteboka». Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme.

Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt. Mon tro hva Maniscalco vil finne i Snehvit, Askepott og Gutten som kappåt med trollet? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.