Tilbake til åstedet

Som lovet lovet i går kommer svaret på hvorfor Sverre Holms og min kommentar til Nygårdshaugs kronikk om Gud og vitenskapen ikke ble tatt inn.

Grunnen var ikke verre enn at den brave nonne og kjernefysiker Katarina Pajchel fikk en vennlig replikk på trykk i stedet.

Nå var dette ikke uventet i overkant vagt for en antiteist som ikke gir seg før kvalitative eksistenser som Gud er beskrivet med nitid, kvantitativ presisjon.

Dermed var Nygårdshaugs svar 20.6. som forventet

Det virker ganske umulig å få et fornuftig, logisk, empirisk, eller i det minste et undrende svar på overtroens – religionenes – holdbarhet i spørsmålet om en skapende og allmektig entitet – benevnt som Gud – når det gjelder universet.

Uten at han verken her eller ellers viser noen snev av interesse for eller kunnskap om litteratur som gjør nettopp dette. Nygårdshaug har ikke lest Collins, Craig, Feser, Ganssle, Lennox, Plantinga, Puntel, Reitan, Stenmark, Swinburne, Taliaferro eller mange andre som har skrevet om dette.

Nå ville han sikkert hatt noen innvendinger, men uenighet om svar er mer seriøst enn påstander om fravær.

Selv om det er hyggelig at Nygårdshaug forstår at Pajchel er hyggelig og velment, virker det nok ikke helt velment - hvis det da ikke handler om kompetanse - at han svarer på hennes metaforer som om det skulle være ... metafysikk. 

Dominikaner-søsteren og fysikeren Katarina Pajchel gjør heller ikke det i sitt tilsvar til min kronikk om universet og overtroen, og selv om forsøket er hyggelig og velment, er det dessverre båret oppe av metafysiske utsagn som det er umulig å gripe fatt i.

Hun skriver: «At en tekst leses på mange nivåer burde ikke være en fremmed tanke for en forfatter.» Selvfølgelig. Men visse tekster krever faktisk en helt klar og entydig fortolkningsmulighet, eksempelvis når en lege skriver i pasientjournalen: «Røntgenbildene av fru X viser en tumor på lungen.» Om en skokk legestudenter begynner å diskutere forskjellige tolkningsmuligheter av dette utsagnet, kan det gå riktig ille for fru X. Overskriften på Pajchels tilsvar til meg lyder slik: «Gud trives med seriøs forsking.» Dette utsagnet, derimot, rommer en rekke tolkningsmuligheter av ren metafysisk karakter: Hva menes med begrepet «Gud»? Sitter det en gud og følger med på forskning? Hvordan vet vi at han «trives» med denne sysselen? Og hvordan defineres «seriøs forskning»? Om jeg derimot velger å tolke dette entydig, slik legens setning i pasientjournalen skal, vil jeg måtte hevde at Katarina Pajchel tror at det finnes en Gud der ute et sted som sitter og humrer og koser seg over all den seriøse forskningen som utøves på en av hans milliarder av dommedagsdømte kloder i universet. Vel-vel.

Vel-vel er vel også et nærliggende svar på Nygårdshaugs utlegning.

At han ikke forstår, eller ikke vil forstå at Pajchels poeng er at naturvitenskap er bra og at verken kristne eller Gud trenger å være bekymret for at seriøs vitenskap (som altså er noe annet enn Nygårdshaugs metafysiske tolkninger av populærvitenskap) er i strid med gudstro er ikke egnet til å få kaffekoppen til å skvulpe.

Men det rykker noe mer i en finger eller to når han i beste harselerende stil kortslutter dette til at hun tenker antropomorfisk om Gud, altså tillegger Gud menneskelige egenskaper som om han skulle være en krimforfatter.

Så fortsatter han bevisst eller ubevisst å misforstå henne. 

Utsagn av typen, «Gud er per definisjon den ytterste virkelighet, selve opphavet til all væren» blir komplett umulig å forholde seg til i en forståelse av det universet vitenskapen viser oss uten å måtte sluke en gedigen metafysisk kamel. Hvilket dagens forskere innen astrofysikk og kosmologi slett ikke gjør, hvilket var utgangspunktet for min kronikk, som altså skulle vise at påstanden om at nyere vitenskap åpner for Gud er det stikk motsatte av det som er tilfelle. Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen. Og, kjære Pajchel, for ordens skyld: Jeg påstår ikke, som du skriver «at naturvitenskapen lukker for og motbeviser Gud» like lite som den lukker seg for forestillingen om eksistensen av hulder, engler, alver og troll, eller for at det muligens kan finnes en vellagret camembert i Jupiters kjerne. Det er bare så hinsides all sannsynlighet!

Uten å nevne hva som er galt med metafysikk, hvorfor dette er en kamel eller hvorfor det er å svelge slike om man skulle konkludere med Gud som den ytterste forklaringen på universet (eller altså eksistensen av alt fysisk).

Tilsvaret løftes ikke av Nygårdshaugs tydelig mangler kjennskap til det klassiske poenget at enten finnes det en forklaring på det fysiske, og da finnes Gud, eller så finnes ikke Gud og dermed ingen forklaring på det fysiske som dermed er et rent faktum (brute fact), som jeg har kommentert f.eks. her.

Det blir heller ikke mer elevert av at han plutselig gjør dette til et spørsmål om hvor "Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen". Som om det er hva Pajchell eller de professorene som startet denne debatten snakker om.

Og deretter oppfatter spørsmålet om en ikke-kontingent størrelse som Gud på linje med spørsmålet 
om eksistensen av kontingente størrelser. Han trekker ingen logiske slutninger av spor som at det finnes Gudsargumenter, men ikke gudeargumenter, alveargumenter eller religioner basert på troen på ost i Jupiters indre.

Han imponerer ikke mer som detektiv i Mysteriet om universets eksistens når han ikke viser mer kjennskap til seriøse gudsargumenter enn i hans første innlegg.

Dermed var det bare å sende inn en ny kortere og mindre kreativ kommentar fra det retoriske radarparet Davidsen og Holm.

Jeg tar sjansen på å gjengi det, selv om mye er likt det som ble lagt ut her i går.
 

Kriminell karikatur 

Gert Nygårdshaugs svar på Katarina Pajchels innvendinger mot hans kronikk om «Universet og overtroen», viser dessverre flere misforståelser av diskusjonen om Gud og vitenskapen.

Utgangspunktet for diskusjonen er en kronikk i Aftenposten 27. mars der professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) hevdet at naturvitenskapen ikke motbeviser, men «åpner for» Gud. Spesielt nevner de to viktige poenger:

Det ene er altså at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange overraskende funn at det er grunn til å være ydmyk både om hva den kan uttale seg om og om hva den faktisk vet.

Dermed er det dårlig lesning av Pajchel og professorene når Nygårdshaug sier retorisk at «Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen».

Nei, det er ingen seriøse personer som hevder noe slik. At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning. Empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen kan ikke gi oss direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at forskere ikke trekker Gud inn i ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at ingen seriøse forskere kan tro på Gud, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser verdien i å finne ut av skaperverket. For ganske mange i historien har dette handlet om å "tenke Guds tanker etter ham".

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje er det faktisk slik at ulike typer naturvitenskapelige konklusjoner (som Big Bang og det fysikere kaller fininnstilling) «åpner for» troen på en Gud som har skapt tid og rom. Mange vil nok også tenke at det taler mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan man selvsagt diskutere hvor gode argumenter dette er, men det holder ikke å svare de som «hevder at nyere vitenskap åpner for Gud» med at dette er «det stikk motsatte av det som er tilfelle» slik Nygårdshaug nærmest dogmatisk gjør.

Nå tar Nygårdshaug verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet. I stedet har han kommet med personlige betraktninger om historiske årsakforløp, religioners opphav og det ondes problem, og at tanken om en Gud ender i en uendelig rekke av guder. Men dette handler ikke bare om noe annet enn naturvitenskap, han misforstår kjente religionsfilosofiske poenger.

Det er rett og slett ikke slik at teistiske tenkere snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe særlig om gudsargumenter.

Så kom heller ikke dette inn fordi debattredaktøren valgte å trykke et "kortere innlegg".

Ikke fall bakover i forundring om Dekodet skulle slumpe til å kommentere det om et par dager.