fredag 7. juni 2013

Tidsreise bevist

Skulle du så langt ha tvilt på at tidsreiser er mulige, kan det hjelpe å høre om Dokto Johannes Philoponus som besøkte jorden i perioden 490-570, stort sett i Aleksandria.

Som ikke var hvilken som helst by, men den intellektuelle hovedstaden i antikken. Det var her Det store biblioteket hadde vært, det var her sagnsomsuste skikkelser som Hyptia hadde undervist.

Og det var her koptikeren Johannes Philoponus ut fra en rekke logiske vurderinger og eksperimenter foreleste mot det han mente var en antikk feilaktig fysikk.

Mens naturfilosofene på 500-tallet, altså i stor grad aristotelikere eller nyplatonikere, trodde på et evig univers og et klart skille mellom alt som befant seg utenfor månens bane (de perfekte himmelske sfærer) og innenfor (den ikke perfekte jordiske verden), argumenterte selvsagt en tidsreisende klart og skarpt mot dette.

På samme måte presenterte Philoponus tanken om at gjenstander beveget seg fordi de ble gitt en impetus, noe som i noen grad foregrep Newtons treghetslover. Bevegelse skyldtes ikke konstant påvirkning fra lufttrykk eller annet utenfra, men fra en kraft overført til gjenstanden slik at den beveget seg uten å bli dyttet.

Philoponus forsvarte dessuten ikke bare eksistensen av vakuum (noe Aristoteles så på som utenkelig) ut fra sin forståelse av rommets tredimensjonalitet, han foregrep Galileo med over tusen år når han argumenterte for at tunge og lette gjenstander falt omtrent like fort.

Muligens viste han det også ved å slippe gjenstander fra tårn, selv om de nok ikke var skjeve.

At noen av Philopinus' tanker ble tatt videre i arabisk naturfilosofi, annet ikke, er uansett utelatt i skolens lærebøker og muligens ikke med på utstillingen på teknisk museum i sommer.

Enkelte av Philoponus' argumenter, som Kalam-argumentet for Guds eksistens, måtte vente til etter oppdagelsen av Big Bang med å komme til heder og verdighet igjen.

For det gikk som det måtte. Philoponus var for langt forut for sin tid. Han ble dermed avvist som vranglærer både av nyplatonikere og aristotelikere (som Simplicius) og av teologene som ikke likte hans syn på treenigheten.

Muligens skyldes det også treghet at det han først på 12-1300-tallet begynte å få særlig gjennomslag i vesten.

Bonaventura (1217-1274) og Gersonides (1288-1344) støttet hans argumenter for at universet ikke kunne være evig, uten at disse fikk noe mer gjennomslag i en kultur som dyrket Aristoteles som Filosofen med stor F.

Det gikk bedre med impetusbegrepet som ble snappet opp og videreutviklet av Buridan (1300-1361) og Oresme (1325-1382), begge rektorer ved universitet i Paris.

På 1500-tallet begynte hans bøker å bli trykket. Dette påvirket på ulike måter sentrale tenkere som  Pico della Mirandola (1469-1533) og Galileo(1564-1642), uten at sistnevnte gjorde så mange oppmerksomme på hvor han hadde så mye av kritikken av aristotelisk fysikk fra.

Det lå heller ikke naturlig for Newton å navngi hvilke kjemper han sto på skuldrene av.

Hvordan skal man så forklare et fenomen som Philoponus, slik Stanford Encyclopedia of Philosophy spør?
The greatest challenge for a student of this period of the history of philosophy is to understand how a phenomenon such as Philoponus could have happened.
Siden de pussig nok ikke bringer tidsreiser på banen, er det andre forklaringer som gis. Handler det f.eks. om at han var kristen?
To be sure, elusive individual qualities of his mind and personality must have played an essential rôle, but it is equally true that philosophical, social, and religious parameters are likely to have supplied conditions which allowed him to carry forward his unprecedented and unparalleled act of emancipation from a widely accepted intellectual tradition. In the past, scholars have readily pointed towards the presumed fact that Philoponus was first raised as a Christian who later came into privileged contact with Greek rationalism; it is supposed that this constellation catalyzed his stance of critical opposition and rejection.
Kanskje i noen grad, men samtidig var han altså rimelig alene også blant kristne filosofer. Hadde dette vært en opplagt følge av et kristent tenkesett, burde flere fulgt ham.

Kanskje kom likevel noe av at han ble bedt av sine kirkelige overordnede om å skrive en avvisning av Aristoteles? Det er i hvert fall ikke direkte urimelig å tenke at en del av hans konklusjoner, som at universet ikke var evig, kan være påvirket av et slikt oppdrag.

Men selv om hans kristne bakgrunn kan ha vært nødvendig, er den nok ikke en tilstrekkelig forklaring.

Andre har dermed spurt om hans oppfattelse av bevegelseslæren og dette med treghet (impetus) kan henge sammen med en intellektuell nytenkning påvirket av større sosioøkonomiske endringer i senantikken, som frigjøringen av slaver?

Eller handler det rett og slett om en som oppfattet selv antikkens filosofer som rammet av syndefallet?
Whereas Neoplatonists, especially since Proclus (412-485), tended to approach these ancient texts as a fabric of venerable signs pointing per se and in an infallible way to a higher reality and to the truth, Philoponus read them (as we do today) as indicators of the thoughts and intentions of fallible authors. This more measured hermeneutic approach allowed Philoponus to point out problematic tensions and apparent contradictions in the Aristotelian corpus, or to highlight significant instances of disagreement between Plato and Aristotle; in contrast, the program of the Neoplatonic tradition he grew up in was to ignore the problems, or explain them away.
Dessverre får vi ikke vite den egentlige grunnen før han dukker opp i tidsmaskinen.

5 kommentarer :

Lars sa...

At teologar ikkje likte synet hans på treeininga heng kanskje saman med at han som koptisk kristen var monofysitt?

(Forresten kallar me vel på norsk Bonaventura for Bonaventura og ikkje Bonaventure som på engelsk. Huttetu kor pedantisk eg er for tida.)

Bjørn Are sa...

Oopsieoops.

Skjønner at jeg ikke bare må slutte å se engelsktalende TV-serier, må også slutte å lese engelske bøker.

Lars sa...

Neineinei. Du må for all del halda fram og dela godbitar frå den engelskspråklege kultursfæren. Du har eit trufast nerdekorps rundt deg som nok skal passa på om det skulle skje ein glipp i transisjonen over til morsmålet.

arild nordby sa...

Koptiske kristne motsetter seg betegnelsen monofysitter, det er merkelappen de fikk slengt etter seg; selv anser de seg for å være miafysitter, eventuelt henofysitter :-)
http://en.wikipedia.org/wiki/Miaphysitism

Lars sa...

Ah... kyrkjesogenerd - eg elskar deg :-)