Dermed er det igjen bare å slå ut vingene og vifte med fjærene for Donald verdenshistorie, som allerede har gledet oss en stund eller to.
Temaet denne gang er oppdagelsesreisene som altså gikk i både den ene og (her er det bare å legge til) andre retningen, med konsekvenser både for besøkende og besøkte.
Noe heroisk, noe hverdagslig, noe heslig.
Sistnevnte skyves ikke under teppet i den som vanlig forbilledlig skrevne innledningen, denne gang på hele ti sider ved historikeren Markku Henriksson.
Dette føyer seg inn i tradisjonen der Egmont og andre forlag inviterer fagfolk til å skrive til dels lange tekster som utdyper eller gir et bakteppe for fortellingene.
Resultatet er ofte langt mer informert enn populærvitenskapelige magasiner der journaliser uten alltid like godt blikk for fag eller faktoider populariserer et tema ut fra en populærbok eller to.
Eller intervjuer fagpersoner uten å få med seg en mastergrad, eller en gang en bachelor.
Men leser vi Donald får vi altså vite hva som foregikk. Som at
Alle lærde i Europa visste at jorda var rund, og at en kunne reise rundt den slik at en endte opp på stedet en hadde dratt fra. De antok også at jordkloden var så stor som den faktisk er, og dermed mente de at det ville bli for langt å sile hele veien rundt den. Sjøfolkene ville dø av sult i løpet av turen.Godt å vite for flere enn en som etter visse opplevelser i Andesfjellene ikke har den største preferanse for firkantede former.
Med andre ord var det slik vi har nevnt en gang eller tjue Columbus som tok feil.
Samtidens autoriteter, naturfilosofer, prester og andre, visste både at jorden var rund og hvor stor den var.
Krangelen de hadde med Columbus var altså ikke med en modig mann som stod opp for sannheten, men med en nøttete og ensporet eventyrer som lente seg til misforståelser og kvasivitenskap.
Omtrent som Heyerdahl. Eller populærvitenskapelige journalister i blant.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar