Demonisk Da Vinci

Skal man finne denne berømte tidsånden som så mange snakker om, men så få ser at de puster i, er det verre steder å gå enn standup og TV-serier.

Og da er det vanskelig å komme unna Da Vincis Demoner.

Som altså er en historisk fantasyserie om Leonardo Da Vinci som egenhendig fører verden ut av Middelalderens Mørke (TM) og inn i Den Lyse Fremtiden (TM kvadrert), der vitenskapen beseirer religion og paven må gi tapt for anatomiske tegninger, flyvemaskiner og dykkerdrakter.
(Les videre her)

At det er fantasy på linje med den ikke hundre prosent presise filmen om vampyrjegeren Abraham Lincoln betyr at opphavsmennene kan slippe unna påstander om at de ikke kjenner den egentlige historien, at de overdriver både det ene og både det andre, hvem som presenteres som skurker og hvor svarte hatter og vamser de har, og i det hele tatt eller lignende og så videre.

Dermed er det ikke helt enkelt å vite hva som er ment som kritikk og komikk, parodi og polemikk. Selv om det er lett å vite hvem som kritiseres og parodiseres.

Mange vil nok uansett nøye seg med bare å lene seg tilbake og beskue uten å lee så mange ganger på så mange øyelokk at biskoper misbruker gutter med eller uten sadosex og drap, kirkelige konspirasjoner som inkluderer Vatikanets hemmelige arkiver, mystiske Mithrasekter med kristne, jøder og muslimer som medlemmer og kampen mellom Mammon (Medici-familien) og Gud (Vatikanet), selv om også sistnevnte minner mistenkelig om Mammon.

Altså den alltid like interessante kampen mellom Beelzebub og Beelzebub.

Nå er det heldigvis ikke alle som tar serien så veldig på alvor, som Asbjørn Slettemark i film- og TV-bloggen OP5.

Den kjente maleren/kunstneren/oppfinneren bygger flyvemaskiner og sverdslåss med skumle menn, mens han er fanget mellom krefter som kjemper for religion på den ene siden og vitenskapsfolk på den andre siden. Innimellom der er det vakre damer med skjulte agendaer. Historisk drama og skitten maktkamp og grotesk vold og cheesy sex? Check. Underholdende? Slettes ikke så ille, selv om kombinasjonen av barnslige eventyrplott og grov vold/promiskuøs sex kanskje gjør at serien faller mellom flere middelalderstoler. 

Men så er også noen som tar dette noenlunde på alvor. Som de som prøver å selge stoffet på Amazon.

Og her er det bare å fortsette Slettemarks avkrysning. Selv om fantasy bygger på myter og magi, brøt farsotten for moderne opphavsmyter karantenegrensen etter få hundredeler.

In a world where thought and faith are controlled, one man fights to set knowledge free - Check.

He is a heretic and sceptic intent on exposing the lies of religion - Check.  

An insurgent seeking to subvert an elitist society - Check.  

A conflict between truth and lies, religion and science, past and future  - Check. 

Leonardo must take up the fight against foes who use history to suppress the truth  - Check. 

... an unstoppable force that lifts an entire era out of darkness and propels it into light  - Check. 

His story becomes a mirror into our own world, calling us all to join his fight to Free the Future - Check.

Forestillingen om Leonardo som en epokegjørende oppfinner som endret historien stammer fra 1800-tallet og er blitt så rotfestet at det ikke forundrer at enkelte historikere uttaler seg noe friskt om fenomenet.

Mens reaksjonene ikke er mindre friske rundt lusjbordet hvis man drister seg til å nevne noe om kjennskapen til teknologi og oppfinnelser i middelalderen.

Selv om serien treffer noen smuler bedre siden renessansen i større grad var en gjenfødelse av okkultismen enn av teknologi eller vitenskap, er det likevel ikke helt slik som en oppsummering sier at "da Vinci" (som om Leonardo noen gang ble kalt det) hadde en åndelig veileder som kunne åpne hans sinn

by accessing the Fountain of Memory, related to Noetic theory, Akashic Records, ancient stories found in Mímisbrunnr, Old Norse "the rememberer, wise one", the "32nd Path" of the Kabbala "Tree of Life", Celtic religions and the Upanishads. 

Det er kort sagt vanskelig å finne en mer typisk postmoderne suppe.

Men så var det dette med fantasy. Kan man kritisere noe som ikke gir seg ut for å være historie? Er det ikke å skyte både over og bak mål med helskru og halling å furte over faktafeil i eventyr?

Selvsagt er det det. Men så var det dette med kun å ta spøg fantasy for fantasy og fakta for fakta.

Selv de mest kreative TV-serier reflekterer verdier, vanetenking og virkelighetsforståelser. Selv fantasy og historiske serier er ofte et speilbilde av dagens forestillinger og forventninger.

Og det handler ikke bare om at Da Vincis demoner har vakre unge kvinner og menn i sentrale roller, eller at mange slåss i langsom kino, men om hva de drømmer om og hva de kjemper mot.

Nå kan jo det være mangt i en såpass broget og blodig tid som 14-1500-tallet i Nord-Italia. At det handler om veien ut av middelalderens mørke må man likevel til fantasy for å finne.

Selv om det er blodig realitet at moderne og postmoderne først tenker på dette når de hører om Leonardo.