Frihet til å bli smartere

De fleste er enige i at ytringsfrihet er et gode, men alle er nok ikke like enige om hva den faktisk handler om. Eller hvor og hvordan den bør brukes.

Kan jeg si hva som helst eller har jeg dette som noen med et nyord kaller for ytringsansvar?

Bør vi slippe til hvem som helst om hva som helst, enten det er i Dagsnytt 18, nærmeste debattforum eller som leder for en ungdomsklubb?

Og kan ytringsfrihet ikke bare være rett, men nyttig? På måter vi kanskje ikke tenker i første omgang?

Selv om den noen ganger kanskje kan være farlig, som når den utnyttes av rasister eller islamister, eller de som hevder at historien styres av jødene?

Altså ikke akkurat den minst viktige debatten for tiden.

Dermed er det lett å anbefale Bjørn Stærks Ytringsfrihet høyt på listen over sommerlektyre, enten du er tilhenger av full frihet eller noe mer nølende i enkelte tilfeller eller på enkelte områder.

Dette er forøvrig den første i forlaget Humanists serie Pro et Contra om aktuelle etiske problemstillinger. Tema og innhold i denne første utgivelsen tyder på en mer enn triviell serie.

Forfatter Bjørn Stærk sier om seg selv og denne boka: "Undertegnede er en sterk tilhenger av ytringsfriheten, både som juridisk prinsipp og som et ideal vi bør forsøke å leve opp til. Det vil skinne igjennom. Men jeg ønsker ikke å jukse. Jeg ønsker å være ærlig om den mørke siden av ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene".

Noen vil nok oppleve det som en fordel at dette ikke er en murstein. Med 128 sider er den fort lest og sent glemt.

Boken er tynn, men talende.

Som han stadig viser i mange fora har Stærk en evne til å formidle noe fundamentalt og forståelig også med få ord. Han viser med mange eksempler dilemmaene ytringsfriheten tvinger på oss. Han har vært lenge nok i debattfora til å forfølge spenstige tankerekker fra ulike ståsteder.

Blant mye Stærk belyser, er betydningen av å slippe til «farlige meninger». Og ikke bare teoretiske betraktninger eller noe han har snappet opp hos andre. Boken blir ikke mindre lesverdig når han deler erfaringer fra egne opplevelser i de elektroniske debattforaenes barndom på BBS-er.

Den første da han ble utsatt for en kunnskapsrik nynazist, den andre da han som kristen møtte en oppegående ateist.

Den første gikk bra, den andre dårlig.

For det kunne fort gått annerledes, møtet mitt med nynazisten. Han argumenterte godt. Og jeg visste ingenting. Jeg kunne ha blitt overbevist om at han hadde rett, og at jeg tok feil. Dette skjedde nemlig i en annen debatt jeg deltok i på den samme BBS-en. Jeg hadde vokst opp som kristen, og var lenge overbevist om at den kristne troen kunne underbygges med rasjonelle argumenter. Men på BBS-en kom jeg i debatt med en ateist. 

Og den tapte han, etter noen måneder. Han skiftet mening og har vært ateist siden.

Hvis du selv er ikke-troende, og ikke nynazist, er fortellingen min over en solskinnshistorie som viser den frie debatten fra sin beste side. Men hva hvis vi ser det fra tapernes side? Er det mulig også for taperne å se verdien av ytringsfrihet? Nynazisten satset på åpen og saklig debatt, men vant ingen nye tilhengere. Og gjennom min tro på rasjonelle argumenter mistet kristendommen en troende. Det ville neppe skjedd hvis det hadde vært forbudt å kritisere kristendommen, eller hvis jeg hadde blitt advart i kirken mot å snakke med ikke-troende. 

Løsningen er nok ikke flere eller sterkere advarsler. Kanskje den heller er å slippe til motargumenter?

For holder vi dem unna, kan vi oppleve dem som bedre enn de er, når vi først møter dem. Og motsatt: Lærer vi oss ikke å tenke over og begrunne våre meninger, kan vi oppleve dem som dårligere enn de er.

For eksempel kan du ha stor nytte av å høre at Holocaust aldri fant sted, fordi du ved å svare på dette tvinges til å tenke over hvordan historikere egentlig kan vite noe som helst, og hva som er forskjellen mellom gode og dårlige kilder. Da har det ikke noe å si hvorfor du ikke får høre at Holocaust aldri fant sted, enten det er fordi det ikke er lov å si det, eller fordi den sosiale kostnaden er for høy til at noen tør å si det. Resultatet er det samme: Du får ikke høre det, og går glipp av anledningen til å bli smartere enn du var. 

Det er ikke vanskelig å finne kristne miljøer som i beste mening har beskyttet ungdom mot motforestillinger. Min erfaring er at dette dessverre svekker evnen til å møte dem.

Når jeg anbefaler f.eks. Dawkins’ Gud – en vrangforestilling, er det ikke fordi jeg synes den er særlig god. Men det er viktig å være forberedt på hvordan antiteister snakker, eller roper eller hva man skal kalle det. Og så finnes det selvsagt også langt mer seriøse bøker fra ateistisk hold.

Da jeg ble kristen som 19-årig student var det etter noenlunde samme prosess som Stærk, men i motsatt retning. Og  i et opphetet 70-tallsklima manglet ikke akkurat en ny kristen motforestillinger, som i det hedenske studentlagets veggaviser. Nå kunne jeg som de fleste hastet forbi, men valgte å stanse opp.

Muligens med noe i retning av samme tanker som Stærk:

Du må vite hva du argumenter mot, og hvordan de som tror på dette, begrunner det. Ellers slår du bare ut i løse luften. Du bør ha deltatt i mange debatter tidligere, helst mot noen som bruker lignende argumenter. Møter du et argument du aldri før har tenkt på, blir du overrumplet, men samtidig bør du være takknemlig, for nå er du bedre forberedt til neste gang. Hva har dette med ytringsfrihet å gjøre? Dette: Du kan ikke lære deg å svare på et argument du aldri har hørt, og den beste måten å høre det på, er fra noen som tror på det selv. Å høre argumentet oppsummert av noen som ikke tror på det, er ikke det samme.

Veggavisene stimulerte til å finne frem dataark og tusj, og sette meg bedre inn i et spekter av temaer. Lærerikt for meg, nyttig for andre - og ganske morsomt. Motivasjonen dalte ikke av stadig lengre køer foran oppslagstavlen.

Nå er kanskje ikke daglig deltagelse i debattfora den beste eller eneste måten å vokse som kristen eller menneske på. Men våger vi ikke å bryne oss på innvendinger kan prisen være at vi

aldri får bygget opp evnen til å argumentere mot disse ideene. Vi ender opp med å undervurdere motstanderne, for det eneste bildet vi har av dem er en karikatur.

Nå hadde ikke Bjørn Stærk eller andre nødvendigvis forblitt kristne om de fikk prøve seg mer på innvendinger før. Men ytringsfrihet handler om mange forhold og kan ha verdi på flere måter enn vi ofte tenker.

Det kan i hvertfall ha verdi å lese en bok om temaet. Ikke minst kan du oppleve at Bjørn Stærk gjør deg smartere.