Fossen på glattisen

Litt travelt akkurat nå, men vi rekker å hente fram fortsettelsen av Erling Fossens forsøk på medieoppmerksomhet i forbindelse med filmen om Max Manus.

Det er med ganske store øyne man leser at han i debatten på Litteraturhuset på fredag, hevdet at

"Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen."

Neivel, sir. Selv om vi tviler på at Fossen vil følge opp dette med at vi på samme måte kan si at ingen er på feil side i denne debatten, heller ikke hans motstandere.

Med denne type uttalelser er det ikke overraskende at han får sitt pass påskrevet i Dagbladet.

Den offentlige debatten fryser til is hvis det ikke lenger finnes mulighet for at det er forskjell på rett og galt, skriver John O. Egeland.

Egeland sier i det hele tatt mye vettugt her. Og han er ikke på feil side.

Legg Fossen i rør

At Erling Fossen står fram når begivenheter skal markeres, overrasker ingen. Det er nå engang noe med sirkushester og sagmugg.

At dette stort sett ikke handler om mer enn å ville provosere, sjokkerer heller ikke lenger. Mens han i fjor forutsigbart nok kalte Al Gore for kristenfundamentalist (altså det verste skjellsordet som tenkes kan), er det denne gangen Max Manus og motstandsbevegelsen han vil sabotere.

Og logikken er usvikelig i kronikken i Aftenposten.

Bare for å ha slått fast med én gang: Motstandskamp er råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen mye hardere enn de krigende parter. Skal vi tolke Haag-konvensjonen fra 1907 og kapittelet om landkrigsordningen svært snevert, er motstandskamp av norsk type egentlig en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen.

Av dette lærer vi hvem som er heltene for Fossen under krigen. Og hvor lite han kjenner av historien.

Var det noe som kjennetegnet aksjonene, i det minste den som var organisert fra England, var det nettopp at man skulle bære uniform. At tyskerne likevel ikke tok det så nøye med Haag-konvensjonen, kan nok ikke skrives på motstandsbevegelsens kappe.

Det overrasker etterhvert heller ikke hvem som i følge Fossens logikk nå bør hedres. Vi snakker da ikke bare om alle som unnlot på noen måte å markere motstand under krigen, og dermed heltemodig unngik å råke sivilbefolkningen.

Nei, skal noen virkelig hylles, må det være de helt store heltene, de som samarbeidet med tyskerne fra første stund.

Uten Quisling og NS ville Norge kort sagt ha kommet langt dårligere ut av krigen. De stiller i en helt annen klasse enn de simple krigsforbryterne i motstandsbevegelsen. Også Aftenpostens redaksjon bør klappes fram for sitt uunnværlige bidrag til Norges sak under krigen.

Det er med andre ord på høy tid å reise en statue over RiksMinisterpresidenten og hans hoff på Slottsplassen eller et annet høyverdig nasjonalt sted. Erling Fossen bør snarest organisere en modig aksjon for å oppnå dette.

Vi kan godt tipse ham om hvor han kan finne de som vil skrive under først.

Kristenfundamentalisten Gore

Dagens ukeslutt inneholdt ikke bare viktige debatter som om poker burde bli OL-gren, men også mer perifere som hvorvidt fredsprisen ble utdelt til rett person.

Heldigvis slapp man til Frederic Hauge mot Erling Fossen, slik at debatten kunne få den riktige bredden. Den eneste vi savnet for å få frem nyansene, var Torstein Dahle.

Fossen var som vanlig ikke helt uvillig til å åpne slusene. Man kan ha mange grunner til å reagere på at Al Gore får fredprisen, og til å synes det tross alt ikke er helt halvgærnt. For Fossen var dette imidlertid et tragisk og farlig valg. Ikke nok med at Gore brente av mye drivstoff på å fly verden over med sitt lysbildeshow om ikke å brenne av for mye drivstoff. Nei, Gore stod for noe langt verre. Han var intet mindre enn kristen. Og siden han tok sin tro på alvor, var han kristenfundamentalist.

Og da snakker vi virkelig om en fare for verden. Alle vet at dette er den virkelig store trusselen. Dokubildet til venstre blir bare blåbær mot hva Gores gutter egentlig planlegger. Vi tenker da ikke minst på deres intense lobby for å fremskynde Armageddon gjennom støtte til Israel. De sper gjerne på selv med noen atombomber om andre skulle nøle. Det var derfor Gore gikk så hardt inn for krigen i Irak og siden har forsvart den så iherdig.

I USA er dette en svært utbredt, toneangivende og teokratisk gruppe som hater konstitusjonen. De viser i det hele tatt religionenes sanne ansikt, selv om kristenfundamentalistene selvsagt er de verste av alle. Slike ting er godt dokumentert av research-racere som Harris, Dawkins, Hitchens, Dennett og resten av HDHD-foreningen. Islamister og Al-Qaida blir bare smågutter i sammenligning. Takke seg til Krekar.

Vi får bare håpe at fredprisen gjør kristenfundamentalisten Gore såpass positivt innstilt til Norge at han starter endetiden noe lenger sør. Og venter til etter desember.