Tom Egelands 13. den 6.

Da skal jeg visstnok si noen mer eller mindre bevingede ord under lanseringen av Tom Egelands Den 13. disippel i morgen, tirsdag 6. mai kl. 19-21.

Det hele finner sted hos Aschehoug på Sehesteds plass i Oslo.

Og, nei, det handler ikke om hvem som er Tom Egelands 13. disippel.

For ordens skyld kan nevnes at jeg ikke er helt alene på banen.

Blant andre som skal bringe bevingede ord er Petter Skippervold (stipendiat ved Det teologiske fakultet, UiO) og Kristin Brandtsegg Johansen (idéhistoriker og fagbokforfatter), mens Terje Berg (pastor i pinsebevegelsen) dessverre har måttet melde forfall. Muligens kan det likevel bli lest opp en tekst fra ham.

Tom Egeland i Dagbladet Magasinet 03.05.2014

Hva jeg tenker om boken vil du få vite etter tirsdagen.

I mens kan jeg bruke anledningen til å rose Tom Egeland mer alment. Han er av få konspirasjonsforfattere med gangsyn nok til ikke å ta Hellig Blod Hellig Gral som god fisk.

Han merket fort at det luktet av boken.

I stedet for å tro at innholdet var i nærheten av sant, brukte Tom deler på måter som antydet en mer enn lettere skepsis, i hans første roman om arkeologen Bjørn Beltø og bibelmysterier - Sirkelens ende i 2001.

Nå er den avgjort ikke hans beste roman. Engasjerende og lettlest, men mangler distanse til det mer seriøse stoffet han hadde lest om teologi og teksthistorie. Det er ikke i veien for at Tom Egeland går Dan Brown en høy gang i kunnskap og kreativ bruk av idéer, og ikke bare fordi det finnes atskillig vanskeligere prestasjoner.

Selv om han ikke landet på helt samme løsning som en viss Davidsen ville gjort. Og nok malte seg litt inn i et hjørne med tanke på oppfølgerbøker.

Denne Davidsen er også intervjuet i Magasinet sist lørdag, og må tydeligvis ha gjort et visst inntrykk på journalisten.  

Et hjertesukk over telefonen:

– Da Dan Brown markedsførte «DaVinci-koden» gikk han langt i å antyde at han hadde avslørt gamle historiske konspirasjoner. og at boka var en slags dokumentar i romanform. Det er selvsagt det reneste sprøyt! 

Sivilingeniøren, konspirasjonsanalytikeren, foredragsholderen og skribenten Bjørn Are Davidsen snakket hyperkjapt over telefonen.

–Alle disse teoriene er viden kjente konspirasjonsteorier. men forbløffende mange trodde at det Dan Brown skrev var sant. I disse bøkene er hovedpoenget at ting ikke er som de ser ut som. At det er noen andre som står bak og trekker i trådene. Forfatterne drar veksler på en del moderne myter, som at kirken har drevet et renkespill i over tusen år for å holde sannheten skjult.

Han er gira nå. Elsker dette.

– Men det jo er til å fnyse eller fnise av. Pavene var i lange perioder stort sett marionettepaver, de franske og italienske kongene og keiserne hadde dem i sin hule hånd.

Davidsen har blant annet gitt ut boka «Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø», om en rekke slike myter. Han mener at teoriene rundt konspirasjoner og maktmisbruk treffer en nerve hos leserne av teologiske thrillere.

–Det har vært en enorm vekst i konspirasjonsteorier siden 1960-tallet, noe som henger sammen med politiske forhold i usa og framveksten av en del religiøse grupper som har gtrodd på dette eller i hvert fall fremmet sine synspunkt på kreative måter. Det gjør at de har fått gjennomslag for oppgjør med alt fra Pentagon til Vatikanet.

Han trekker fram «The Mystery of Mar Saba» av James Hunter (1940) som den boka, i tillegg til Bibelen selvfølgelig, som kan ha startet bølgen med teologiske thrillere.

–Den handler om et funn av en evangelietekst i et kloster i ørkenen. I motsetning til hos Dan Brown blir det imidlertid avslørt at det hele er en forfalskning. Det mer spesielle med boken er at den muligens inspirerte en bibelforsker, Morton Smith, til selv å forfalske en tekst, «Det hemmelige Markus-evangeliet».

Nå handler Den 13. disippel faktisk vel så mye om Paulus som om Jesus. Forståelig nok treffer ikke alle sider ved Paulus det berømte året 2014.

Hvorvidt Tom Egeland treffer alle sider ved Paulus, kan det være jeg kommenterer noen sider ved senere i uken.

Konemishandling

Som kjent er påsken tradisjonenes høytid. Dermed gjør det alltid like godt å møte mediatradisjonene om at påske ikke er påske (men Eostre eller ... Ishtar, må vite).

Når man da ikke understreker at den handler om Jesus, eller mer bestemt om hvorfor Jesus ikke er slik som vi kan finne ham i Det nye testamentet.

I stedet for å trekke frem de uten sammenligning beste historiske kildene, gjelder det å finne noen kilder som er så nye at de er uten historisk verdi. 200 år yngre (som Judas-evangeliet som Skavlan i beste sendetid i 2006 lurte på om burde inn i Bibelen), eller 6-700 år (som Koranen) eller 800 år (som denne på forsiden av Dagbladet i fjor).

Denne som har gjenoppstått denne påsken er altså historien om papyruset med en tekst der Jesus snakker om sin kone, som mye omtalt i media for et par år siden.

Mens det dengang ble avslørt at teksten etter alt å dømme var en forfalskning, kan NRK Viten nå slå fast at Papyrusbiten som nevner at Jesus har en kone skal være autentisk.

Eller ekte som det står på forsiden av NRK.no.

Noe som forøvrig synes å stemme. For papyrusbiten. At den altså ikke er en moderne forfalskning, men stammer fra 700-tallet eller noe slik.

Mens leserne vil tro av overskrift og ingress at dette er en ekte tekst om Jesus fra det første århundre.

Så er det altså et helt annet spørsmål om teksten på biten er autentisk og hva i all verden det i såfall måtte bety.

For det Harvard-professoren Karen King som fremmer funnet i beste fall kan håpe på, er altså ikke en til nå ukjent tekst fra det første århundret, på linje med Det nye testamentet. Det er heller ikke en tekst fra det andre eller tredje århundre på linje med de eldste gnostiske evangeliene. Eller en tekst fra det syvende, som Koranen.

I stedet er det altså en papyrusbit fra starten av vikingtiden. 

Ved hjelp av karbondatering har forskergruppa konkludert med at papyrusbiten skriver seg tilbake til det åttende århundre. Det er 400 år senere enn King opprinnelig anslo, men fortsatt bevis på at det ikke er noen moderne forfalskning.

Som Christian Askeland skriver, er det ellers interessant å se at det er to hoveddateringer av kone-fragmentet (GJW - Gospel of Jesus Wife), sammenlignet med hvordan de daterer et funn av et annet middelalderfragment.

	GJohn	GJW
Harvard	640–800 CE	650–870 CE
Arizona	680–880 CE	410–200 BCE

Hadde Arizona-dateringen stemt, ville nok flere enn forskere mistenkt at Kone-evangeliet var en bløff.
 
Uansett er dateringen av en papyrusbit noe annet enn dateringen av en tekst. Det er likevel flott at King understreker at teksten ikke handler om Jesus.

King presiserer at hun uansett ikke oppfatter dette som et bevis på at Jesus faktisk var gift.

Jesu kones evangelium ble skrevet mye senere enn evangeliene i det nye testamentet, og der nevnes ikke en eventuell kone i det hele tatt. 

Men noe må den jo handle om, noe King er opptatt av. Og når man kjenner hennes andre verker, kan man jo alltid spørre om vel så mye dreier seg om politiske ønsker, som papyrusforskning.

Siden teksten ikke forteller oss noe om Jesus, må den altså ha en annen verdi, siden den nevner Jesus.

– Jeg håper uansett at vi nå kan si oss ferdige med forfalskning-diskusjonen og gå over til å snakke om hva dette kan fortelle oss om kristendommens historie, sier hun ifølge Boston Globe. Karen King skjønner ikke hvorfor mange reagerer så sterkt på at Jesus kan ha vært gift.

Vel, det er ikke utenkelig at noe av grunnen er at det bryter med tradisjonen Jesus stod i (og som vi finner paralleller til blant essenere), og det verken er historisk belegg eller tradisjoner for det før mangfoldige århundrer senere.

Muligens ikke før alternativbevegelsen på 1800-tallet, siden denne teksten altså er tvilsom.

Likevel bruker altså King dette politisk.

Hun sier at teksten på papyrusbiten sier noe om at mødre og hustruer kunne være Jesu disipler.

– Dette var omdiskutert i tidlig kristendom, i og med at sølibat og jomfruelighet ble høyt verdsatt.

Siden hvem som kunne være Jesu disipler heller ikke kan avgjøres ut fra tekster fra det åttende århundre, er det underlig hvorfor King nevner dette her. Det må da holde å lese Det nye testamentet som viser at kvinner kunne være disipler, muligens inkludert mødre og hustruer.

Ellers er det interessant er at King antyder at det hun ser som et tekstfragment fra 700-tallet kan stamme fra en gresk original som igjen kan stamme fra 100-tallet. Det er selvsagt ingen naturlov som sier at det ikke kan være slik, men det er - for å si det forsiktig - ikke akkurat en nødvendig slutning.

Om ikke annet gjør denne type antydninger det uklart hvorfor King ellers synes å nøle med å ta funn av papyrusbiter fra 100-tallet med tekster fra Det nye testamentet, som tegn på at disse tekstene kunne ha eksistert i det første århundret, altså under hundre år tidligere.

Hva NRK Viten og atskilige andre media unnlater å nevne er at det altså ikke er dateringen av papyrusbiten eller analyser av blekket, som er grunnen til at andre forskere ser dette som en forfalskning.

I stedet er grunnen at teksten synes å bygge mer enn lettere direkte på nyere utgaver av Thomas-evangeliet, slik Frank Watson ved universitetet i Durham trakk frem i 2012 (litt mer tekniske tips til forfalskninger finnes her). 

The text has been constructed out of small pieces  – words or phrases – culled from the Coptic Gospel of Thomas (GTh), especially Sayings 30, 45, 101 and 114, and set in new contexts. 
...
The author has used a kind of “collage” technique to assemble the items selected from Thomas into a new composition. While this is a very unlikely way for an ancient author to compose a text, it’s what might be expected of a modern forger with limited facility in the Coptic language.

Sammentreffene blir ikke mindre mistenkelige av plasseringen på fragmentet. Den som står bak teksten synes forbløffende kjent med plasseringen av skrifttegn per linje på det eneste funnet vi har av det koptiske Thomas-evangeliet. Siden datidens manuskripter var høyst forskjellige i antall tegn per linje, er det ... interessant at Kone-evangeliet passer helt med det man kan finne i en moderne bokutgave som gjengir dette evangeliet linje for linje.

Furthermore, I pointed out that the very first line of the fragment begins in the middle of a word, at exactly the same place as in the equivalent passage in the one surviving Gospel of Thomas manuscript. And line 1 ends with the same ending as the following line in Thomas.

This is quite a coincidence, and it suggests that the author of [the Jesus’ wife fragment] may have drawn his Thomas material from a modern printed edition.

Dermed kan tenkes vanskeligere konklusjoner.

Fragmentet kan ikke være fra et gresk skrift fra det andre århundre, siden det er basert på et funn av et koptisk skrift fra det tredje århundre. Det er videre tvilsomt om det er fra antikken eller middelalderen i det hele tatt, siden det er basert på gjenbruk av fraser i beste postmoderne cut and paste-stil.

Langt mer taler altså for en moderne forfalskning fra etter 1956 da Thomas-evangeliet ble offentliggjort.

Man skal i det hele tatt ha atskillig godvilje for ikke å datere det til etter Da Vinci-koden.

Skal vi først bruke kan-metoden, krever det ikke mange studiepoeng i psykologi eller markedsføring til å tenke at noen ... kan ha latt seg friste av salgstall, medieomtale og kjepphester til å finne frem sot, penn og papyrus.

Men enten det er fra syvende eller tjueførste århundret, forteller det oss altså like lite om Jesus.

Fra Jesu tid, altså Den hellige gral

I serien "Vi har funnet gralen og det tilfeldigvis like ved der vi bor" er vi denne gangen kommet til Spania.

Flere enn TV2 kan melde at begeret har befunnet seg i basilikaen San Isidoro i León, nord i Spania, i tusen år.

I tre år har Margarita Torres og Jose Ortiza del Rio forsket på Den hellige gral og opphavet til begeret i León. I en ny bok, «The kings of the Grail», mener de å kunne bevise at begeret i León faktisk er den hellige gral.

Hvis man ser bort fra detaljer som at gralen aldri har eksistert, er dette avgjort ett av de mer plausible funnene.

Ikke minst fordi det

utsmykkede begeret har ifølge historikerne påviselig et indre beger som er fra Jesu tid. Ifølge arabiske dokumenter fra middelalderen ble begeret stjålet fra Jerusalem av muslimer som ga det til det kristne samfunnet i Egypt.

Noen århundrer senere, rundt år 1050, ble det sendt som en gave til Kong Fernando I av Castilla som takk for hjelp under en hungersnød. Det er da det opprinnelige begeret ble utsmykket med overdådige dekorasjoner.

 Men så er det altså slik at det ikke holder å datere noe til Jesu tid. At man finner trefliser fra rundt år 30, viser ikke at de er fra Jesu kors.

Slik jeg tar opp i Da Vinci dekodet er gralen en ganske sen legende. Vi snakker ikke om den opplagte, men tilfeldig sannhet at det har eksistert et beger som Jesus drakk av under hans siste måltid før korsfestelsen, men om at dette begeret skal ha vært brukt til å samle opp blodet hans før han døde.

Eller var det kanskje et fat? For dette er en historie som har bygget på seg fra 400-tallet og med ulike tradisjoner. 

Fatet Patène de Serpentine i Louvre er datert til rundt Jesu tid og må dermed være Den Hellige gral.

Alle fra så lenge etter Jesu tid at de ikke kan brukes som historisk kilde. 

Kort sagt synes historien om Gralen å være en blanding av keltiske og kristne forestillinger knyttet til hellige begre og katolsk nattverdsforståelse. Opprinnelig betyr uttrykket “gral” et fat eller “stor tallerken”, antagelig basert på det latinske “gradalis”. I den første gralsfortellingen, skrevet av Chrétien de Troyes rundt 1190, er da også gralen rett og slett et fat og omtales i ubestemt form som én gral. Dette kan knyttes til brødet i kirkens nattverdsfeiring.

Noen år senere er gralen beskrevet som et beger, mer bestemt det som Jesus brukte da han innstiftet nattverden. I følge legenden fra Nikodemusevangeliet på 400-tallet, samlet Josef av Arimatea opp Jesu blod i det samme begeret under korsfestelsen, men det tar likevel noe tid før et slikt beger dukker opp i gralsfortellingene. Interessant nok ser vi at Robert de Boron i Josef fra Arimatea, rundt år 1200, på mange måter gjenforteller Nikodemusevangeliet og starter med å fortelle at Josef samlet Jesu blod i samme fat som Jesus hadde brutt brødet i under nattverden. Det er ikke før med Wolfram von Eschenbach et stykke inn på 1200-tallet at gralen for alvor blir til et beger. 

Maria-begeret kan kanskje dateres til Jesu tid og må dermed være Den hellige gral.

Dermed er det flott av flere av medieoppslagene har fått med seg ganske mye av dette, ikke minst takket være Tom Egeland.

Samtidig er det nok noe drøyt å hevde at om gralen finnes "vil den være noe av det helligste for hele kristenheten". Det skal godt gjøres for et litterært produkt fra middelalderen som verken er med i trosbekjennelser eller liturgi, katekismer eller salmer. 

Selv om et funn sikkert hadde vært rimelig hellig for Spielberg og New Agere.

Så er det en uunngåelig ryggmargsrefleks, men ikke veldig forskningsorientert å henvise til tempelriddere, Dan Brown og Hellig Blod Hellig Gral og annet som altså ikke har noe å gjøre med ekte historie fra det første århundre, men med bløff og populærkultur fra de seneste par generasjonene. 

En nyere versjon av legenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne ordenen som i dag vokter gralen.En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken «Hellig blod, hellig gral» forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i boken «Da Vinci-koden», der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.

Men det er nok noe mer overraskende at dette viser at journalistene ikke har lest Da Vinci-koden.

Konspiratorisk krøll

Hvis det er ett område der virkeligheten overgår fantasien, er det hvilke konspirasjonsteorier noen kan få seg til å tro. Og grunnen er ikke at det mangler litteratur om dette, fra bøkene på øverste hylle, som Foucaults pendel, til de på laveste, som Da Vinci-koden.

Årsaken er i stedet at de færreste har antennene ute. Man lar seg rive med av halvsannheter og hele løgner. Blir fortellingen besnærende nok og bygger under mange nok av mine mistanker om militære, regjeringer og/eller nærmeste erkebiskop, sitter den i ryggmargen som en snylteveps.

Hvilket gjør at også svindlere kan la seg friste. Vi snakker da ikke bare om sprøytet som lå til grunn for Hellig Blod, Hellig Gral (og dermed Da Vinci-koden), men om direkte svindel.

Som tilfellet med den franske overklassefamilien som i følge Nettavisen ble "Hjernevasket til å gi fra seg 33 millioner". Siden dette begynte allerede i 1999 er familien muligens unnskyldt.

Det var mange nok, også blant norske journalister og avisanmeldere, som lot seg lure av Dan Browns tøv så sent som i 2004 - noen sikkert også enda senere.

På den annen side er det ikke lett å fri seg fra mistanken om at både svindler og svindlete kan ha lest litt vel mye i Hellig Blod, Hellig Gral. Det gjør ikke mistanken mindre at den svindlete familien ikke bare kan knyttes til Frankrike, men til Sør-Frankrike.

Tilly skal ha overbevist elleve medlemmer i de Vedrines-familien om at han var en hemmelig agent som jobbet for Nato, og representerte en eldgammel orden som bekjempet onde krefter.

Han anklages for å ha hjernevasket familiemedlemmene til å tro at de var ofre for et internasjonalt plott, og at han var den eneste som kunne redde dem.

Nå er dette med "hjernevask" antagelig bare en folkelig måte å si at man ble manipulert av en sjarmerende svindler, siden det ikke er noe hold i at hjernevask er mulig. Men det hjelper ikke om man er glattmunnet, hvis man ikke kan bygge opp under forestillinger om at det finnes konspirasjoner med forgreninger høyt oppe i maktens korridorer, eller muligens mer bestemt bakrom og bunkere.

Den tiltalte skal ha overbevist familien om at de var medlemmer av en eldgammel orden, «The Balance of the World», som kjempet mot ondskap.

Tilly ga seg ut for å være en hemmelig Nato-agent som jobbet for organisasjonen «Blue Light Foundation». Det ble sagt at organisasjonen hadde i oppdrag å beskytte ordenen «The Balance of the World», ifølge rettsdokumentene.

På samme måte som det kan være behov for å beskytte Nettavisens journalister og lesere mot naivitet. For det er ikke slik at høy utdannelse i seg selv hjelper mot svindel.

Til tross for at familien består av velutdannede individer med viktige jobber som gynekologer og industriherrer, så trodde de på ham.

Ikke minst er det ingen ting i utdannelsen eller jobbsituasjonen til verken gynekologer eller industriherrer som vaksinerer mot troen på konspirasjonsteorier. Dette er yrkesgrupper som mer enn de fleste vet at det foregår ting i det skjulte, i og utenfor prominente personers kontroll, og kan forstå behovet for hemmelighold og omgåelse av sannheten.

Det gikk som det måtte.

Familien solgte unna eiendom, aksjer, møbler og smykker til en verdi av 33 millioner kroner. Pengene ble gitt til Tilly, som angivelig skulle bruke dem til å bekjempe onde krefter.

Koblingen til Hellig Blod, Hellig Gral er forøvrig enda tydeligere hvis vi leser andre oppslag om saken, fra da den ble avslørt i 2009.

Mr Tilly's spell over the Védrines began to unravel in March. Charles-Henri de Védrines' wife, Christine, fled the group in Oxford and returned to France. She told police she had been beaten and kept in a darkened room. The ill-treatment, she said, was supposed to dredge from her unconscious the location of a "lost treasure" of the Knights Templar (the medieval order of chivalry suppressed as heretics by the French monarchy in 1307).

Ikke helt fritt for at det ringer noen bjeller her.

Det er også interessant at Tilly beskrives mindre som en svindler enn som en sektleder, hvilket faglig sett nok kan forsvares. Og som passer ganske så utmerket på mye av psykologien bak både Hellig Blod, Hellig Gral og Da Vinci-koden.

Hva sier så svindlerne til sitt forsvar?

Både Tilly og Gonzalez sier at den franske overklassefamilien ga bort pengene av egen fri vilje.

 Sikkert en nøtt for juristene å vurdere hvorvidt det er straffbart å lure noen som lar seg lure.

Jesus var ikke gift

Denne ikke helt sensasjonelle påstanden argumenterer jeg for på Verdidebatt i kveld, på en og annen oppfordring.

De første avsnittene avslører tonen:

Var Jesus gift? Det kortet svaret er nei. Jesus var ikke gift. Det lengre svaret henger sammen med et mer interessant spørsmål: Hvordan kan vi vite om Jesus var gift? Skal vi vurdere det må vi si noe om kilder og historieforskning.

Bakgrunnen for at spørsmålet dukker opp igjen er at professor Karen L. King ved Harvard nylig presenterte et funn av et lite egyptisk tekstfragment (fra rundt år 200 eller noe sånt) der Jesus sier «Min kone» (og så er linjen slutt). Når King understreker at dette likevel ikke kan brukes som bevis for at Jesus var gift, er grunnen at hun tenker som forsker.

Se ikke bort fra at det kan bli debatt. Det er bare å holde på hatten

Mona i media

Det er bare å vende seg til at enhver nyhet om Leonardos kunst uvilkårlig, umiddelbart og ubønnhørlig knyttes til Da Vinci-koden.

Selv om dess mer seriøse nyhetene er, dess mindre har de å gjøre med Dan Brown og alt hans vesen.

Dermed hopper man ikke mange metrene i stolen når Aftenposten kan røpe Mona Lisas hemmelighet.

Verdens mest berømte og mest parodierte bilde har forvirret og fortryllet forskere i hundrevis av år. Hvem skjuler deg bak det uutgrunnelige smilet? Hvilke koder skjuler det seg i maleriet? Landskapet i bakgrunnen – hvor er det?

En gruppe forskere og historikere ledet av Silvano Vinceti la onsdag frem sine resultater og teorier i Roma.

Det er Mona Lisa som er den virkelige DaVinci-koden, sier Vinceti.

Artikkelen videre har selvsagt null og nada å gjøre med Dan Brown.

I stedet blir vi med på en mer sannsynlig (noe som ikke betyr at den ikke fortsatt er drøy) tur innom kabbala, Johannes Åpenbaring, harmoni mellom mann og kvinne og mellom det fysiske og det åndelige livet.

Alt lettere uklart fremstilt, muligens p.g.a. en noe ubehjelpelig oversettelse.

Men det var aldri uklart hvem man ville vende tilbake til i konklusjonen.

Silvano Vinceti har delvis trukket på teorier som tidligere er lansert, men har kommet til en litt annen konklusjon: At det er Mona Lisa som representerer den virkelige DaVinci-koden. Og Dan Browns profeti er dermed delvis rett: At det måtte en historiker til for å knekke kodene i La Gioconda.

Her er det altså bare å gispe over den ufattelig unike og avanserte profetien. Hvor tar Dan Brown det fra? Hvem skulle trodd at det krevdes en historiker for å løse historiske koder?

Eller at en avis kan få det for seg at Dan Brown "profeterte" dette. For hovedpersonen i Da Vinci-koden er ikke akkurat kjent som professor i historie.

Noe som bekreftes hver gang han åpner munnen.

Om å glemme sine bøker

Siden jeg nå i farten hadde glemt denne boken (og enkelte andre nevnt her), var det greit å bli minnet på det da jeg surfet litt i dag før møtebølgene ble for store.

Ikke så veldig aktuelt lenger, eller kanskje egentlig alltid veldig aktuelt.

Inntektene går til en god sak (altså Damaris, ikke meg).

VG opphengt i tøv

I den kjente og kjære serien Medietøv uten grenser er vi kommet til dagens VG som overgår selv sin egen standard for... forskningsjournalistikk.

Overskriften "Døde ikke Jesus på et kors" er det i og for seg - strengt tatt, ikke noe i veien med.

Men deretter tar det lettere helt av. Vi siterer til skrekk og advarsel.

En svensk teolog setter nå spørsmålstegn ved selve kjernen og symbolikken i den kristne tro - ble Jesus egentlig korsfestet? Antakelig ikke, sier Gunnar Samuelsson

Hva i all verden handler så denne tilsynelatende sjokkerende nyheten om? Jo, at Jesus ikke ble naglet til noe som har form som et tverrkors, men kanskje i stedet mer var å ligne med en (hold dere fast) stamme eller stolpe.

Altså noe som, hvis det er riktig,  kan ha betydning for kirkekunsten, men null og (la oss legge til) niks for "selve kjernen" i den kristne tro.

Mannen bak denne analysen er en seriøs svensk forsker med navn Gunnar Samuelsson. Som understreker at han altså "ikke sier at Jesus ikke ble korsfestet", men at dette handler om hva han ble festet til.

Han kom til at det - ikke en gang i de fire testamentene i Bibelen - gis holdepunkter for at Jesus ble korsfestet. Etter dypdykk og analyser av tekstene har Samuelsson kommet til at ordet som testamentene bruker - kors - like godt kan bety stang, påle, staur eller tre.

Men forskning på hva Jesus ble naglet til får altså VG til å bety er helt avgjørende for kristen tro, som om det skulle innebære at han ikke ble naglet til noe som helst.

Og at han muligens ikke en gang døde.

For så å koble det hele til noe som ikke akkurat er forskning (forfatterne har da heller ingen faglig bakgrunn på feltet), men en heller fantasifull bestselger. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ord når noen kommer trekkende med Hellig blod. Hellig gral og Da Vinci-koden i samme setting som forskning.

Nå er han på ingen måte den første som kommer med slike teorier. Forfatterne Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln hevdet i sin bok «Hellig blod. Hellig gral» (1982), at Jesus var levende da han ble tatt ned av korset av vennen og disippelen Josef av Arimatea.

Dette begrunner de blant annet med en analyse av en gresk utgave av Markus' evangelium, der Josef spør Pilatus om han kan ta ned Jesu' soma, som på gresk betyr levende kropp, mens Pilatus gir ham rett til å ta med seg en ptoma, som betyr lik.

Uten en gang å nevne hvilken status disse forfatterne, boken og deres teori har i forskningskretser. Eller hvor sannsynlig det er at etterlatte ber om å få ta ned deres kjæres lik, fremfor å bruke det mer respektfulle uttrykket legeme.

Eller at Markus skal ha forsnakket seg til at Jesus overlevde, kirken ikke oppdaget dette en eneste gang tross generasjoners bruk og kopiering av evangeliene i århundrene etter - og ingen ha sett dette før i våre dager.

Dette følges friskt opp med henvisning til... romaner.

Michael Dickinsons roman «The Lost Testament of Judas Iscariot» (1994) var det ikke Jesus som døde på korset. Derimot var det Judas som arrangerte korsfestelsen, slik at en annen døde i mesterens sted.

En liknende tanke tar den norske forfatteren Gert Nygårdshaug opp i sin roman «Fortellernes marked» (2008), men der er det en konspirasjon mellom Josef av Arimitea og Pontus Pilatus som sørger for at en annen henges på korset i Jesu' sted. Han reiser så østover og forsvinner fra historien (det finnes indiske tradisjoner for at han endte livet sitt etter den falske korsfestelsen i Shrinigar).

Det er ikke lett å vite når man skal stoppe å gni seg i øynene.

Eller slutte å lure på hvilken roman man befinner seg i.

De beste motbøkene

Overkompenseringen etter noen måneders nødvendig bloggbegrensning fortsetter.

Selv om historien ikke går i sirkler, gjentar den seg med utsøkt presisjon når det dukker opp en bestselger som - like sensasjonelt hver gang - avslører at kristen tro ikke bare er - for å si det mildt - direkte ufornuftig, men (hold dere fast) feil og farlig.

Dermed er det grunn til å være like fornøyd hver gang det kommer en ny Da Vinci koden eller The God Delusion. De fremprovoserer spennende analyser på ulike nivåer og fagfelt.

Men det tar gjerne tre trinn før de når toppen.

Trinn 1 skytes ofte ut fra hoften. Etter få måneder er de første motbøkene ute, korte og preget av hastverk. Stort sett er de direkte kopier av blogger eller engasjerte debattinnlegg i diskusjonsfora. Når de ikke er lettere bearbeidede foredragsmanus.

Dette er lettlest populærstoff for et allment publikum. Det er disse som omtales - noen ganger utilslørt spydig - i media ("Motbokindustrien blomstrer", "Hopper på Da Vinci-bølgen", "Livredde for Dawkins"), når debatten er fersk.

Selv om enkelte av bøkene kan være nyttige å stikke hodet innom, og stort sett er mindre overfladiske enn utgangspunktet (noe annet ville vært godt gjort), er det ingen grunn til å stanse der. Enten man nå lar seg overbevise av første runde med motbøker eller synes (i hvert fall sier) at de er latterlige greier som bare ytterligere avslører hvor hjerne- og hjerteløs kirken/disse religiøse/kristne/troshodene er.

For raketten begynner først å få høyde med andre trinn.

Vi befinner oss nå et par år etter sensasjonsbøkene og overskriftene. Motbøkene er lengre og dypere, for ikke å si mindre emosjonelle. Forfatterne har løftet seg over terrenget. De tar seg tid til å sikte. Bøkene kommer fra - eller er bygget på - solid faglig grunn, enten vi snakker teologi, historie, vitenskap eller filosofi.

At de fortsatt er skrevet for et bredt publikum, men kanskje ikke den jevne Se og Hør-leser, gjør dem ikke mindre leseverdige. Disse bøkene får sjelden omtale i media. For dette er gårsdagens debatt. Det er to år siden blasfemianklager og bokbål, eller rettere sagt medias håp om dette.

Dermed går også tredje trinn upåaktet hen. For etter tre år begynner stoffet å nå akademika. Analyser av religionskritikken i bøkene er blitt pensum på høyskoler og universitet. I stedet for (som Dawkins antok i sin visdom) at kristne får høre at bøkene ikke må røres siden de avgjort er Satans verk, risikerer studenter som ikke leser The God Delusion dårlig karakter ved kristne høyskoler.

Hva er så de beste kodeknekkerne?

Når vi snakker Da Vinci-koden er det spesielt tre som skiller seg ut. At de alle tilhører omtalte andre trinn, tyder nok mest på at Dan Brown er for enkel å besvare og ikke faglig interessant på universitetsnivå. Dermed har han så vidt meg bekjent så langt kun blitt omtalt i fotnoter i pensumstoff.

Vi har for det første The Da Vinci Hoax: Exposing the Errors in The Da Vinci Code av Carl E. Olson og Sandra Miesel. Her går to katolikker gjennom feil og mangler (eller noen av dem, det er umulig å dekke over alle) hos Brown. God og grundig, ganske glimrende i grunn.

En annen og (vil noen si) mer nøytral er Truth and Fiction in The Da Vinci Code: A Historian Reveals What We Really Know about Jesus, Mary Magdalene, and Constantine, skrevet av en fair og agnostisk Bart D. Ehrman. 

Muligens var det fordi denne solgte såpass godt at tekstforskeren Ehrman i etterkant ble bestselger med kristen- og bibelkritisk populærvitenskap, godt backet opp av mindre fair og mer tabloide ytringer som "Jesus feilsitert".

Konklusjonene er de samme som hos Olson og Miesel. Da Vinci-koden holder verken vann eller mål. Den i det hele tatt både synker og bommer.

På norsk anbefales Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune. Boken er skrevet av en av Norges fremste kirkehistorikere som med glitrende penn analyserer både Brown, Hellig Blod Hellig Gral (boken Brown bygget det meste på) og påstander som at Jesus skal være begravet i Kashmir.

Skulle noen være interessert i mine tanker om temaet, er det forsatt ikke forbudt å se etter andre og utvidete utgave av Da Vinci dekodet. Første utgave var levert mest som en skisse (og tilhørte som sådan første trinn nevnt over), men ble antatt som den var, til forfatterens bestyrtelse. (Jeg klaget min nød og fikk to uker på meg til å gjøre den gryteklar. Det ble noen lange kvelder.)

Andre utgaven er bearbeidet ytterligere, i tillegg til ett nytt kapittel og en helt omskrevet FAQ. Dermed kan den ha karret seg opp til trinn to.

Det mangler heller ikke motbøker til Dawkins og andre nye ateister.

På norsk finnes vel fortsatt kun min Svar Skyldig, som også tilhører dette mye omtalte andre trinn.

På engelsk finnes derimot... mangt.

Holder vi oss unna trinn 1 (selv om McGraths korte The Dawkins Delusions? ikke er halvgærn), er det etterhvert kommet en serie gode bøker.

Skulle jeg velge bare tre, er det vanskelig å komme utenom Is God A Delusion? A Reply to Religion's Cultured Despisers av Eric Reitan. Boken er en sterk, klar og informert religionsfilosofisk gjennomgang skrevet av en (hvis noen var i tvil) oppegående fagmann. Vi snakker ikke her om postmoderne polemikk som hos Eagleton, men om en som analyserer nyateisters argumenter mot gudstro og legger fram flere for.

Begrepet "Cultured Despisers" er for øvrig hentet fra Schleiermacher, mannen som har fått skylden for å kickstarte liberalteologien på 1800-tallet, men som Reitan et godt stykke på vei rehabiliterer fra atskillig foraktfull omtale

Selv om Reitan i motsetning til Ehrman ikke er agostiker, stikker han ikke akkurat sine innvendinger mot bibelkonservative kjepphester under en skjeppe. Sagt på en annen måte er det ikke ved TV-predikantenes universiteter han er filosofiprofessor i Oklahoma. Han ville nok heller ikke fått tillitsverv i Kr.f.

Vårt katolske, eller rettere anglokatolske, innslag på dette feltet er Against Atheism: Why Dawkins, Hitchens, and Harris Are Fundamentally Wrong av Ian S. Markham. Selv om boka er i korteste laget (under 200 sier), får Markham satt fingeren på en serie utfordringer hos de nye ateistene. Ikke minst at de muligens ikke er ateistiske nok. Deres kristenkulturelle (eller hva man skal kalle det) ateisme virker underlig overfladisk i forhold til Nietzsches noe mindre blåøyde optimisme overfor prosjektet å etablere moral og sannhet i et gudstomt univers.

Vi kommer også vanskelig utenom en av mine favorittprofesorer, Gregory E. Ganssles A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism. Den er ikke like sprudlende som hans Thinking About God: First Steps in Philosophy, kanskje fordi han så forbilledlig søker å lene seg så langt tilbake som vel mulig, og enda litt til, i samtalen.

Ganssle driver kort sagt ikke triumfalistisk påvisning av feil og mangler, men nøster forsiktig opp i kontroverser og krassheter.

Det vil nok uansett provosere noen at en så fredelig og fornuftig fyr likevel lander på at en kristen virkelighetsforklaring er den mest rasjonelle.

Som antydet vokser bokberget på feltet stadig. Ikke minst ser jeg fram til Peter Hitchens' (ja, broren) The Rage Against God: How Atheism Led Me to Faith som kommer i mai.

Noen andre bøker som fortjener omtale:

- A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

- Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies, David Bentley Hart.

- God Is Great, God Is Good: Why Believing in God Is Reasonable & Responsible, redigert av William Lane Craig og Chad Meister.
 
Vi kommer garantert tilbake til flere.

Når auraene møtes i natten

Så lanseres Det tapte symbol på norsk og pressen lar seg villig være mikrofonstativ for Dan Brown, uten oppfølgingsspørsmål.

Det er ikke bare hans evne til perspektiver og prinsipiell tenkning som... imponerer. Også Browns fromme håp til vitenskapen kan vanskelig oppfattes som annet enn naivt munnhell.

Vi sakser fra Aftenposten.

I lang tid har jeg vært bekymret for at den teknologiske utviklingen en dag ville ødelegge menneskeheten. Enhver teknologisk nyvinning er blitt brukt som våpen, sier han, men legger til at han nå mener verden er inne i en ny epoke.

–Jeg tror vitenskapen vil redde oss og faktisk lære oss hvem vi er, forklarer han.

En god gammel floskel som viser at Dan Brown er like klissete og klisjéete i skrift som i tale.

Heldigvis går journalisten rett på sak, selv om han nok kunne vært noen smuler bedre inne i saken.

Browns omgang med fakta har vært omstridt. Et eksempel er myten om at presten Bérenger Saunière hadde funnet skatten til Tempelridderordenen i Rennes le Chateau i Frankrike.

–Visste du da du skrev DaVinci-koden at Priory of Science [sic] og hele mytologien rundt Rennes le Chateau i en rekke medier og i fransk rettsvesen var avdekket som et falsum?

–Jeg visste det, men jeg tror det ikke. Det er det som er hele meningen med en slik bok. Kirken sier for eksempel at Jesus ble født av en jomfru. Det tror ikke jeg. Så kommer jo kirken og sier at det ikke er sant, forklarer han.

Det er ikke godt å si hva som er verst. Det er ille nok at han plutselig begynner å hevde at han visste om avsløringen da han skrev Da Vinci koden, om han ikke i tillegg bare avfeier den tilståtte Sionsbrødre-forfalskningen (som altså for Aftenposten klinger som en vitenskapsorden) med et kjekt at han selv ikke tror det var et falsum.

For så å følge opp med at dette er på linje med at han i motsetning til kirken ikke tror på jomfrufødselen. Logikken er like grei som den er gal. Siden noen er frekke nok til å tro på en ufalsifiserbar religiøs tradisjon, er det altså fritt fram å tro på noe som er falsifisert.

Før han så fremstår som apologet for frimurerne.

Frimurerne har alltid fascinert meg. De bruker og forstår symboler. Det er deres språk. Vi lever i en verden hvor folk dreper hverandre i kampen om hvilken versjon av Gud som er den rette. Jeg har respekt for en organisasjon som samler jøder, muslimer, kristne og folk som ikke engang vet hva de skal kalle sin religion, og minner dem om at de alle egentlig tror på det samme. Vi har her en global organisasjon som kan forene folk fra alle religioner og vise hva de har felles. Dette er en opplyst måte å tenke på. Noe som kan bli en ny global filosofi. Det er derfor det siste ordet i boken er håp, sier Dan Brown.

Uten å beskrive nærmere denne "samme" troen som de har, eller hvorfor frimurerne skulle klare å skape fred i verden i dag når de ikke var i nærheten av å klare det da bevegelsen virkelig samlet de store og mektige, enten vi snakker konger eller kapitalister.

Dan Browns fornekter seg heller ikke i Dagbladets intervju. Igjen henger han seg på det han oppfatter som en positiv bølge, ikke minst fordi den støtter opp under hans New Age-forestillinger, eller det avisens korrekturlesere aksepterer som en «konstant spirituellreise».

Dagbladet forklarer Brown om prinsessens engleskole og troen på sin egen helbredende kraft.

- Dette høres fascinerende ut, sier forfatteren. - Det hadde vært hyggelig å møte henne. Hun høres ut som et opplyst menneske, sier Dan Brown (45) til Dagbladet.

- Hadde du spurt meg om dette for seks år siden, ville jeg vært skeptisk. Men siden «DaVinci-koden» er jeg blitt mer åpen, sier han.

Ikke spesielt underlig at en forfatters refleks er å forsvare egne bøker, men det vitner ikke mye om refleksjon at han ikke har lært en tøddel av kritikken. Eller forstår hvordan Märthas engle- og aurarør oppfattes i den offentlige samtalen.

Når han i stedet slår om seg med avslørende honnørord som "opplyst" og "åpen" viser han igjen avstanden mellom et åpent sinn og høl i huet.

Ikke annet å vente når to auraer møtes i natten. For ikke å si i tåken.

Derfor dømmes Dan

Jeg har av mange grunner, som at Dan Brown ikke er min... yndlingsforfatter, ennå ikke lest hans The Lost Symbol.

Saken ble vel ikke mer fristende etter å ha sett VG's anmelder May Grethe Lerum som i samme avis i sin tid roste Da Vinci-koden for å by "på spennende ny informasjon om så vel berømte historiske minnesmerker som kjente kunstnere" og gi "innblikk i eksisterende hemmelige ordener som Opus Dei og Sion-ordenen".

Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik: Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken «Da Vinci-koden». Dette pares med boken «Engler og demoner»s hovedtema: ultramoderne forskning på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.

Resultatet er altså «The Lost Symbol», en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag-gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontegningene er flatere enn noen gang.

Altså en direkte imponerende prestasjon.

Men antagelig er dette akkurat hva hans amerikanske fans vil ha - lettvint underholdning som forkler seg som dypsindig, og som seiler på akkurat de riktige følelsene og fordommene, enten vi snakker om ritualer, religioner eller regjeringer.

Og dermed kommer ikke Lerum en gang på tanken å vurdere etterretteligheten av hva hun selv sier.

Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.

Ettersom den første storlosjen ble stiftet i 1717 (med riktignok noen - litt omdiskuterte - eldre forelegg) og Dürer levde fra 1471-1528, er det litt uklart hvor kjent han egentlig var som frimurer.

Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke. I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens: Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som hverken Jesus, Buddha, profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på. Og til alle som fnøs av millionselgerboken «The Secret»: Dan Brown vil bevise at den har rett. Tanke styrer materie.

Hadde budskapet i The Secret vært så enkelt, ville problemet med den boka vært mindre. Saken er ikke noe velmenende svada eller prinsipiell filosofi om at tanken styrer materien (noe jeg forøvrig i og for seg mener, siden jeg er overtroisk nok til å hevde vi har fri vilje), men at ditt eget liv styres fullt ut av dine egne tanker.

Går det deg galt i livet har du kort sagt bare deg selv å skylde på.

Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker: Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før. Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her: De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.

At andre har tenkt på mye av dette før, er enda en av de mange mindre overraskelsene ved boka. Frimurerforbindelsen til Washington og dollarseddelen har tvert i mot vært standardopplegget i bøker i lang tid, enten vi snakker om Hellig Blod, Hellig Gral-forfatterne Baigent og Leighs The Temple and the Lodge fra 1989 eller Ovasons The Secret Symbols of the Dollar Bill fra 2005.

Eller generelt sett det brede og mangfoldige mylderet av spekulasjonsbøker - kristne, esoteriske og/eller konspiratoriske - som ønsker å selge godt i USA og ikke akkurat står i bokhandlenes historiehyller.

Derimot er det nok en noe større overraskelse at noe skulle være hentet fra Hanegraaff og Maier, altså henholdsvis lederen for Christian Research Institute og en forfatter og professor i antikkens historie. Muligens skyldes dette at Lerum har lest deres The DaVinci Code - fact or fiction? der Maier illustrerer noe av Browns bommertbatteri - for ikke å si kravet til lesernes suspension of disbelief - med å skissere et tilsvarende tullesujett knyttet til George Washington.

Muligens skyldes det hemmelige notater som Lerum sitter inne med.

Jeg kommer nok til å lese boka utover høsten. Foreløpig prioriteres søndagssider av Tarzan fra 50- og 60-tallet, og ikke bare fordi de er mindre flate og mer sannsynlige.

Derfor selger Dan

Det er kanskje ikke så mange som lurer på hvorfor Dan Brown selger som ild i tørre wienerbrød, men New York Times har gjort seg noen tanker i påvente av neste bok.

In the Brownian worldview, all religions — even Roman Catholicism — have the potential to be wonderful, so long as we can get over the idea that any one of them might be particularly true. It’s a message perfectly tailored for 21st-century America, where the most important religious trend is neither swelling unbelief nor rising fundamentalism, but the emergence of a generalized “religiousness” detached from the claims of any specific faith tradition.

Mens religiøse interesser tidligere synes å ha hatt noen snev av blikk i retning av sannhet, går de nå mer i retning av stemning. Og hvordan jeg kan få et mest mulig feel-good forhold til noe så opphøyd som akkurat min livsstil.

The polls that show more Americans abandoning organized religion don’t suggest a dramatic uptick in atheism: They reveal the growth of do-it-yourself spirituality, with traditional religion’s dogmas and moral requirements shorn away. The same trend is at work within organized faiths as well, where both liberal and conservative believers often encounter a God who’s too busy validating their particular version of the American Dream to raise a peep about, say, how much money they’re making or how many times they’ve been married.

Kobler man dette med vår generelle fascinasjon for det ukjente, for konspirasjoner, det mystiske og hemmelige, kan man ha en vinneroppskrift. Særlig hvis man også skriver som et danseband.

These are Dan Brown’s kind of readers. Piggybacking on the fascination with lost gospels and alternative Christianities, he serves up a Jesus who’s a thoroughly modern sort of messiah — sexy, worldly, and Goddess-worshiping, with a wife and kids, a house in the Galilean suburbs, and no delusions about his own divinity.

Vi trenger nok heller ikke ha noen vrangforestillinger om at dette vil forsvinne fra den populærkulturelle hjernebarken med det første.

Rebusløpet er i gang

Norske aviser begynner nå å anmelde Engler og demoner, og legger seg uten store sensasjoner på lave terningkast (noe som overraskende ofte også gir lav score på selve terningen).

Mindre overraskende er det at avisene også innfører sine egne rebuser. Dagbladet skriver f.eks. at

Filmen er basert på røverromanen til Dan Brown, forfatteren som sikret pensjonisttilværelsen for flere generasjoner Browner, da han skrev «Da Vinci-koden» i 2003. Det var i den det ble «avslørt» at Jesus hadde mer enn et godt øye til Maria Magdalena og at etterkommerne av det hellige paret lever i beste velgående den dag i dag. Boka — og seinere filmen — avstedkom nærmest et korstog mot fenomenet fra enkelte kirkesamfunn. At teorien verken var ny eller spesielt original forsvant i stor grad i all støyen.

Hva kan Dagbladet mene her tro? Hvilke kirkesamfunn gikk nærmest til korstog mot filmen?

La oss se. Ikke Den katolske kirken, de utnevnte kun en talsmann som kunne svare på spørsmål. Den norske gjorde ikke det en gang.

Pinsevennene? Baptistene? Frikirken? Metodistene? Nei, ingen av disse var på banen - for ikke å si i noe tog.

Men i Norge var to personer involvert i en webside , og ga ut hver sin bok som intolerant nok ikke satte to streker under svarene til Dan Brown. En av de første ute med kritikk var religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal. Som også stilte opp i en intens radiodebatt der han kappet med Davidsen om på kortest mulig tid å si mest mulig negativt om Da Vinci-koden.

Det er med skam jeg må erkjenne at Dyrendal gikk av med seieren.

Dermed er det nok det kjente Skarsaune-Davidsen-Dyrendalske kirkesamfunnet, kort sagt de Frie Skarvidalske Venner, som Dagbladet har i tankene. Og det hele med solid støtte fra avisen selv.

Uten at noe av dette la skjul på at teorien verken var ny eller spesielt original.

Vitenskapelig vinkel

Siden nå Engler og demoner så langt ikke har hatt premiere på annet enn kinoer et stykke fra deg, er det fortsatt boka som vil være noen smuler i fokus for Dekodets macheter og maskingevær.

Spesielt siden den er bygget opp rundt myten om Den Store Krigen mellom tro og vitenskap. Og dermed ufrivillig bekrefter hvordan tro kan ødelegge for vitenskap. Nærmere bestemt forfatterens tro på vandrehistorier.

Hva passer da bedre enn å sitere enn såpass oppegående autoritet som meg selv?

Her er noen glimt fra selveste Da Vinci Dekodet.

At historien kan være annerledes enn ryktene gjelder også for kirkens forhold til naturvitenskap. Igjen handler dette om fortellingene vi bærer med oss i bakhodet. Noe av det mest provoserende man kan si i dag, er at kristen tro var viktig for å skape moderne naturvitenskap. Sier man dette, er det bare å løpe.

Den mest vanlige myten er det som ofte kalles «Slaget om solen», spesielt oppgjøret med den italienske vitenskapsmannen Galileo Galilei. Det er ikke tilfeldig at Brown i «Engler og demoner», første bok om professor Robert Langdon, fokuserer på temaet tro og vitenskap. Og skaper nye myter og misforståelser – som om dette området ikke skulle ha nok fra før.

Dermed lærer vi at Vatikanet myrdet Kopernikus. En som kan sin Galilei, hopper også i stolen når Brown gir ham æren for å ha vist at planetene gikk i elliptiske baner, noe historikerne ellers tillegger Kepler.

De som sjekker, vil se at vitenskapshistorien stort sett er motsatt at hva Brown påstår, spesielt når det gjelder kirken. Men når man er midt oppe i en intens spenningsbok, er det nok få som stopper for å kikke i leksikon.

Det samme gjelder når vi kommer til Galilei.

Heller ikke i saken mot Galilei er vi fritatt fra en vitenskapelig tilnærming. Historikerne ser da også at dette som så mangt i historien har flere sider. I løpet av 15–1600-tallet skjedde store omveltninger. Gamle forestillinger ble snudd opp ned, enten det gjaldt naturvitenskap, teologi eller politikk. Nasjonalstaten ble født. Konger markerte styrke ved å innføre nasjonale kirkesamfunn. Reformasjon og motreformasjon skapte enorme spenninger. Det var ikke enkelt å finne vei gjennom alternativer og motsetninger. På mange måter syntes bare én type mennesker vernet – vitenskapsmannen. En årsak til at astronomen Kepler kunne bevege seg så fritt i det turbulente Europa, var at «en lærd fortsatt ble sett som en hellig ku» – akkurat som i middelalderen.

Galileis tabbe i en turbulent tid – rett før og under 30-års krigen – var hans påståelighet i fravær av entydige bevis. Det gjorde ikke saken bedre at han støttet seg til direkte feil. Påstanden om at tidevannet viste at jorda beveget seg, overbeviste ikke en hobbyastronom som paven. At Galilei også holdt fast på at planetene beveget seg i sirkelbaner, til tross for at Kepler som nevnt hadde vist at dette måtte være ellipser, bidro til at hans teori ikke stemte med observasjonene. Og hans evne til å legge seg ut med folk ved arrogant atferd, var ikke noen innertier i et maktspill der flere av fraksjonene opprinnelig hadde støttet ham. Husarresten han ble idømt hadde dermed ikke så mye å gjøre med noe «bevis» for et verdensbilde eller for dens saks skyld så mye med «tro mot vitenskap».

Likevel ble fortellingen om Galilei på 17-1800-tallet utviklet til selve beviset på hvordan den katolske kirken egentlig er. Heldigvis har det de seneste par generasjoner vært et vell av oppgjør med forestillingen, men ikke i de bøker som Dan Brown har lest.

Når man fortsatt møter denne den type usjekkede rykter, er det nesten slik at tvilen ikke lenger kan komme tiltalte til gode. Det betyr at du bør sjekke – selv der du ikke tviler på at de skriver riktig, spesielt når det handler om tro og vitenskap.

Skulle du ha lyst på mer - masse mer - om dette, kan gis følgende stalltips (det advares om en ganske stor stall).

Det er ellers liten grunn til å holde hemmelig at Dan Brown lar den lærde professor Langdon røpe at den kristne nattverden stammer fra... aztekerne. Altså et folk som ikke oppstod før på 1100-tallet og ikke møtte europeere før rundt år 1500.

At likevel rundt 20 % tror at dette er sant (jeg har hatt en fast quiz på foredrag de seneste fire årene), tyder på at det er greit med en viss medieoppmerksomhet om Engler og demoner.

Pandemoni og hærskarer

Det nærmer seg tiden for filmpremiere for et annet mesterverk av Dan Brown, selveste Engler og demoner.

Vi kommer garantert tilbake til innhold, påstander, arkitektur, koder, Vatikanet, Kopernikus, Aztekerne og alt det der.

Men inntil vi har fått sett den, eller i det minste sneket til oss nok detaljer om hva som sies og gjøres (utover hva boken basunerer ut), er det forhåndsomtalene som er i fokus.

Og de gir vel ikke umiddelbart håp om en troverdig film.

Først ute er Førde kommune som kan røpe at vår alles

Robert Langdon, hovudperson i Da Vinci-koden og professor i religiøs symbologi ved Harvard, vert tilkalla til eit sveitsisk forskingssenter for å analysere eit kryptisk symbol brent inn i brystet på ein myrda fysikar. Det han oppdagar, er utenkjeleg: Ein dødeleg vendetta mot den katolske kyrkja frå eit hundre år gamalt hemmeleg selskap - Illuminati. Vatikanet vert truga av ei kraftig tidsinnstilt bombe.

At Illuminatus er kun 100 år gammelt er en ganske så utenkelig og egentlig sensasjonell nyhet, ettersom kildene vi har tyder på at bevegelsen ble grunnlagt allerede 1. mai 1776 av Adam Weishaupt i den sørtyske byen Ingolstadt. Mens altså andre - som Dan Brown - i strid med den lille detaljen som heter kilder - hevder at bevegelsen er atskillig eldre.

Nettavisen kan røpe at

Robert Langdon (Tom Hanks), professor i religiøs symbolikk ved Harvard, blir kalt til forskerinstitusjonen Cern i Sveits. Der er en forsker blitt myrdet og et mystisk symbol er brent inn på brystet hans. Langdon tror ikke sine egne øyne. Symbolet er et mange hundre år gammelt tegn fra Illuminata, en organisasjon som drev vendetta mot den katolske kirken.

Altså verken Illuminatus eller Illuminati (flertall), men Illuminata (i disse tider sikkert kjønnsnøytralt på latin).

VG har en annen vinkel, og har faktisk sett filmen, kan det virke som.

Dan Browns livlige univers av usedvanlig omfattende research og kløktig diktning, er i filmen magret ned til en fortsatt meget omfattende historie - dog helt og fullt på filmmediets behov for forenkling og prioritering.

Det vil ergre bokfantaster. Og glede filmfriks.

Når Browns "usedvanlig omfattende research" i boka løftes fram her, kan det nok ha en viss sammenheng med at VG ikke har satt seg spesielt mye inn i hans "research". Eller har det minste snev av interesse for å gjøre det.

Enn så lenge får vi vanlige dødlige vente på premieren. Selv ser jeg fram til å se i praksis hvordan noen overlever fritt fall fra noen hundre meters høyde.

Og hvor mange som prøver å øve inn knepet.

Koder og konspirasjoner

En annen bok som er blitt dekodet i det seneste er Paktens voktere av Tom Egeland.

Vi snakker altså om sjangeren historisk rebusløp med innlagte konspirasjoner. Kort sagt kodekrim med kirkespark, denne gang i koblingen mellom Snorre, Olav den hellige og egyptiske mysterier med tråder bakover til gammeltestamentlig tid.

For ikke å si såkalt sakral geometri, i hovedsak slik vi finner det i kultarkeologiske klassikere som Det norske pentagram.

Blant utfordringene i denne type bøker er å unngå fordummende stereotypier. Egeland er heldigvis klar over dette, noe han ikke minst viste i sin forrige bok om albinoarkeologen Bjørn Beltø, Sirkelens ende, en bok som til tross for å være bygget på klisjeer om kirkens maktkonspirasjoner, sjarmerte ved å ta spillet ut i det lettere absurde.

Selv om Paktens voktere på sett og vis er en bedre bok, lider den under å være en oppfølger. Dermed må etablerte "sannheter" fra forrige bok forfølges, inkludert kirkelige skurkeroller. Vi slipper altså ikke unna stereotypier som "Vatikanet" (favorittbetegnelsen på Den katolske kirken, selv lenge før paven befant seg i det området) som en sterk, stø og ikke minst slem aktør over årtusene.

Ekstra pussig blir det når et av de helt sentrale elemenetene i plottet (noe som fremgår allerede av forsiden og dukker opp ganske fort i boka) er koblingen av en egyptisk ankh, runetegnet ty, og det kristne korset. For at plottet skal gå opp, må vi altså drive såpass suspension of disbelief at en gammelegyptisk religionsutøvelse ikke bare har overlevd i det sterkt islamiserte Egypt så sent som på 1000-tallet, men i tillegg i beste synkretistiske stil slenger på det kristne korset. Uten å ha et eneste direkte muslimsk element.

Men bevares, det er er stort sett spenning og fart hele veien. Og mye lek med kilder og koder, selv om det av og til er lagt inn noe vel moderne fortellerkunst og tidsånd i gamle skrifter og skildringer. Kan man noe om stoffet, er det nok ikke til å unngå at man rynker på nesen både her og der, enten vi snakker om underteksten om kirkens negative forhold til vitenskap eller om generell historisk rimelighet.

Men siden de færreste lesere (eller bokanmeldere) er i nærheten av nerder på feltet, er det lett å tilgi Egelands friheter.

Det hadde likevel vært spennende å se hvilken forfatter som først gjør vrien med at kirken kan nærme seg en helterolle i spørsmål knyttet til vitenskap og historie. Selv om det krever at man overvinner frykten for at anmeldere og lesere skal latterliggjøre noe så fantasifullt.

Det er nok ingen fare for at Egeland tar den så langt ut med det første.

Hva tror nå disse amerikanerne?

Vil du bli skeptiker? Bli kristen.

I det hele tatt, vend om!

Ihvertfall er det en konklusjon det er mulig å trekke fra den hyperaktive, og stadig mindre agnostiske, religionssosiologen Rodney Starks seneste bok.

Facebooks

Klikkitiklakk - nå.

Mediamyter 1: Vatikanets boikott

I første del av vår populære serie om uutryddelige mediamyter, går turen ikke overraskende til VG.

Avisen tar denne gangen opp innspillen av Engler og demoner. Og når kirken er involvert gjelder det som vanlig å følge en dramatisk dreiebok. VG er dermed ikke snauere enn å dikte opp at

Kampen mellom Dan Brown og den katolske kirke fortsetter. Nå setter den katolske kirke satt [sic] foten ned for filminnspillingen av «Engler og demoner».

At dette i realiten handler om at Vatikanet ikke vil gjøre noe unntak for denne filmen, er ikke så nøye å nevne i ingressen for en så satt blekke. For det skal litt til i det hele tatt for noen å slippe inn i italienske kirker med filmteam.

Det gis ifølge Reuter "kun tillatelse til å filme i italienske kirker ved spesielle omstendigheter hvis produksjonen er forenlig med den kristne tro eller hvis det er en dokumentar om religion eller kunst" (originaltekst "permission to film in Italian churches is granted in exceptional circumstances and usually if the production is compatible with religious sentiment or if it is a documentary about religion or art"). Noe Engler og demoner nok ikke er.

Hvordan mediemytene om Dan Brown og Den katolske kirken har utviklet deg, fremgår når VG skal sette denne mangelen på unntak inn i en journalistisk sammenheng.

For to år siden prøvde Vatikanet å boikotte filmen «Da Vinci-koden» fordi giftemålet mellom Jesus og Maria Magdalena står sentralt i historien.

At det primært var dette "giftemålet" som kirken reagerte på, og at Vatikanet skal ha oppfordret til en boikottaksjon, er med andre ord blitt en selvsagt sannhet.

Like selvsagt som at dette verken er første eller siste gang at VG boikotter research.

Blodspor og bevis

Mer slakt av filmen Bloodline (som Dekodet omtalte her) her.