Konemishandling

Som kjent er påsken tradisjonenes høytid. Dermed gjør det alltid like godt å møte mediatradisjonene om at påske ikke er påske (men Eostre eller ... Ishtar, må vite).

Når man da ikke understreker at den handler om Jesus, eller mer bestemt om hvorfor Jesus ikke er slik som vi kan finne ham i Det nye testamentet.

I stedet for å trekke frem de uten sammenligning beste historiske kildene, gjelder det å finne noen kilder som er så nye at de er uten historisk verdi. 200 år yngre (som Judas-evangeliet som Skavlan i beste sendetid i 2006 lurte på om burde inn i Bibelen), eller 6-700 år (som Koranen) eller 800 år (som denne på forsiden av Dagbladet i fjor).

Denne som har gjenoppstått denne påsken er altså historien om papyruset med en tekst der Jesus snakker om sin kone, som mye omtalt i media for et par år siden.

Mens det dengang ble avslørt at teksten etter alt å dømme var en forfalskning, kan NRK Viten nå slå fast at Papyrusbiten som nevner at Jesus har en kone skal være autentisk.

Eller ekte som det står på forsiden av NRK.no.

Noe som forøvrig synes å stemme. For papyrusbiten. At den altså ikke er en moderne forfalskning, men stammer fra 700-tallet eller noe slik.

Mens leserne vil tro av overskrift og ingress at dette er en ekte tekst om Jesus fra det første århundre.

Så er det altså et helt annet spørsmål om teksten på biten er autentisk og hva i all verden det i såfall måtte bety.

For det Harvard-professoren Karen King som fremmer funnet i beste fall kan håpe på, er altså ikke en til nå ukjent tekst fra det første århundret, på linje med Det nye testamentet. Det er heller ikke en tekst fra det andre eller tredje århundre på linje med de eldste gnostiske evangeliene. Eller en tekst fra det syvende, som Koranen.

I stedet er det altså en papyrusbit fra starten av vikingtiden. 

Ved hjelp av karbondatering har forskergruppa konkludert med at papyrusbiten skriver seg tilbake til det åttende århundre. Det er 400 år senere enn King opprinnelig anslo, men fortsatt bevis på at det ikke er noen moderne forfalskning.

Som Christian Askeland skriver, er det ellers interessant å se at det er to hoveddateringer av kone-fragmentet (GJW - Gospel of Jesus Wife), sammenlignet med hvordan de daterer et funn av et annet middelalderfragment.

	GJohn	GJW
Harvard	640–800 CE	650–870 CE
Arizona	680–880 CE	410–200 BCE

Hadde Arizona-dateringen stemt, ville nok flere enn forskere mistenkt at Kone-evangeliet var en bløff.
 
Uansett er dateringen av en papyrusbit noe annet enn dateringen av en tekst. Det er likevel flott at King understreker at teksten ikke handler om Jesus.

King presiserer at hun uansett ikke oppfatter dette som et bevis på at Jesus faktisk var gift.

Jesu kones evangelium ble skrevet mye senere enn evangeliene i det nye testamentet, og der nevnes ikke en eventuell kone i det hele tatt. 

Men noe må den jo handle om, noe King er opptatt av. Og når man kjenner hennes andre verker, kan man jo alltid spørre om vel så mye dreier seg om politiske ønsker, som papyrusforskning.

Siden teksten ikke forteller oss noe om Jesus, må den altså ha en annen verdi, siden den nevner Jesus.

– Jeg håper uansett at vi nå kan si oss ferdige med forfalskning-diskusjonen og gå over til å snakke om hva dette kan fortelle oss om kristendommens historie, sier hun ifølge Boston Globe. Karen King skjønner ikke hvorfor mange reagerer så sterkt på at Jesus kan ha vært gift.

Vel, det er ikke utenkelig at noe av grunnen er at det bryter med tradisjonen Jesus stod i (og som vi finner paralleller til blant essenere), og det verken er historisk belegg eller tradisjoner for det før mangfoldige århundrer senere.

Muligens ikke før alternativbevegelsen på 1800-tallet, siden denne teksten altså er tvilsom.

Likevel bruker altså King dette politisk.

Hun sier at teksten på papyrusbiten sier noe om at mødre og hustruer kunne være Jesu disipler.

– Dette var omdiskutert i tidlig kristendom, i og med at sølibat og jomfruelighet ble høyt verdsatt.

Siden hvem som kunne være Jesu disipler heller ikke kan avgjøres ut fra tekster fra det åttende århundre, er det underlig hvorfor King nevner dette her. Det må da holde å lese Det nye testamentet som viser at kvinner kunne være disipler, muligens inkludert mødre og hustruer.

Ellers er det interessant er at King antyder at det hun ser som et tekstfragment fra 700-tallet kan stamme fra en gresk original som igjen kan stamme fra 100-tallet. Det er selvsagt ingen naturlov som sier at det ikke kan være slik, men det er - for å si det forsiktig - ikke akkurat en nødvendig slutning.

Om ikke annet gjør denne type antydninger det uklart hvorfor King ellers synes å nøle med å ta funn av papyrusbiter fra 100-tallet med tekster fra Det nye testamentet, som tegn på at disse tekstene kunne ha eksistert i det første århundret, altså under hundre år tidligere.

Hva NRK Viten og atskilige andre media unnlater å nevne er at det altså ikke er dateringen av papyrusbiten eller analyser av blekket, som er grunnen til at andre forskere ser dette som en forfalskning.

I stedet er grunnen at teksten synes å bygge mer enn lettere direkte på nyere utgaver av Thomas-evangeliet, slik Frank Watson ved universitetet i Durham trakk frem i 2012 (litt mer tekniske tips til forfalskninger finnes her). 

The text has been constructed out of small pieces  – words or phrases – culled from the Coptic Gospel of Thomas (GTh), especially Sayings 30, 45, 101 and 114, and set in new contexts. 
...
The author has used a kind of “collage” technique to assemble the items selected from Thomas into a new composition. While this is a very unlikely way for an ancient author to compose a text, it’s what might be expected of a modern forger with limited facility in the Coptic language.

Sammentreffene blir ikke mindre mistenkelige av plasseringen på fragmentet. Den som står bak teksten synes forbløffende kjent med plasseringen av skrifttegn per linje på det eneste funnet vi har av det koptiske Thomas-evangeliet. Siden datidens manuskripter var høyst forskjellige i antall tegn per linje, er det ... interessant at Kone-evangeliet passer helt med det man kan finne i en moderne bokutgave som gjengir dette evangeliet linje for linje.

Furthermore, I pointed out that the very first line of the fragment begins in the middle of a word, at exactly the same place as in the equivalent passage in the one surviving Gospel of Thomas manuscript. And line 1 ends with the same ending as the following line in Thomas.

This is quite a coincidence, and it suggests that the author of [the Jesus’ wife fragment] may have drawn his Thomas material from a modern printed edition.

Dermed kan tenkes vanskeligere konklusjoner.

Fragmentet kan ikke være fra et gresk skrift fra det andre århundre, siden det er basert på et funn av et koptisk skrift fra det tredje århundre. Det er videre tvilsomt om det er fra antikken eller middelalderen i det hele tatt, siden det er basert på gjenbruk av fraser i beste postmoderne cut and paste-stil.

Langt mer taler altså for en moderne forfalskning fra etter 1956 da Thomas-evangeliet ble offentliggjort.

Man skal i det hele tatt ha atskillig godvilje for ikke å datere det til etter Da Vinci-koden.

Skal vi først bruke kan-metoden, krever det ikke mange studiepoeng i psykologi eller markedsføring til å tenke at noen ... kan ha latt seg friste av salgstall, medieomtale og kjepphester til å finne frem sot, penn og papyrus.

Men enten det er fra syvende eller tjueførste århundret, forteller det oss altså like lite om Jesus.