Kanalisert undring

Siden ikke alle liker skarp og kritisk kritikk like mye, var det ingen grunn til å spikre puter i taket over skarp og kritisk kritikk av min anmeldelse i Vårt Land av Pistis Maria. En bok som altså er en  angivelig kanalisering av Matria Magdalena.

De omtalte puter kunne likevel vært greie å ha når jeg så hvem som var avsenderen. 

For dette var ikke fra forfatteren eller en annen forsmådd nyreligiøs, fra forlaget eller Holistisk Forening.

Det var fra lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff.

Da var det nok noe mindre overraskende at jeg sendte inn et svar. Eller rettere sagt, to.

Siden det var uklart om Vårt Land hadde plass til så mye, laget  jeg et par varianter. 

Ett kort og konsist (som dermed sikkert kunne leses i overkant polemisk) og et noe mer utfyllende (uten at det er noen garanti mot at det kan oppfattes i overkant polemisk).

Uansett er jeg som man forstår nysgjerrig på hva som er grunnen til gårsdagens kritiske innlegg mot anmeldelsen.

Først det korte:

Underlig lesning

Eirik A. Steenhoff hevder 8. april at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Når jeg ikke et eneste sted angriper nyreligiøsitet generelt eller fremmer innvendinger til Gjeitangers ideer, er dette underlig lesning. Tvert i mot understreker jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefaler til og med et par nyreligiøse forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Dette handler om å formidle budskap i et greit og forståelig språk. Det ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff nok vil se om han en gang skulle lese boken.

Så får Vårt Land selv svare for valg av bokanmelder. Muligens er grunnen at de vet at få i Norge har lest mer nyreligiøs litteratur de seneste førti årene.

I håp om at det var mulighet for mer utfyllende tekst, var følgende lengre svar lagt i bunnen av konvolutten.

Underlig lesning

Det gir selvsagt grunn til ettertanke når lederen for Katolsk studentlag, Eirik A. Steenhoff, 8. april hevder at min omtale av Anne Gjeitangers Pistis Maria oppsummerer «Davidsens kjepphester mot nyreligiøsitet» og er en «nådeløs slakt av Gjeitangers nyreligiøse ideer».  Ikke minst siden det var et viktig poeng i anmeldelsen ikke å angripe nyreligiøsitet generelt eller komme med innvendinger til Gjeitangers ideer.

Det må altså ligge noe annet bak Steenhoffs innlegg og det hadde vært spennende å få vite hva det er. Mener han at man bør være snille med folk som mener det godt? Mener han at påstander om kanaliseringer er hevet over kritikk? Har han dårlige erfaringer med anmeldelser av katolske bøker? Liker han ikke religionskritikk i sin alminnelighet? Tror han ikke at en bok kan være så dårlig som jeg gir inntrykk av? Misliker han bare tonen? Er det for få eksempler?

Når Steenhoff vedgår han ikke har lest boken, synes hans innlegg å bygge mest på bekymring og mistanke. Tanken synes å være at en anmelder som er uenig i et prosjekt vil gi det dårlig kritikk - dess mer uenig, dess verre. Nettopp derfor understrekte jeg at «Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig».  Jeg anbefalte til og med et par forfattere om noen skulle «tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn».  Førti års lesning av sjangeren har gitt meg flere favoritter, men også allergi for klisjeer. Kanskje har jeg rett og slett lest for mye nyreligiøs litteratur?

Skulle jeg slaktet Gjeitangers idéer, kunne jeg altså sett kritisk på påstander som at «Atlantis påvirket egyptisk kultur» slik jeg har gjort i tidsskriftet Skepsis. Jeg kunne ha gått inn på påstander om Avalon og den hellige gral, eller om tempelriddere slik jeg gjorde i en bok om Da Vinci-koden for ti år siden. Jeg kunne ha sammenlignet med andre kanaliseringspåstander om Maria Magdalena.  Jeg kunne ha tatt opp historiske påstander generelt og sammenlignet med arkeologi og bevarte tekster. Jeg kunne ha kommet med en alternativ kanalisering som slo fast at Gjeitanger farer med tøv. Men jeg gjorde altså ingen av delene. I stedet for å slakte hennes ideer, nevnte jeg dem.

Da er Steenhoff mer på sporet når han nevner at jeg er kritisk til språket. Samtidig nevner han ikke mitt poeng som altså er at hvis et forlag tror en tekst er direkte fra en historisk kjendis som Maria Magdalena, er det vanskelig å være like kritisk som for en normal forfatter. Men i stedet for å vise at anmeldelsen tar feil (f.eks. ved å kommentere teksteksemplene jeg ga), innvender Steenhoff at «Davidsen er ingen Per Petterson selv». Utvilsomt, men saken er ikke hvor godt man ligger an til litteraturpriser. Den handler i stedet om man formidler sitt anliggende forståelig og engasjerende.

Der ligger Gjeitanger dårlig an, noe Steenhoff vil se om han en gang skulle lese boken.

Hvilket innlegg som kom inn? For en gangs skyld det lengste. 

Verden står nok likevel til påske.