tirsdag 8. september 2009

Derfor selger Dan

Det er kanskje ikke så mange som lurer på hvorfor Dan Brown selger som ild i tørre wienerbrød, men New York Times har gjort seg noen tanker i påvente av neste bok.
In the Brownian worldview, all religions — even Roman Catholicism — have the potential to be wonderful, so long as we can get over the idea that any one of them might be particularly true. It’s a message perfectly tailored for 21st-century America, where the most important religious trend is neither swelling unbelief nor rising fundamentalism, but the emergence of a generalized “religiousness” detached from the claims of any specific faith tradition.
Mens religiøse interesser tidligere synes å ha hatt noen snev av blikk i retning av sannhet, går de nå mer i retning av stemning. Og hvordan jeg kan få et mest mulig feel-good forhold til noe så opphøyd som akkurat min livsstil.
The polls that show more Americans abandoning organized religion don’t suggest a dramatic uptick in atheism: They reveal the growth of do-it-yourself spirituality, with traditional religion’s dogmas and moral requirements shorn away. The same trend is at work within organized faiths as well, where both liberal and conservative believers often encounter a God who’s too busy validating their particular version of the American Dream to raise a peep about, say, how much money they’re making or how many times they’ve been married.
Kobler man dette med vår generelle fascinasjon for det ukjente, for konspirasjoner, det mystiske og hemmelige, kan man ha en vinneroppskrift. Særlig hvis man også skriver som et danseband.
These are Dan Brown’s kind of readers. Piggybacking on the fascination with lost gospels and alternative Christianities, he serves up a Jesus who’s a thoroughly modern sort of messiah — sexy, worldly, and Goddess-worshiping, with a wife and kids, a house in the Galilean suburbs, and no delusions about his own divinity.
Vi trenger nok heller ikke ha noen vrangforestillinger om at dette vil forsvinne fra den populærkulturelle hjernebarken med det første.

10 kommentarer :

Anonym sa...

Denne "do-it-yourself spirituality" som artikkelen henviser til, er vel bare et annet ord for New Age. Selv om denne "religiøse læren" ikke er stort annet enn en vassen hobbyspiritualitet (det samme kan man si om dagens folkekirkekristendom), foretrekker jeg ofte den framfor en lære som prediker Sannheten i stedet for sannheter. Sannhetsfreakene har ofte en lavere toleransegrense (mot alt som ikke er "Sant"), og dermed sterkere tilbøyelighet mot blodig konflikt enn tinnfoliehatt/Dan Brown-freakene. Og tilsynelatende er det som oftest folk i den førstnevnte kategorien som sitter i høye politiske stillinger.

- Johan

Bjørn Are sa...

Valget mellom sannhetsløse kjærlighetsapostler og kjærlighetsløse sannhetsapostler henger nok litt sammen med hva man skal bruke dem til.

Selv har jeg vel en svakhet for den sannhet at målet bør være både sannhet og kjærlighet.

Eller sannheten tro i kjærlighet som det het i gamle dager.

Kjetil Mogård Bergem sa...

NYT treffer bra på dette med "nyreligiøsitet" som bakgrunn for Dan Browns popularitet. Er litt spent på neste bok. Hva forventer du, Bjørn Are? :D

Karl-Johan sa...

Hva heter den kommende boka?

Bjørn Are sa...

Ragnar: Jeg forventer rivende action i løpet av ett døgn i en bok med 100 kapitler på 400 sider, og der det ikke er så nøye om det historiske eller konspiratoriske er spesielt nøyaktig eller sannsynlig, eller om Langdon husker forrige damen.

Jeg forventer imidlertid ingen spesiell kirkekritikk denne gangen.

Bjørn Are sa...

Karl-Johan: "The Lost Symbol", leser du ikke aviser/reklamer/Amazon?

Peter sa...

Frimurere, kvantefysikk og tanke/materie, ultra action, og flatere enn noen gang. (VG)

Bjørn Are sa...

Takk for link, Peter, jeg har kort kommentert anmeldelsen i et nytt innlegg.

Peter sa...

Jeg kjøpte ikke boken og kan ikke si at jeg kjente noen lyst til å gå løs på den med det første, men tittet så vidt på den i dag.
133 kapitler. Så det spørs hvor mange gjeldende siffer du hadde i forventningen:-) På tror jeg rundt 500 sider.

Bjørn Are sa...

Holder seg altså til 4-sider-per-kapittel-paradigmet.

At boka er blitt lenger tyder på det vanlige bestselger-forfatter-som-ikke-lenger-lytter-til-forlagskonsulentene-syndromet.