Evolusjon! Gud! Tro!

Siden dette er et tema i tiden, noen korte betraktninger om (grøss og gru)... evolusjon.

Kristne kan løst sagt innta to posisjoner til evolusjon.

Den første er at evolusjon ikke er godt nok dokumentert og/eller umulig på ett eller flere områder. Vi snakker da kreasjonisme eller ID.

Reaksjonen er like rask som den ikke er raus. Disse kristne er naive, uvitenskapelige, dumme og (muligens, men det vil man helst ikke tenke på) slemme.

Klarer man å vise (og det klarer man ganske godt) at det er mulig med en evolusjonær forklaring (f.eks. på øyets utvikling), er det ingen grunn til å ta disse kristne på alvor.

Den andre posisjonen er at evolusjon og kristen gudstro kan leve side om side. Første Mosebok er ikke naturvitenskap. Vi snakker da evolusjonær skapertro. Gud har - slik han som regel gjør - brukt naturprosessene til å frembringe naturlige ting.

Reaksjonen på dette er stort sett positiv. Det er ikke så farlig om kristne tror sitt på privaten, så lenge de tross alt holder seg til evolusjon i det offentlige.

Enkelte er imidlertid like raske og lite rause som ved første posisjon. Disse evolusjonstroende kristne er naive, uvitenskapelige, dumme og (muligens) slemme som fortsetter med sin gudstro uten bevis. For klarer man ikke å finne Gud ved empiriske undersøkelser av biologien, er det uredelig å tro på Gud.

Det er med andre ord ingen grunn til å ta disse kristne på alvor.

Premisset for det hele er oppfatningen at gudstro opprinnelig skal ha sprunget ut av våre forsøk på å forklare det uforklarlige, det komplekse og det samordnede i naturen. Finner vi dermed naturlige forklaringer, er det - i følge denne modellen - ingen grunn igjen til å tro på Gud.

Bakom synger selvsagt William Paley (1743-1805) og metaforen om den guddommelige urmaker.

At dette er en ganske sen modell for forholdet mellom Gud og naturen, og det dermed er vanskelig å finne noen som argumenterte for Gud på denne måten før 1700-tallet, i likhet med etter 1800-tallet (Paley hadde da også kristne kritikere før Darwin), er det lettere pussig at Paley fortsatt er den som det hele veien skal argumenteres i mot.

Resultatet er inhvertfall at Dawkins i Gud - en vrangforestilling bruker bare et par sider på å vise hvor grundig han har misforstått argumentere i mot Thomas Aquinas.

Mens han vier atskillig flere sider på oppgjør med kreasjonisme og ID, når han ikke er opptatt av å stemple som livsfarlig naive alle ateister som samarbeider med kristne om å fremme evolusjonslæren.

Når jeg sier tingene på denne måten beviser det med andre ord at det er ingen grunn til å ta meg på alvor.