Sensasjon: Munker er kristne

Sara Azmeh Rasmussen har nok forstått hva Aftenposten er i ferd med å utvikle seg til når hun går så tabloid ut i dag med kommentaren "Munker var ikke kristne". Dermed kan vi høre at

Det kan i hvert fall ikke bestrides at klosterkulturen er et rikt og vesentlig kapittel av kristendommens historie. Innenfor middelalderens klostre, fikk kristne idealer om lydighet, fattigdom og kyskhet en egenartet sosial og kulturell manifestasjon. Munker dannet en egen stand som skilte seg fra både lekfolket og de geistlige og satte varige spor på den autoritative teologien og folkereligiøsiteten. Og nå kommer bomben: Klostrene hadde ikke noe med kristendommen å gjøre. Det hele var et påfunn som ikke hadde noen hjemmel i Bibelen.

Muligens skyldes vinklingen at Rasmussens egen oppvekst er knyttet til en religiøs tradisjon der det som ikke ettertrykkelig var påbudt, heller ikke var støttet.

Er det ikke direkte oppfordret til å ta hensyn i trafikken, eller for den slags skyld å gå inn i trafikkpolitiet, er det ikke muslimsk å gjøre dette. Er det ikke utrykkelig påbudt med dessert, er det ikke muslimsk å lage det.

Muligens. Det lyder litt sært, men altså, muligens.

Nå er det ikke vanskelig å argumentere for at trafikkpoliti i og for seg er nøytralt, selv om de skulle ha et eller annet symbol på uniformen. Men det er ikke dermed sagt at dette ikke kan være en muslimsk tradisjon. Eller en kristen.

Noen vil nok også mene det ikke er ukristelig med kaffe og wienerbrød.

Går vi til munkevesnet, blir vinklingen enda mer bisarr. I følge Rasmussens logikk er det slik at hvis det ikke står at det er lov eller påbudt å danne religiøse samfunn for å følge og fremme egen tro, bryter denne type religiøse samfunn med troen.

Logikken er grei: Står det i Teksten, er det en del av religionen. Står det ikke i Teksten, er det ikke en del av religionen. Punktum, finale.

Muligens finner vi noe i retning av dette i muslimske tradisjoner, men denne type "skriften alene"-tolkning støttes - for å si det mildt - ikke av verken hovedstrømmen av de som etablerte den kristne kanon de første par århundrer, eller av hovedstrømmen av de som på 1500-tallet gikk i bresjen for "skriften alene".

Ting som ikke sto i Bibelen kunne motarbeides (som å sette ut barn i skogen). Ting som ikke stod i Bibelen kunne være kristent (som å etablere hospitaler).

Ting som stod i teksten kunne være frivillig (som å dekke til hodet når man ber) eller oppheves/omtolkes - også av senere deler av teksten (som f.eks. omskjæring, matforskrifter eller kvinner som bør "tie i forsamlingen").

I alt dette baserte man seg på tolkninger av tekstens intensjon , poeng, mål og mening. På samme måte som Kristus tok bolig i blant oss (inkarnasjonen og alt det der) i en bestemt tid, med dets kultur, språk, sedvane og skikker, ble tekstene skrevet ned i en bestemt tid, med dets kulturelle uttrykk, tematikk og kampsaker.

Dermed etablerte man tidlig tolkningsnøkler, enten vi snakker om å lese Det gamle testamentet typologisk, eller å tenke at det som var det sentrale som alt annet måtte forstås ut fra, var kjærligheten, evangeliet og Kristus i sentrum.

En av grunnene til dette er at det motsetning til i islam ikke er teksten som er Ordet fra Gud. Som vi ser av åpningen av Johannesevangeliet, er dette i stedet en person.

Det blir uansett bærtur å lese Rasmussens halvt ironiske og helt inverterte analogi som en seriøs kommentar til kirkehistoriske eller teologiske modeller. Det hele handler nok heller om enda et av hennes oppgjør med patriarkalske sider ved religionene, og da spesielt islam.

Nå vender vi på det. Påbud og forbud som står i klartekst i den hellige skriften, eller som ved rimelig logisk resonnement blir avledet av den, blir stemplet som kulturelle tradisjoner. Slik vasker religiøse autoriteter og talspersoner hendene rene. For vold mot kvinner og homofile er nemlig uislamsk, og da må myndighetene og mediene banke på andre dører, tusenvis av dører, som tilfeldigvis har muslimske skilt, og hvor patriarkatet helt vilkårlig har festet sine kulturelle røtter og lenker.

Nå skal ikke jeg gå inn på Koranen her, men hvis det - slik enkelte hevder - står rimelig direkte at man skal drive vold mot kvinner og homofile, er det nok ikke helt lett å vri seg unna med at dette kun er kulturelt.

I det minste må man tydelig vise hvilke tolkningsprinsipper som ligger til grunn for å se bort fra slike vers, og hvorfor akkurat disse prinsippene er riktige. Og det med et muslimsk syn på Koranens tekst og status.

Men skjærer man alle religioner og tolkningsvarianter over én kam innfører man fort misvisninger. Det blir like feil å tolke kristen tro i lys av islam som å tolke islam i lys av kristen tro.

Eller begge i lys av ateisme, hinduisme eller New Age. Eller ut fra behovet for tabloide oppslag for å ramme én av dem.

For å gi noen klare, tekstlige påbud.