søndag 21. februar 2010

De beste motbøkene

Overkompenseringen etter noen måneders nødvendig bloggbegrensning fortsetter.

Selv om historien ikke går i sirkler, gjentar den seg med utsøkt presisjon når det dukker opp en bestselger som - like sensasjonelt hver gang - avslører at kristen tro ikke bare er - for å si det mildt - direkte ufornuftig, men (hold dere fast) feil og farlig.

Dermed er det grunn til å være like fornøyd hver gang det kommer en ny Da Vinci koden eller The God Delusion. De fremprovoserer spennende analyser på ulike nivåer og fagfelt.

Men det tar gjerne tre trinn før de når toppen.

Trinn 1 skytes ofte ut fra hoften. Etter få måneder er de første motbøkene ute, korte og preget av hastverk. Stort sett er de direkte kopier av blogger eller engasjerte debattinnlegg i diskusjonsfora. Når de ikke er lettere bearbeidede foredragsmanus.

Dette er lettlest populærstoff for et allment publikum. Det er disse som omtales - noen ganger utilslørt spydig - i media ("Motbokindustrien blomstrer", "Hopper på Da Vinci-bølgen", "Livredde for Dawkins"), når debatten er fersk.

Selv om enkelte av bøkene kan være nyttige å stikke hodet innom, og stort sett er mindre overfladiske enn utgangspunktet (noe annet ville vært godt gjort), er det ingen grunn til å stanse der. Enten man nå lar seg overbevise av første runde med motbøker eller synes (i hvert fall sier) at de er latterlige greier som bare ytterligere avslører hvor hjerne- og hjerteløs kirken/disse religiøse/kristne/troshodene er.

For raketten begynner først å få høyde med andre trinn.

Vi befinner oss nå et par år etter sensasjonsbøkene og overskriftene. Motbøkene er lengre og dypere, for ikke å si mindre emosjonelle. Forfatterne har løftet seg over terrenget. De tar seg tid til å sikte. Bøkene kommer fra - eller er bygget på - solid faglig grunn, enten vi snakker teologi, historie, vitenskap eller filosofi.

At de fortsatt er skrevet for et bredt publikum, men kanskje ikke den jevne Se og Hør-leser, gjør dem ikke mindre leseverdige. Disse bøkene får sjelden omtale i media. For dette er gårsdagens debatt. Det er to år siden blasfemianklager og bokbål, eller rettere sagt medias håp om dette.

Dermed går også tredje trinn upåaktet hen. For etter tre år begynner stoffet å nå akademika. Analyser av religionskritikken i bøkene er blitt pensum på høyskoler og universitet. I stedet for (som Dawkins antok i sin visdom) at kristne får høre at bøkene ikke må røres siden de avgjort er Satans verk, risikerer studenter som ikke leser The God Delusion dårlig karakter ved kristne høyskoler.

Hva er så de beste kodeknekkerne?

Når vi snakker Da Vinci-koden er det spesielt tre som skiller seg ut. At de alle tilhører omtalte andre trinn, tyder nok mest på at Dan Brown er for enkel å besvare og ikke faglig interessant på universitetsnivå. Dermed har han så vidt meg bekjent så langt kun blitt omtalt i fotnoter i pensumstoff.

Vi har for det første The Da Vinci Hoax: Exposing the Errors in The Da Vinci Code av Carl E. Olson og Sandra Miesel. Her går to katolikker gjennom feil og mangler (eller noen av dem, det er umulig å dekke over alle) hos Brown. God og grundig, ganske glimrende i grunn.

En annen og (vil noen si) mer nøytral er Truth and Fiction in The Da Vinci Code: A Historian Reveals What We Really Know about Jesus, Mary Magdalene, and Constantine, skrevet av en fair og agnostisk Bart D. Ehrman. 

Muligens var det fordi denne solgte såpass godt at tekstforskeren Ehrman i etterkant ble bestselger med kristen- og bibelkritisk populærvitenskap, godt backet opp av mindre fair og mer tabloide ytringer som "Jesus feilsitert".

Konklusjonene er de samme som hos Olson og Miesel. Da Vinci-koden holder verken vann eller mål. Den i det hele tatt både synker og bommer.

På norsk anbefales Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune. Boken er skrevet av en av Norges fremste kirkehistorikere som med glitrende penn analyserer både Brown, Hellig Blod Hellig Gral (boken Brown bygget det meste på) og påstander som at Jesus skal være begravet i Kashmir.

Skulle noen være interessert i mine tanker om temaet, er det forsatt ikke forbudt å se etter andre og utvidete utgave av Da Vinci dekodet. Første utgave var levert mest som en skisse (og tilhørte som sådan første trinn nevnt over), men ble antatt som den var, til forfatterens bestyrtelse. (Jeg klaget min nød og fikk to uker på meg til å gjøre den gryteklar. Det ble noen lange kvelder.)

Andre utgaven er bearbeidet ytterligere, i tillegg til ett nytt kapittel og en helt omskrevet FAQ. Dermed kan den ha karret seg opp til trinn to.

Det mangler heller ikke motbøker til Dawkins og andre nye ateister.

På norsk finnes vel fortsatt kun min Svar Skyldig, som også tilhører dette mye omtalte andre trinn.

På engelsk finnes derimot... mangt.

Holder vi oss unna trinn 1 (selv om McGraths korte The Dawkins Delusions? ikke er halvgærn), er det etterhvert kommet en serie gode bøker.

Skulle jeg velge bare tre, er det vanskelig å komme utenom Is God A Delusion? A Reply to Religion's Cultured Despisers av Eric Reitan. Boken er en sterk, klar og informert religionsfilosofisk gjennomgang skrevet av en (hvis noen var i tvil) oppegående fagmann. Vi snakker ikke her om postmoderne polemikk som hos Eagleton, men om en som analyserer nyateisters argumenter mot gudstro og legger fram flere for.

Begrepet "Cultured Despisers" er for øvrig hentet fra Schleiermacher, mannen som har fått skylden for å kickstarte liberalteologien på 1800-tallet, men som Reitan et godt stykke på vei rehabiliterer fra atskillig foraktfull omtale

Selv om Reitan i motsetning til Ehrman ikke er agostiker, stikker han ikke akkurat sine innvendinger mot bibelkonservative kjepphester under en skjeppe. Sagt på en annen måte er det ikke ved TV-predikantenes universiteter han er filosofiprofessor i Oklahoma. Han ville nok heller ikke fått tillitsverv i Kr.f.

Vårt katolske, eller rettere anglokatolske, innslag på dette feltet er Against Atheism: Why Dawkins, Hitchens, and Harris Are Fundamentally Wrong av Ian S. Markham. Selv om boka er i korteste laget (under 200 sier), får Markham satt fingeren på en serie utfordringer hos de nye ateistene. Ikke minst at de muligens ikke er ateistiske nok. Deres kristenkulturelle (eller hva man skal kalle det) ateisme virker underlig overfladisk i forhold til Nietzsches noe mindre blåøyde optimisme overfor prosjektet å etablere moral og sannhet i et gudstomt univers.

Vi kommer også vanskelig utenom en av mine favorittprofesorer, Gregory E. Ganssles A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism. Den er ikke like sprudlende som hans Thinking About God: First Steps in Philosophy, kanskje fordi han så forbilledlig søker å lene seg så langt tilbake som vel mulig, og enda litt til, i samtalen.

Ganssle driver kort sagt ikke triumfalistisk påvisning av feil og mangler, men nøster forsiktig opp i kontroverser og krassheter.

Det vil nok uansett provosere noen at en så fredelig og fornuftig fyr likevel lander på at en kristen virkelighetsforklaring er den mest rasjonelle.

Som antydet vokser bokberget på feltet stadig. Ikke minst ser jeg fram til Peter Hitchens' (ja, broren) The Rage Against God: How Atheism Led Me to Faith som kommer i mai.

Noen andre bøker som fortjener omtale:

- A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

- Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies, David Bentley Hart.

- God Is Great, God Is Good: Why Believing in God Is Reasonable & Responsible, redigert av William Lane Craig og Chad Meister.
 
Vi kommer garantert tilbake til flere.

17 kommentarer :

svein sa...

Jeg har Keith Ward's "Why there almost certainly is a God" i min vinterferiebokstabel. Har du lest den, og hva synes du?

Bjørn Are sa...

Jeg synes den er brukbar, men ikke så grundig som flere av de andre.

Og så er den veldig Ward, på hans sjarmerende britiske måte, selv om han han skriver så mye at han har en tendens til å gå litt fort fram.

En bok jeg glemte å anbefale er forøvrig A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

Legger den til.

Lars sa...

Det verkar ikkje som du har so mykje til overs for Eagleton, men han er i alle fall ein humorist i god britisk tradisjon :-)

Yvonne sa...

Jeg leste nettopp "Why the Easter Bunny certainly must exist" av Christian S. Tupid, et åttehundresiders forsvar for Påskeharens (fvmh) udiskutable eksistens.

Anbefales herved på det varmeste til alle skeptikere/kristne.

Yvonne sa...

Muslimene kommer forresten til å slå dere i kappløpet om å være første religion til å gjeninnføre steining og menneskebrenning i Europa.

Bjørn Are sa...

Lars:

At Eagleton er festlig er ikke det samme som at han har noe spesielt å bidra med når det gjelder å begrunne virkelighetsforståelser, gi gudsargumenter eller generelt bedrive analytisk filosofi.

Men jeg har nok avgjort mer sans for ham enn nyateistene har.

Bjørn Are sa...

Yvonne:

Har du noen argumenter å komme med, lytter jeg gjerne.

Yvonne sa...

Tese: Gud finnes ikke.

Argument 1: Det finnes ondskap og lidelse i verden. Uskyldige mennesker og andre skapninger er tvunget til å gjennomleve grufulle pinsler.

Argument 2: Guds eksistens forklarer ingenting. Gud er unødvendig og forsvinner under Occams razor.

Bjørn Are sa...

Yvonne:

Gode argumenter må være logisk gyldige og følge ikke-begging-the-question-strukturer.

Eksempel på riktig argumentasjon.

1: Alle A er B
2: X er A
3: A er B

Eksempel på feil argumentasjon:

1: Alle mennesker er dyr
2: Hunden er et dyr
3: Alle hunder er mennesker

Eller

1: Det finnes L
2: G forklarer ikke L
3: Derfor finnes ikke G

Dette er kort sagt ikke et gyldig argument. Og selv om (2) skulle stemme (etter atskillig omformulering), kan det være mange andre grunner til å tro på Gud. At Gud ev. ikke forklarer noe på ett område, er ikke noe generelt argument mot Gud.

Du forutsetter forøvrig så mye i andre ledd (2) at det burde vært splittet opp i atskillige flere for å nærme deg noe gyldig.

Mer normalt er argumentasjonen

1: Det finnes lidelse
2: Hvis Gud god og allmektig ville det ikke vært lidelse
3: Derfor er Gud enten ikke God, eller ikke allmektig, eller finnes ikke

Utfordringen ved dette argumentet er imidlertid at det hopper over et helt avgjørende forbehold.

1: Det finnes lidelse
2: Hvis Gud god og allmektig ville det ikke vært lidelse uten grunn
3: Derfor er Gud enten ikke God, eller ikke allmektig, eller finnes ikke, eller har en grunn

Det du må bevise, hvis dette siste argumentet skal være logisk gyldig, er at Gud overhodet ikke på noen måte i noen verden kan ha en slik grunn, selv om vi verken skulle forstå eller like den.

Håvard sa...

*sukk* Så mange bøker, så liten tid

Neivi sa...

Og hvis jeg "bare skal lese en motbok i år", hvilken burde det være?

Leselisten min er lang som et vondt år alt. (Eller, det blir vel et interessant år da...)

- Neivi

svein sa...

Hallo Neivi!
"Den ukjente Jesus" av Skarsaune er veldig bra, og Keith Ward's "Why there almost certainly is a God" er bare på 150 sider.
Lykke til med et spennende år!

Lars sa...

Bjørn Are: Eg trur du har ein trykkfeil i den fyrste syllogismen din til Yvonne. Slik det stend, fylgjer 3 direkte frå 1. Byt ut A med X i 3, so vert det meir interessant. (Burde vera opplagt, men ein veit aldri kva folk kan hengja seg opp i. - QED)

Bjørn Are sa...

Oops, ja;-)


1: Alle A er B
2: X er A
3: X er B

Altså den kjente

1: Alle mennesker er dødelige
2: Sokrates er menneske
3: Sokrates er dødelig

Bjørn Are sa...

Neivi:

Muligens tross alt A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

Den mest grundige, mye sitering av nyateistiske kilder.

Anonym sa...

Takk for tips Svein og Bjørn Are. :)

Og Svein: Jeg håper året blir spennende for mange og en hver!

Jeg har foresten likt Skarsaune svært godt tidligere, og merker at jeg kanskje tipper mot boken hans i denne omgang. En av mine gammel-ateistiske professorer i religionshistorie hadde også kun godt å si om den nevnte boken.

Og Yvonne: Please!

- Neivi

Ståle sa...

Bra innføring i litteraturen!

Kjenner du til Thomas Creans God is no delusion ?

http://www.ignatiusinsight.com/features2008/tcrean_interview_feb08.asp