Derfor ble vi kristne?

Oppslaget i Dagbladet Magasinet om Derfor ble vi kristne legger som antydet i går opp til at når folk ble kristne i romerriket var det altså fordi kristen tro var så lik alternativene - og fordi den var så forskjellig.

Det de kristne tilbød lignet tradisjonell, gresk tro på oppstandelse, og gjenkjennbarhet anses som en forutseting for popularitet.

- Jesu oppstandelse var helt etter gresk mønster, det var ingenting nytt. Flere greske skikkelser gjenoppsto fra døden for deretter å bli fysisk udødeliggjort. Man kan for eksempel nevne Asklepios, Akilles, Herakles og kanskje også keiser Hadrians greske elsker Antinoos. Enda flere ble udødelige uten å dø i første omgang, sier Endsjø til Dagbladet.

Nå er selvsagt dette tatt ut av en stor sammenheng med sikkert mye konkretiseringer og data, definisjoner og presis ordbruk. Men skal vi ta akkurat dette som sies her på alvor, virker det lettere søkt. For å hevde noen enorm likhet mellom Jesus og mytene synes jeg vel ikke helt treffer blink. Ordbruken og historien om disse skikkelsen må ofte filtreres og omformes med Jesus som mal eller skjema, for at kabalen skal gå opp. Også når vi går utenfor tøvet i Jesusmysteriene (enda mer om temaet i denne) eller Zeitgeist.

Nå er det nok ikke helt til å komme fra at skal en religiøs retning vinne stort terreng uten tvang i en setting med flusst av alternativer, må den oppleves som tildels grunnleggende bedre. Dermed virker det langt mer fruktbart å fokusere på forskjellene.

Men den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus. Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Så er jo spørsmålet om dette var en ønskedrøm - og hvordan i all verden en slik ev. ønskedrøm kunne bli troverdig.

- Grekerne trodde den beste mulige tilstand etter dette liv var at man ble fysisk udødeliggjort. Dette mente det måtte skje før kroppene ble ødelagt. Men oldemor og oldefar og alle andre som råtnet og ble spist, de var det ikke noe håp for. Evig liv gjaldt bare de ytterst få. De aller fleste ville få en trist tilværelse i Hades uten kropp, en død sjel som varte evig. Tilfeldigheter, gudenes vilkårlighet bestemte, sier Endsjø.

Dette kunne de kristne fikse. De lovte - etter en del intern diskusjon - fysisk gjenoppstandelse for alle gode kristne, og at selve kroppen skulle leve evig. Og de hadde mer enn et konkret eksempel å vise til: I motsetning til alle de andre som gjenoppsto ble Jesu oppstandelse brukt som bevis på at dette skulle skje med alle.

Og slik ble synet på at Gud kan vekke døde kropper til live, til forskjell fra sjelen eller noe annet uklart, fremherskende i kristendommen i øst. Fortsatt i dag står dette synet sentralt her, og i motsetning til det man i de fleste kulturer til alle tider har ment, nemlig at sjelen får et slags etterliv.

Men samtidig hevder altså Det nye testamentet at selve det sentrale som kristne forkynte ble sett på som nonsens av grekerne. Og den som hevder dette, er altså Paulus (og vi holder oss stadig til 1. Korintervrev, denne gang kapittel 1, vers 22-25).

For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Det er kort sagt lite spor i Det nye testamentet av at den nye troen ble tatt i mot med åpne armer fordi den dekket så opplagte behov. Tvert i mot ser vi igjen og igjen at det nettopp er når man snakker om Jesu legemlige oppstandelse at det ristes mest med hoder og mellomgulv.  Et eksempel ser vi i Apostlenes gjerninger (kapittel 17) når Paulus er i Aten og snakker om Jesu oppstandelse (og altså ikke om vår alles).

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.»

Sagt på en annen måte: Hvis det var slik at de kristne opplevde en voldsom begeistring for snakket om vår alles, demokratiske legemlige oppstandelse, og at dette var en ønskedrøm blant grekerne, er det underlig at Det nye testamentet - i og utenfor evangeliene - ikke reiser denne fanen nærmest på hver side.

Hadde man hatt noe ønske om å utbre kristen tro - og sett dette som avgjørende - tilsier tesen at de som satte sammen tekstene ville fokusert langt mer på dette. De ville da også virket mot sin hensikt ikke å legge litt til side så av- og anstøtende ting som forbildets korsfestelse (en vanære av de sjeldne, og - for å si det forsiktig - ingen ønskedrøm eller mye tilstede i gresk mytologi) og kravet om omvendelse (noe ingen av oss liker og heller ikke er særlig synlig i gresk mytologi).

Det ville nok også kunne virket mer forlokkende om man hadde ikke hadde utbasunert at himmelens og jordens Skaper hadde fremstått som noe så foraktfullt som en jøde, og det en straffedømt en. I en ussel avkrok av det romerske imperiet, langt unna maktens eller mytologiens æresplasser.

Endsjø argumenterer likevel for (eller viser, som det heter i media) en klar utvikling.

Religionsforskeren viser i sin nye bok at kirkefedrene tilpasset seg det tradisjonelle greske syn på oppstandelsen for å vinne tilhengere. Jo mer greskkyndige bibelskribentene var, desto mer gresktilpasset var skriften. Til slutt vant synet som la seg nærmest de gamle greske forestillingene om oppstandelse. Desto flere grekere som konverterte, jo mer vekt la kristendommen på de greske forestillingene om kroppens oppstandelse.

Stemmer dette bør vi se i senere tekster (når kristne for det meste var greskkyndige, fra det andre århundret og utover) at oppstandelsestroen overskygget resten. Det hadde dermed vært spennende med statistiske metoder på tekstmaterialet for å se frekvensen av ord som korsfestelse, omvendelse og oppstandelse, selv om en omtale av oppstandelse vanskelig kan unngå å ta med at eller hvordan noen døde.

Eller en forklaring på hvorfor rivaliserende retninger (gnostikere, mithradyrkere eller paganisme forøvrig) ikke inkorporerte en allmenn legemlig oppstandelse for de som sluttet seg til sekten. Hvis man rimelig enkelt kunne vinne tilhengere ved å knytte seg opp mot en ubredt, folkelig ønskedrøm, burde det vært mer enn nok av andre som kunne dra veksler på dette - uten den brysomme bagasjen som fulgte med på det kristne lasset.

I tillegg er det uansett ikke nok å komme med en bunke påstander, selv om de treffer en eventuell ønskedrøm. Det må være noe som gjør at påstandene aksepteres, ikke minst når det kan koste å følge dem (livet, tortur, status, latterliggjøring) - og alle visste at døde råtnet uten noen oppstandelse.

Død og lik var ikke akkurat noe som grekere eller romere flest var ukjente med i en tid uten antibiotika, barselhygiene eller noe spesielt utstrakt helsevesen eller aldershjem.

Gjennomslaget for kristen tro kan kort sagt vanskelig løsrives fra at det historiske innholdet virket troverdig. Hvis man oppfatte Jesus kun som enda en myte, hadde ikke løftet om oppstandelse vært mer overbevisende enn det man ev. kunne koble til alle disse andre angivelig oppstandne mytiske skikkelsene.

Hvis oppstandelsestroen egentlig er lik mytenes, slik det var ganske alment å tenke for noen generasjoner siden, taler ett og annet for at forskjellen er at vi har å gjøre med en "myte som ble fakta", for å si det med C.S. Lewis (som jeg fikk veldig lyst til å sitere i neste blogg).

Det skadet heller ikke at de første kristne var så overbeviste i sin tro at de opptrådte til dels svært annerledes enn den omkringliggende kulturen i måten de omgikk hverandre, behandlet kvinner, ikke satte ut barn for å dø, tok seg av syke og stilte opp i pest- og nødstider (slik Stark som nevnt i går belyser i The Rise of Christianity).

Selv om det sikkert skader argumentasjonen at jeg er lettere overbevist.