Mordet på middelalderen

Professor emeritus Audun Holme er av de som stadig hevder at mordet på Hypatia innledet middelalderens mørke.

Dette fremkommer av et oppslag på forskning.no i dag om Mordet som innledet middelalderen.

Trodde du kvinner alltid har vært mangelvare i matematikken? Helt feil. Møt for eksempel Hypatia av Aleksandria, som måtte dø for sin kjærlighet til matematikken og filosofien.

Ikke bare måtte hun dø, hennes død var en intelektuell katastrofe som skyldtes den lokale biskops fanatiske hat mot antikkens kunnskap, og kastet verden inn i tusen års mørketid.

Hypatias grusomme død har for all framtid blitt stående som et minnesmerke over intoleranse, kvinnediskriminering og forfølgelse av annerledes troende.

– Mordet markerer et tidsskille, mellom antikkens opplyste livsanskuelse og den mørke, vitenskapsfiendtlige middelalderen, sier Audun Holme, professor emeritus i matematikk ved Universitetet i Bergen.

Siden forholdene i Aleksandria på denne tiden, for ikke å si i middelalderen, beskrives over flere kapitler i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (ankommer kloden i april) har jeg vanskelig for ikke å ha... ett og annet å kommentere til forskningskvaliteten som stilles til skue på forskning.no.

At Holme er en fremragende foredragsholder og en spennende popularisator av matematikkens historie, betyr ikke samtidig at han er professor i antikkens eller middelalderens historie.

Dermed ender vi med det fenomen at han synes å forholde seg til sekundærkilder og den store fortellingen om kampen mellom kirken og vitenskapen, slik den ble utviklet gjennom en serie bøker på slutten av 1800-tallet og i første del av det 20. århundre. Myten lever fortsatt sitt eget liv i filmer, nettdebatter og populærvitenskapelige magasiner og verker.

Og på forskning.no.

Det er likevel vanskelig ikke å klype seg i armen når vi leser om

Hypatia, lederen for byens berømte og fantastiske bibliotek...

Det er tydelig at myten vokser på seg og antar stadig mer fantastiske proporsjoner. I realiteten er ikke dette sagnomsuste biblioteket engang omtalt som eksisterende i antikke kilder fra hennes tid eller århundrene før. Hvis det forsatt eksisterte etter at atskillige tusen bøker brant under Cæsars kamper ved byen (noe som er godt mulig), ble det - eller forsøk på å gjenoppbygge deler av det - ødelagt ved gjentatte opptøyer, kriger, jordskjelv og tsunamier.

Dermed stemmer heller ikke myten om at biblioteket ble ødelagt av kristne i år 391, en historie som det forøvrig er gledelig at Holme ikke nevner. Selv om man i dårlige øyeblikk kan mistanke at grunnen er at det ville frembrakt spørsmål til susjettet med Hypatia som leder for dette (i såfall ikke lenger så) fantastiske bibliotek.

I virkelighetens verden var Hypatia leder for det naturfilosofiske senteret Museion, eller en mer personavhengig avløper av dette. Tradisjonen på denne tiden var at lærde etablerte skoler og akademier rundt sin egen person. Ingen så noe vondt i å bruke vidkjente betegnelser som kunne knytte dem til en ærerik fortid.

Kyrillos ville rense Aleksandria for hedenskap. For å lykkes med det måtte han overvinne den mektige nyplatonske skolen i Aleksandria, museet og biblioteket, og lederen for dem var Hypatia.

Ved siden av at biblioteket altså allerede lenge hadde vært borte, kan nevnes at resultatet av dette politiske drapet at mer kristendomsfiendlige nyplatonske skoler (i tradisjonen fra Jamblikos) overtok i Aleksandria. Hadde målet vært å rense vekk denne fryktelige hedenske lærdommen, gjorde man altså bare vondt verre.

Utviklingen sendte den vestlige vitenskapen inn i en dvale som skulle vare helt til rennesansen oppsto drøye 1000 år seinere.

Hm, ja. Eller nei.

Det kan bli spennende å se hvilke middelalder- eller vitenskapshistorikere som Holme eller andre finner som støtter denne klisjeen fra 1800-tallet.

For hvis det ble et slik mørke er det noen knivsodder merkelig at vi finner naturfilosofisk/vitenskapelig virksomhet gjennom hele 400- og 500-tallet i Aleksandria og andre byer. Samt glimt av dette også i de økonomiske nedgangstidene i kjølvannet av folkevandringene.

På 700-tallet kom den karonlinske renessanse med klosterskolene og etter vikingtiden en omfattende bølge av oversettelser og originale verker.

Vi ser dette ved etableringen av utallige universiteter fra 1100-tallet med fokus på antikkens kunnskap (trivium og kvadrium) og ved tildels banebrytende arbeid i århundrene fremover.

Sammen med arabernes verker la nettopp disse arbeidene grunnen til utviklingen i renessansen og senere.

Noe av forutsetningen for renessansen, og spesielt utviklingen i århundrene etter, var evnen til å bryte med antikkens tenkning. Den var så omfattende og imponerende at det lenge var psykologisk vanskelig ikke å søke svarene der. Utfordringen var ikke at man foraktet eller hatet antikkens kunnskap, men at man var inderlig forelsket i den.

I tillegg kan nevnes at nedgangstiden for den klassiske greske naturfilosofien, og den økende vekten på mystiske spekulasjoner, begynte for alvor i mellom- og nyplatonske retninger, lenge før Hypatias død og 400-tallet. Som i Jambilikos-tradisjonen fra 200-tallet.

Skulle noen ha veldig lyst til å lese seg opp på Aleksandria på denne tiden finnes det dårligere valg enn City and School in Late Antique Athens and Alexandria (University of California Press, 2006) av Edward Watts. Hans Riot in Alexandria: Tradition and Group Dynamics in Late Antique Pagan and Christian Communities, som kommer i mai, belyser mer av dette.

I likhet med en bok som dukker opp i april.