onsdag 10. februar 2010

Der lyset ikke slipper inn

Jeg tviler ikke på at Gabriel Michael Vosgraff Moros Der lyset slipper inn er noen smuler storslagen og spennende. Men, skal vi dømme etter anmeldelsen i dagens Vårt Land (og det er alltid en risikosport), vitner den mer om moderne myter enn om renessansementalitet. Selv om det hele foregår i Venezia tidlig på1500-tallet.

Vi siterer fra anmeldelsen.
Handlingen er lagt til en tid der verden flommet over av ny kunnskap og rasjonell innsikt. Don Gabriel er renessansemennesket som omfavner den nyvunne rasjonalitetens muligheter. Han dissekerer aper på jakten etter sjelens materielle manifestasjon, han benekter Gud og bygger planetarium basert på Kopernikus sine kjetterske teorier om solen som sentrum. Konflikten mellom tro og viten, religiøsitet og rasjonalitet blir altså tematisert.
Skal vi se... hvor i all verden skal vi begynne?

Vi mer enn aner at Moros (og anmelderens) bakhode inneholder opptil flere gram bilder av en mørk, irrasjonell og ikke bare kunnskapsfattig, men kunnskapsfiendtlig, middelalder. Før lyset slipper inn og renessansen redder oss.

Det spiller tydeligvis liten rolle at at dette lenge har vært ikke bare skrevet ut av historiepensumet på universitetene, men aktivt imøtegått. Antagelig er det litt vel mye forlangt at pensumbøker om den tiden en forfatter behandler, skal finnes i hyllene hans.

Skotter vi likevel innom hyllene oppdager vi at både høy- og senmiddelalder var skolastikkens tid (og i 1516 befinner vi oss fortsatt i denne), en tid der rasjonalitet og logikk ikke bare var i høysetet i naturfilosofi og teologi, men etterhvert til tider antok nesten parodisk rasjonalistiske former.

Renessansen var langt fra uten kunnskapstilfang og rasjonalitet, men den var på mange måter også et oppgjør med middelalderens rasjonalisme. Mange var lei av formallogikken og lange, tildels omstendelige, kommentarer. Man foretrakk heller direkte tilgang til hellenismens kunstneriske og litterære forbilder.

Og dens mystiske kunnskap.

Sentralt i dette stod Hermes Trismegistos, en blanding av fortellinger om den greske guden Hermes og den egyptiske guden Thot. Man forestilte seg at sjelen hadde mistet kontakten med "kunnskapen" (gnosis). Bare sann kunnskap gjorde det mulig for den å rømme fra sitt jordiske fengsel.

Men denne "sanne kunnskap" handlet ikke om naturvitenskap. Dette var en mystisk innsikt, visjoner som ikke var så enkle eller mulige å verbalisere, slik vi kan se paralleller til i østens mystikk.  Dette var kort sagt verken empirisk naturvitenskap, historisk kunnskap eller rasjonelt.

Det var i større grad engleskole enn fysisk institutt.

I tillegg ser vi også klare anakronismer.

Tale om sjelens materielle manifestasjon klinger mer av Descartes på 1600-tallet enn vågale venezianere over hundre år før.

Kopernikus sin fremstilling av universet med sola i sentrum forelå ikke i skriftlig form før i 1543 -  De revolutionibus orbium coelestium.

Dette var et verk få tok seg nær av eller så som en trussel, verken i eller utenfor kirken. Det var ikke først på 1600-tallet under opptakten til 30-årskrigen at autoritetene landet på en avvisende konklusjon, etter lang debatt.

Boka kom da heller ikke før i 1616 på Den katolske kirkes liste over litteratur katolikker "ikke skal lese". Kopernikus sine tanker var altså ikke formelt å anse som kjetterske (og da kun hvis noen kontrafaktisk hevdet dem som bevist sannhet, og ikke kun som en egnet matematisk modell for å beregne planetposisjoner) før hundre år etter handlingen i Moras bok.

Og før noe formelt var erklært kjettersk, kunne ingen dømmes for eller trues med det.

Det hører med at ingen noen gang ble dømt til noe mer enn husarrest for mistanke om å ha stått for dette. Det var - for å si det forsiktig - ikke den verste forbrytelsen på 1600-tallet. Temaet var mest et feilslått og tåpelig uttrykk for en revirmarkering av kirkens autoritet i en svært urolig tid. Lenge etter middelalderen.

Når såpass mange er så fokusert på temaet, er det fordi Galileo-saken siden 1700-tallet av symbolske, politiske og konfesjonsmessige årsaker er blitt hauset ut av alle proporsjoner.

Mye tyder med andre ord på at Moro har skrevet en bok der lyset ikke slipper inn.

16 kommentarer :

Anonym sa...

Jeg tror du må lese bok, ikke synse med utgangspunkt i en anmeldelse. Jeg tror nemlig ikke alle dine synspunkter om hva boken angivelig inneholder, er sanne.

Bjørn Are sa...

Du venter da ikke at jeg skal la lyset slippe inn?!

Men, hvis jeg motstrebende skal våge meg på noe slik, lurer jeg på om du har lest boken og kan svare på om Don Gabriel

- Dissekerer aper (eller ei) på jakten etter sjelens materielle manifestasjon?

- Bygger planetarium (eller ei) "basert på Kopernikus sine kjetterske teorier om solen som sentrum"?

- Har fokus (eller ei) på rasjonalitet og konflikt "mellom tro og viten, religiøsitet og rasjonalitet"?

Snirkelsnorkel sa...

Som gammel idehistoriker trodde jeg det store skillet - i den grad man kan snakke om et slikt - mellom "middelalder" og "nyere tid" går på 1600-tallet med barokk og modernitet, slett ikke i middelalderen? Ikke bare som idehistoriker - selv Dungeons&Dragons "håndbok" i å lage middelalderske fantasiverdener regnet i sin tid renessansen som den siste underepoken.

Snirkelsnorkel sa...

Oops. "Slett ikke i middelalderen" skulle selvsagt være "slett ikke i renessansen". My bad.

Bjørn Are sa...

Det stemmer på sett og vis (eller for å si det med C.S. Lewis, "The renaissance ever happened and it destroyed everything"), men det var uansett ikke noe skille mellom lys og mørke, eller mellom "rasjonalitet" og "tro".

Og troen på sjelen som en separat substans (med vekt og alt det der) finner vi vel primært med Descartes. I middelalderen fulgte man stort sett Aristoteles her, med sjelen som vår "form" (eller hva det het).

Anonym sa...

OK. La meg forsøke. Dette er en roman, d.v.s det er hovedpersonenes handlinger og følelser som står i sentrum. Det er altså ikke en avhandling om tidens tanker, men en manifestasjon av ett menneskes kamp. Idégrunnlaget er ikke ment å utelukkende være et perfekt bilde av tiden. Det er heller ikke mulig og ønskelig.

Til dine spørsmål:

- Dissekerer aper (eller ei) på jakten etter sjelens materielle manifestasjon?

Ja! Men dette er handlinger som må tolkes. Hovedpersonen er dessuten en dilletant.

- Bygger planetarium (eller ei) "basert på Kopernikus sine kjetterske teorier om solen som sentrum"?

Ikke planetarium, men en modell av solsystemet. Kopernikus studerte i Italia på denne tiden, og det gikk antagelig rykter om ideene hans i akademiske miljøer, selv om teorien ikke ble skriftig før litt senere. Modellen finnes bare på hovedpersonens rom.

Det er heller ikke slik at denne mannen henrettes p.g.a. sine vitenskapelige arbeider, om du fikk inntrykk av det. Han dømmes for sin seksualitet.

- Har fokus (eller ei) på rasjonalitet og konflikt "mellom tro og viten, religiøsitet og rasjonalitet"?

Ja! Men dette er ganske evige spørsmål. Renessansen er imidlertid et fint sted å utforske dem, men det kunne like gjerne vært i dag eller i år 1100.

Dessuten er det ikke lyset som "seirer" i romanen, men kanskje nettopp det mystiske.

Anonym sa...

Apropos: Jo, det er vel et planetarium han bygger, om jeg husker rett, m.a.o. en ganske avansert modell.

Bjørn Are sa...

Takk for utdypende kommentarer!

For ordens skyld: Det jeg reagerer på er ikke boken, men noen setninger i anmeldelsen som jeg mener nører opp under feilaktige stereotypier.

Ellers er det ikke uventet at hovedpersonen er diletant...

Når det gjelder henrettelser, tenkte jeg på Galileo-myten. Jeg har ikke berørt skjebnen til hovedpersonen i boken, der var forøvrig anmeldelsen helt på linje med hva du skriver.

Anonym sa...

Det er bare så vidt jeg greier å tro at Vårt Land fortsatt lever i uvitenheten om dette. Men det gjør visst avisen altså. :-(

Hva om forlaget ville gjøre et medieseminar i forbindelse med Da jorden ble flat - og kanskje invitere alle synderne spesielt? Fra Vårt Land til VG.

Peter

Yvonne sa...

Giordano Bruno ble behandlet med silkehansker han også, ikke sant?

For kirkens menn har vel ikke evnen til å begå urett, de som er besjelet av din allmektige og ufeilbarlige gud?

De snille rettroende mente vel bare å la Bruno varme seg litt -- det var jo så kaldt ute.

Det er godt vi har rettroende som deg, Bjørn Are, til å korrigere verdenshistorien for oss. Du sitter jo på ufeilbarlige kilder, direktelinje til Jahve som du har.

Anonym sa...

Yvonne, spar oss for slike fordummende kommentarer. Dette handler utelukkende om de historiske spørsmålene rundt synet på fornuft etc. i middelalder, renessanse, Kopernikus etc. Bjørn Are påpeker simpelthen, som fagekspertene(t.d. Edward Grant, David Lindberg m.fl.) på dette området også gjør, at det er enormt mange myter rundt dette med kirkens forhold til vitenskapen, og at disse bør korrigeres.

Det å påpeke at kirkens menn har blitt feillaktig beskyldt for visse ting, betyr selvsagt ikke at de ikke kan ha gjort ANDRE feil. Og det betyr da heller ikke at Bjørn Are(evt. Edward Grant, David Lindberg m.fl) går god for alt kirkens menn (evt. kvinner) har gjort opp gjennom tidene.

Ellers har vel kirken alltid lært at mens Gud er ufeilbarlig, er mennesket i høyeste grad feilbarlig (arvesynden og alt det der).

Men det må da være lov å påpeke (f.ex) at Bruno slettes ikke ble henrettet på grunn av sitt syn på astronomi? Så kan man (selvfølgelig) beklage at han ble henrettet i det hele tatt, men det er altså ikke det som er spørsmålet her.

Yvonne sa...

"Bjørn Are påpeker simpelthen, som fagekspertene(t.d. Edward Grant, David Lindberg m.fl.) på dette området også gjør, at det er enormt mange myter rundt dette med kirkens forhold til vitenskapen, og at disse bør korrigeres."


Ære være fagekspertene! Jeg stoler også på kristne eksperter når jeg ønsker å få bekreftet mine fordommer om kirkehistorie.

Anonym sa...

Ja, for alle middelalder- og vitenskapshistorikere er kristne...

Og selv om en person er kristen(eller muslim eller agnostiker eller ateist eller hinduist eller New Ager eller ad finitum), er det argumentene og kildene som brukes som er det eneste relevante for å avgjøre om påstandene personen fremmer er troverdige.

For det er ganske lite vi kan vite dersom vi skal forkaste alle synspunkter som er fremmet av folk som er uenige med oss selv.

Bjørn Are sa...

Yvonne:

Jeg merker at du har noen lettere konspiratoriske oppfatninger av kristne. Hvis du - om ikke annet enn som en rent teoretisk mulighet - legger fra deg denne holdningen, hadde vært interessant å høre hvilke forklaringsalternativer du da ville antatt at kunne ligge bak at jeg ikke nevnte Bruno denne gang.

Deretter er det mulig å søke på Bruno på denne bloggen - han er av de som har vært skrevet om noen ganger.

Yvonne sa...

"Og selv om en person er kristen(eller muslim eller agnostiker eller ateist eller hinduist eller New Ager eller ad finitum), er det argumentene og kildene som brukes som er det eneste relevante for å avgjøre om påstandene personen fremmer er troverdige."


Og kildenes synspunkter skal helst være i overensstemmelse med ens egne fordommer. Kilder som har 'feil' meninger lukes ut. Utrolig hvor snill og uskyldig kristendommen/nazismen/younameit kan virke når en opererer slik.

Eller hvilke kriterier legger du til grunn når du velger hvilke kilder du vil stole på, Davidsen?

Du erkjenner jo at det finnes dissens på viktige områder, selv vedrørende relativt ny historie, jf. åpningsinnlegget ditt her.

Samtidig må du erkjenne at du baserer deg på subjektive historiske kilder som er høyst feilbarlige. Spørsmålet da er hvilke kriterier som legges til grunn når du siler ut informasjon du ikke vil tro på?

Bjørn Are sa...

Yvonne:

Kildesøk og kildetolkning er viktig, men jeg kan ikke se at du driver med noe slik her.

Jeg følger normalvitenskapelige kriterier for kildekritikk, det er derfor jeg har forkastet 1800-tallets mytologisering av Bruno i favør av hva 15- og 1600-talls kilder kan fortelle.

Hvis du har noen kilder jeg har glemt å ta med i betraktning, lytter jeg gjerne til deg. Flott om du kan dele noen slike i neste innlegg, slik at dette kan bli en diskusjon om historie.