Der lyset ikke slipper inn

Jeg tviler ikke på at Gabriel Michael Vosgraff Moros Der lyset slipper inn er noen smuler storslagen og spennende. Men, skal vi dømme etter anmeldelsen i dagens Vårt Land (og det er alltid en risikosport), vitner den mer om moderne myter enn om renessansementalitet. Selv om det hele foregår i Venezia tidlig på1500-tallet.

Vi siterer fra anmeldelsen.

Handlingen er lagt til en tid der verden flommet over av ny kunnskap og rasjonell innsikt. Don Gabriel er renessansemennesket som omfavner den nyvunne rasjonalitetens muligheter. Han dissekerer aper på jakten etter sjelens materielle manifestasjon, han benekter Gud og bygger planetarium basert på Kopernikus sine kjetterske teorier om solen som sentrum. Konflikten mellom tro og viten, religiøsitet og rasjonalitet blir altså tematisert.

Skal vi se... hvor i all verden skal vi begynne?

Vi mer enn aner at Moros (og anmelderens) bakhode inneholder opptil flere gram bilder av en mørk, irrasjonell og ikke bare kunnskapsfattig, men kunnskapsfiendtlig, middelalder. Før lyset slipper inn og renessansen redder oss.

Det spiller tydeligvis liten rolle at at dette lenge har vært ikke bare skrevet ut av historiepensumet på universitetene, men aktivt imøtegått. Antagelig er det litt vel mye forlangt at pensumbøker om den tiden en forfatter behandler, skal finnes i hyllene hans.

Skotter vi likevel innom hyllene oppdager vi at både høy- og senmiddelalder var skolastikkens tid (og i 1516 befinner vi oss fortsatt i denne), en tid der rasjonalitet og logikk ikke bare var i høysetet i naturfilosofi og teologi, men etterhvert til tider antok nesten parodisk rasjonalistiske former.

Renessansen var langt fra uten kunnskapstilfang og rasjonalitet, men den var på mange måter også et oppgjør med middelalderens rasjonalisme. Mange var lei av formallogikken og lange, tildels omstendelige, kommentarer. Man foretrakk heller direkte tilgang til hellenismens kunstneriske og litterære forbilder.

Og dens mystiske kunnskap.

Sentralt i dette stod Hermes Trismegistos, en blanding av fortellinger om den greske guden Hermes og den egyptiske guden Thot. Man forestilte seg at sjelen hadde mistet kontakten med "kunnskapen" (gnosis). Bare sann kunnskap gjorde det mulig for den å rømme fra sitt jordiske fengsel.

Men denne "sanne kunnskap" handlet ikke om naturvitenskap. Dette var en mystisk innsikt, visjoner som ikke var så enkle eller mulige å verbalisere, slik vi kan se paralleller til i østens mystikk.  Dette var kort sagt verken empirisk naturvitenskap, historisk kunnskap eller rasjonelt.

Det var i større grad engleskole enn fysisk institutt.

I tillegg ser vi også klare anakronismer.

Tale om sjelens materielle manifestasjon klinger mer av Descartes på 1600-tallet enn vågale venezianere over hundre år før.

Kopernikus sin fremstilling av universet med sola i sentrum forelå ikke i skriftlig form før i 1543 -  De revolutionibus orbium coelestium.

Dette var et verk få tok seg nær av eller så som en trussel, verken i eller utenfor kirken. Det var ikke først på 1600-tallet under opptakten til 30-årskrigen at autoritetene landet på en avvisende konklusjon, etter lang debatt.

Boka kom da heller ikke før i 1616 på Den katolske kirkes liste over litteratur katolikker "ikke skal lese". Kopernikus sine tanker var altså ikke formelt å anse som kjetterske (og da kun hvis noen kontrafaktisk hevdet dem som bevist sannhet, og ikke kun som en egnet matematisk modell for å beregne planetposisjoner) før hundre år etter handlingen i Moras bok.

Og før noe formelt var erklært kjettersk, kunne ingen dømmes for eller trues med det.

Det hører med at ingen noen gang ble dømt til noe mer enn husarrest for mistanke om å ha stått for dette. Det var - for å si det forsiktig - ikke den verste forbrytelsen på 1600-tallet. Temaet var mest et feilslått og tåpelig uttrykk for en revirmarkering av kirkens autoritet i en svært urolig tid. Lenge etter middelalderen.

Når såpass mange er så fokusert på temaet, er det fordi Galileo-saken siden 1700-tallet av symbolske, politiske og konfesjonsmessige årsaker er blitt hauset ut av alle proporsjoner.

Mye tyder med andre ord på at Moro har skrevet en bok der lyset ikke slipper inn.