Når auraene møtes i natten

Så lanseres Det tapte symbol på norsk og pressen lar seg villig være mikrofonstativ for Dan Brown, uten oppfølgingsspørsmål.

Det er ikke bare hans evne til perspektiver og prinsipiell tenkning som... imponerer. Også Browns fromme håp til vitenskapen kan vanskelig oppfattes som annet enn naivt munnhell.

Vi sakser fra Aftenposten.

I lang tid har jeg vært bekymret for at den teknologiske utviklingen en dag ville ødelegge menneskeheten. Enhver teknologisk nyvinning er blitt brukt som våpen, sier han, men legger til at han nå mener verden er inne i en ny epoke.

–Jeg tror vitenskapen vil redde oss og faktisk lære oss hvem vi er, forklarer han.

En god gammel floskel som viser at Dan Brown er like klissete og klisjéete i skrift som i tale.

Heldigvis går journalisten rett på sak, selv om han nok kunne vært noen smuler bedre inne i saken.

Browns omgang med fakta har vært omstridt. Et eksempel er myten om at presten Bérenger Saunière hadde funnet skatten til Tempelridderordenen i Rennes le Chateau i Frankrike.

–Visste du da du skrev DaVinci-koden at Priory of Science [sic] og hele mytologien rundt Rennes le Chateau i en rekke medier og i fransk rettsvesen var avdekket som et falsum?

–Jeg visste det, men jeg tror det ikke. Det er det som er hele meningen med en slik bok. Kirken sier for eksempel at Jesus ble født av en jomfru. Det tror ikke jeg. Så kommer jo kirken og sier at det ikke er sant, forklarer han.

Det er ikke godt å si hva som er verst. Det er ille nok at han plutselig begynner å hevde at han visste om avsløringen da han skrev Da Vinci koden, om han ikke i tillegg bare avfeier den tilståtte Sionsbrødre-forfalskningen (som altså for Aftenposten klinger som en vitenskapsorden) med et kjekt at han selv ikke tror det var et falsum.

For så å følge opp med at dette er på linje med at han i motsetning til kirken ikke tror på jomfrufødselen. Logikken er like grei som den er gal. Siden noen er frekke nok til å tro på en ufalsifiserbar religiøs tradisjon, er det altså fritt fram å tro på noe som er falsifisert.

Før han så fremstår som apologet for frimurerne.

Frimurerne har alltid fascinert meg. De bruker og forstår symboler. Det er deres språk. Vi lever i en verden hvor folk dreper hverandre i kampen om hvilken versjon av Gud som er den rette. Jeg har respekt for en organisasjon som samler jøder, muslimer, kristne og folk som ikke engang vet hva de skal kalle sin religion, og minner dem om at de alle egentlig tror på det samme. Vi har her en global organisasjon som kan forene folk fra alle religioner og vise hva de har felles. Dette er en opplyst måte å tenke på. Noe som kan bli en ny global filosofi. Det er derfor det siste ordet i boken er håp, sier Dan Brown.

Uten å beskrive nærmere denne "samme" troen som de har, eller hvorfor frimurerne skulle klare å skape fred i verden i dag når de ikke var i nærheten av å klare det da bevegelsen virkelig samlet de store og mektige, enten vi snakker konger eller kapitalister.

Dan Browns fornekter seg heller ikke i Dagbladets intervju. Igjen henger han seg på det han oppfatter som en positiv bølge, ikke minst fordi den støtter opp under hans New Age-forestillinger, eller det avisens korrekturlesere aksepterer som en «konstant spirituellreise».

Dagbladet forklarer Brown om prinsessens engleskole og troen på sin egen helbredende kraft.

- Dette høres fascinerende ut, sier forfatteren. - Det hadde vært hyggelig å møte henne. Hun høres ut som et opplyst menneske, sier Dan Brown (45) til Dagbladet.

- Hadde du spurt meg om dette for seks år siden, ville jeg vært skeptisk. Men siden «DaVinci-koden» er jeg blitt mer åpen, sier han.

Ikke spesielt underlig at en forfatters refleks er å forsvare egne bøker, men det vitner ikke mye om refleksjon at han ikke har lært en tøddel av kritikken. Eller forstår hvordan Märthas engle- og aurarør oppfattes i den offentlige samtalen.

Når han i stedet slår om seg med avslørende honnørord som "opplyst" og "åpen" viser han igjen avstanden mellom et åpent sinn og høl i huet.

Ikke annet å vente når to auraer møtes i natten. For ikke å si i tåken.