Det gir dermed håp om forbedring å se nulltoleranseholdningen paven og andre har tatt til orde for, selv om det er vanskelig å komme forbi også tendenser til å glatte over eller skjule forholdene, slik Aftenposten er inne på i en relativt balansert artikkel.
Det er også oppløftende å se det klare budskapet hos den norske katolske biskopen Bernt Eidsvig i et brev til de troende i en vanskelig tid for Kirken.
Det er umulig å reagere på dette uten sinne og fortvilelse - først og aller fremst på vegne av ofrene. Dernest føler vi også sinne over det svik som er påført Kirken av et lite mindretall av prester og ordensfolk. Også taushetskulturen som har rådet blant enkelte biskoper er et svik. Falsk lojalitet til Kirken er å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofrene. Sann lojalitet til Kirken er å beskytte de små og svake.Uten å underminere alvoret i situasjon aner man en tendens til å ta disse overgrepssakene ut av sin sammenheng og fremføre feilaktige anklager, slik den (slett ikke uhildete, men dess mer informerte) katolske presten Oddvar Moi belyser tydelig i En katolsk weblog her og her.
Jeg har forståelse for at folk i dag ser med skepsis på Kirkens ledelse. Nå er det opp til Kirken selv å gjenvinne tilliten. Personlig er jeg glad for pave Benedikt XVIs hyrdebrev til de troende i Irland. Selv om ingen formuleringer, beklagelser eller kompensasjoner kan gjøre godt igjen det som ofrene har tapt og lidt, viser brevet en kirkeleder som ikke bagatelliserer situasjonen, men taler med klarhet om ansvar og bot.
Moi trekker også fram en av mine favoritthistorikere, Philip Jenkins (som i likhet med undertegnede ikke selv er katolikk) ved Penn State University. Han vurderte for noen år siden amerikanske overgrepssaker i en tankevekkende bok og har oppsummert sine konklusjoner i en kort artikkel.
Kort sagt handler dette om at
- Sølibatet er ikke hovedgrunnen - gifte har større tendens til å misbruke barn enn ugifte
- Misbruk av barn har skjedd (og skjer fortsatt) på alle områder av samfunnet, i skoler, ungdomsorganisasjoner, idrettsgrupper etc.
- Av alle yrker er prester statistisk sett de med minst overgrep. Det er statistisk sett flest blant leger, bønder og lærere
- Blant kirkelig ansatte er katolske prester de minst representerte blant overgriperne
Når det likevel kan synes å danne seg et inntrykk av at dette skjer mest - og tildels er vanlig - blant katolske prester, er muligens forklaringen en bevisst eller ubevisst antikatolsk tendens i media.
Slik Jenkins behandler i en annen bok, The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice.
Slik Jenkins behandler i en annen bok, The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice.
24 kommentarer :
Den anti-katolisisme-boken virker veldig interessant. Har du lest den? Den stemmer ganske godt med mitt eget inntrykk.
Jeg har lest den og synes den er bra - tildels veldig bra - med mange konkrete eksempler.
R. Dawkins har forresten nytta høvet til nok ein gong å demonstrera sitt retoriske nivå: http://newsweek.washingtonpost.com/onfaith/panelists/richard_dawkins/2010/03/ratzinger_is_the_perfect_pope.html
Boka og artikkelen du henviser til er så vidt jeg kan se fra 2001 og 2002, altså noen år før flere av de virkelig store avsløringene.
Ellers er det ikke særlig oppmuntrende hvis andre prester enn de katolske begår enda flere overgrep..
JDD:
Forskningen på feltet blir selvsagt bedre med mer data, men det virker ikke som om det så langt er grunn til å endre konklusjonene til Jenkins.
Utfordringen i medias behandlling er at dette forståelig nok rører ved så sterke følelser at det ikke er mulig/interessant/selgende å behandle stoffet mer "faglig", se det i et bredere perspepektiv og med mer statistiske sammenligninger.
Nei, det er ikke hyggelig å tenke på at andre grupper (og andre gruppers prester) begår større/flere overgrep. Men med unntak av små, lukkede miljøer/sekter betyr dette ikke at mange titalls prosent av prester er involvert, eller at forskjellene er så store. Vi snakker atagelig kun om rundt 1 prosent (pluss minus).
Hvis det var (la oss si) 1 prosent katolske prester i områdene vi snakker om og i en periode (de fleste sakene er noen tiår gamle) og (la oss si) 1,3 prosent andre typer prester/kirkelige ansatte, betyr det uansett at 98 - 99 % ikke var med på dette.
Dette er uansett rystende fortellinger. For meg er det enda verre å tenke på hvor mange det kan være snakk om når tallene hevdes å være større i speiderbevegelser og idrettslag, som langt flere personer er med på.
Lars:
Dawkins er for lengst blitt en parodi på seg selv når han beveger seg utenfor biologien. Man kan bare spekulere i hvilke memer og gener det er som styrer ham.
Som medieviter: Dawkins har skjønt moderne mediestrategi, og at det er nødvendig å komme med "salgbare" utspill med jevne mellomrom for å beholde sin plass i offentligheten. Hadde faktisk vært moro å skrevet en liten sak på det ved leilighet. Kjenner du noen publikasjoner som kunne vært interesserte?
Snirkel:
Jeg kjenner flere som kunne være interessert i slik, men uklart om/hvor mye de vil betale.
To som selvsagt betaler, men som det er litt usikkert på om vil ta i mot (av hver sin årsak) er Vårt Land og Humanist.
Ifølge Philip Jenkins selv (og studien fra Chicago han viser til) var altså nærmere to prosent av prestene "sannsynligvis skyldig i misbruk av mindreårige" på ett eller annet tidspunkt i karriæren.
Er det bare meg som synes to prosent er vanvittig høyt? Jeg for en kunne ikke tenke meg å sende min datter til en institusjon hvor det var blitt påvist at to prosent av de ansatte hadde forgrepet seg mot barn eller mindreårige.
Hvis, som du via Bernt Eidsvig hevder, katolske prester er blant de minst representerte av overgripere, betyr det da antall overgripere innenfor kirkelig ansatte i andre trossamfunn er enda høyere en to prosent?? Det har jeg vanskelig for å tro.
En amerikansk studie fra 1995 påviste at i antall rapporterte overgrepssaker hvor religiøse autoriteter var innvolvert (over alle trossamfunn) var katolikker klart overrepresentert med 54 prosent (23.9 prosent av amerikanere er katolikker). Jeg kan sende en lenke om du vil, men ønsker ikke å spamme deg med lange rapporter med mindre du er spesielt interessert (eller betviler tallene).
Jeg ville være forsiktig med å hvitvaske den katolske kirke som institusjon, selv om (eller kanskje især dersom) jeg skulle dele livssynspunkter med den. Det er slett ikke sikkert institusjonen slik den har fungert i nyere tid fortjener det.
Og at paven (som er øverste ansvarlig for å rydde opp) nå iallefall delvis legger skyld på "sekulariseringen" for kirkens tidligere håndtering av pedofilisaker gjør meg langt fra trygg på at han kommer til å gjøre tiltak som monner.
Presisering til mitt innlegg over:
når jeg skrev at "katolikker var klart overrepresentert med 54 prosent", mente jeg selvsagt 54 prosent av tilfellene, IKKE 54 prosent av katolikkene.
Jeg så i etterkant at dette kunne misleses...
Bra presisering, selv om jeg skjønte det opprinnelige.
Du er ikke alene om å tenke at 2% er høyt, og det er enda verre at det antagelig (for en periode, vi snakker om antall fordelt på noen tiår og en del av dette var engangstilfeller) synes å ha vært snakk om 4%.
På den annen side er tallene for andre grupper (som lærere) på 5 % (finner ikke kilden for disse to prosentanslagene i farten (Jenkins henviser til undesøkelser fra 90-tallet som viser 1,8% for katolske prester), men andre kan kanskje hjelpe?), uten at det forhindrer meg fra å sende mine barn på skolen, eller i idrettslag.
Grunnen er at jeg opplever at uvesnet nå er under langt større kontroll og ikke minst at det her som ellers gjelder å snakke med sine barn og være på vakt for større endringer i humør og adferd.
Jeg husker at eldste kom hjem fra barnehagen for snart 15 år siden og nektet å vaske seg fordi "min kropp er min egen", etter at de hadde tatt opp overgrepstemaet der.
Når det gjelder overrepresentasjonen overlater jeg diskusjonen til mine katolske venner. Slik jeg oppfatter dette er antallet katolske institusjoner (barnehjem, skoler etc.) og involverte (inkl. munker og nonner) større enn i andre kristne/religiøse retninger, slik at tallene kan bli skjeve i forhold til trossamfunnenes medlemsantall.
Det er bl.a. slike ting Jenkins belyser i boken. Men han kan selvsagt ta feil.
Anonym: "Er det bare meg som synes to prosent er vanvittig høyt? Jeg for en kunne ikke tenke meg å sende min datter til en institusjon hvor det var blitt påvist at to prosent av de ansatte hadde forgrepet seg mot barn eller mindreårige."
Ja, 2 % er høgt. Alt over 0% er for høgt. Men sender du dottera di på skulen? Blant prestar er det ca. 2 %. Blant lærarar, derimot, er talet nærare 5-10%.
"Hvis, som du via Bernt Eidsvig hevder, katolske prester er blant de minst representerte av overgripere, betyr det da antall overgripere innenfor kirkelig ansatte i andre trossamfunn er enda høyere en to prosent?? Det har jeg vanskelig for å tro."
Kvifor har du vanskeleg for å tru det?
Er seksuelle forhold mellom lærere og elever rundt/over seksuell lavalder tatt med i dette tallet? Jeg er lærer selv, og mener selvsagt at slikt ikke skal forekomme og kan få store konsekvenser på grunn av maktforhold/autoritet osv.
Samtidig vil jeg hevde at det er en annen problematikk enn tukling med småbarn.
Kjetil,
Jeg ser gjerne til at du har statistikk å vise til når du hevder at opp mot 10% av lærere sannsynligvis har forgrepet seg på mindreårige.
Snirkel:
Ja, det er med både før- og etterpubertetstilfeller.
Muligens er de fleste av sistnevnte kategori, men jeg finner ikke Jenkins' bok i farten (kan jeg ha lånt den bort?).
Hva var problemet med Dawkins' innlegg?
Skrev han noe feilaktig? I så fall: Hva?
For øvrig er det interessant å se hvordan dere kristne, også protestantene blant dere, bagatelliserer disse grusomhetene.
Å snakke om prosenter og ramse opp andre yrkesgrupper som angivelig er verre ... Jeg fatter ikke at dere har samvittighet til dette. Men så er jeg da ateist også, så jeg har aldri hatt forståelse for ondskapen som later til å drive dere.
Det er kanskje synd jeg ikke er dum nok til å tro på helvetet deres, for det hadde vært en glede å kunne forestille seg at dere skulle brenne lenge og vel der nede -- sammen med pavene, prestene og resten av de pedofile monstrene dere er hjerteløse nok til å tilbe og opptre som apologeter for.
Anonym 03 april, 2010 02:21:
Hvis du ikke ser hva som var problemet med Dawkins' innlegg, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.
Men jeg tar gjerne dine bevis for sannheten i hans påstander om
- "a leering old villain in a frock"
- "who spent decades conspiring behind closed doors for the position he now holds"
- "a man who believes he is infallible and acts the part"
- "a man whose preaching of scientific falsehood is responsible for the deaths of countless AIDS victims in Africa"
- "a man whose first instinct when his priests are caught with their pants down is to cover up the scandal"
- "and damn the young victims to silence"
-"the evil, corrupt organization whose character he fits like a glove"
Det er ikke forbudt å utdype hvorfor noen skal tro formuleringene handler mer om paven enn om Dawkins selv.
Eller hvordan Dawkins ville klart seg i en injuriesak, om det hadde vært mulig å ta fyren alvorlig.
Anonym 03 april, 2010 02:33:
For øvrig er det interessant å se hvordan dere kristne, også protestantene blant dere, bagatelliserer disse grusomhetene.
Hvis du ikke kan backe opp denne "bagatelliseringen" med konkrete sitater, bør du snarest trekke en slik stemplende og uhyrlig påstand tilbake.
Men hvis du først er på jakt etter bevitnede eksempler, kan du jo se litt på Dawkins.
Han er blant de ytterst få jeg kjenner til som har offentlig bagatellisert et pedofilt forhold i det siste, og det i en bestselger. I "The God Delusion" bagatelliserer han en barndomsopplevelse med dette som "embarrassing but otherwise harmless".
I et Dawkinsk moralperspektiv (konsekvensetikk) er det forøvrig umulig å si at pedofili er galt i seg selv, noe er kun "galt" hvis konsekvensen er "gal".
Han sier dermed farvel til både pliktetikk og sinnelagsetikk. I stedet fremmer han altså en konsekvensanalyse uten absolutte regler for "gode" eller "dårlige" konsekvenser. Noe som er naturlig i et univers som dypest sett (i følge Dawkins selv) er likegyldig til godt og ondt, rett og galt ("nothing but blind pitiless indifference").
Hvis han mener dette på ramme alvor, er hans moralske indignasjon heller pussig.
At jeg selv innledet bloggen med å betegne slike overgrep som "selvsagt helt utålelige" håper jeg ellers bør gi et hint om hvor jeg står i saken.
Jeg har aldri, og kommer aldri, til å forsvare noen former for seksuelle overgrep eller overgripere. Det er en så stor selvfølge for meg som kristen - og har vært en så sentral del av kristen etikk i to tusen år - at jeg bør slippe å gjenta det i annen hver setning.
Ellers overrasker det meg at du som ateist ikke går inn for en vitenskapelig tilnærming til overgrep (med prosentandeler, relative størrelser, årsaksvurderinger, signifikansnivåer), men tvert i mot kaller slik for bagatellisering.
Som kristen mener jeg vi lever i en virkelighet der vitenskap like mye som moral er grunnleggende mulig og verdifullt. Jeg nøler dermed ikke med å levere apologier for vitenskap, og mener at dette til og med er dess mer viktig i saker som ryster oss, slik at vi ikke bedriver "jumping to conclusions" på måter som er mer til skade enn gagn.
Vi bør kunne opptre og tenke også rasjonelt i møte med slike saker, og forsøke å stagge kjepphestene noen hakk.
Nå må folk slutte med denne hetsen av oss katolikker! Hold dere unna oss! Ikke legg dere opp i våre indre anliggender. Det som skjer i kirka, blir i kirka. For det er en sak mellom oss og Gud.
Til Anonym 04 april, 2010 21:27:
Flott om du ikke prøver å leke katolikk.
Og slutter å lese billig krim.
Tenkte bruke denne bloggposten i undervisningen når vi skal snakke om omdømme og behovet for kommunikasjonshåndtering uansett hvorvidt beskyldninger medfører riktighet eller ikke.
Hyggelig å høre, lykke til!
Og viktig sak.
Legg inn en kommentar